“Du må ikke dø”

Helgefreden hadde inntatt huset, ute hadde mørket begynt å ta over.  Ungdommene som for en gangs skyld var hjemme satt rundt spisebordet sammen med en liten gutt, og gubben lå som vanlig i sin velkjente positur på sofaen. Tv skjermen sto på uten at noen fulgte særlig med, lyden fra fire barn var det som sto i fokus hos meg.
Deres hverdagslige prat ga meg en indre ro, jeg lukket øynene og bare tok alt inn.

Jeg elsker slike kvelder, roen over å ha alle samlet under samme tak fylte hele meg,
I det øyeblikket var livet helt perfekt, alt jeg trengte hadde jeg nå i en liten stue.
Med øynene igjen følte jeg på kjærligheten, omringet av mine kjære følte jeg på en varme så stor.
Det var da en liten tåre plutselig kom trillende, lydløst banet den vei for de andre som lå og ventet.

Igjen ble jeg påminnet om hvor mye jeg en dag kommer til å miste, og i det øyeblikket skulle jeg ønske at jeg kunne stoppe tiden. Plutselig kjente jeg det, varme varsomme fingre strøk meg over kinnet.
Rolig åpnet jeg øynene, og der ved min side satt min datter. Jeg skjønte det med en gang jeg møtte blikket hennes, hun hadde noe på hjertet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Du må ikke dø mamma” visket hun stille, jeg kunne høre smerten i stemmen hennes.
Brått ble jeg dratt tilbake til virkeligheten, hennes smerte fikk min egen til å fordufte.
Min sorg forsvant når jeg plutselig stirret inn i to tårevåte øyne, jeg kunne føle redselen hennes for en dyster fremtid. I stillhet satt vi og følte på sorgen, igjen ble ord overflødig. Med tårer på kinn visket jeg stille ut i høstmørket: “Jeg skal fortsette å kjempe min kjære datter, jeg skal kjempe for dere”…