“Du kan jo ikke hjelpe mamma”…

Categories Blogg

Jeg sitter her og titter opp i taket. Ser opp på de hvite plankene over meg, det samme hvite treverket som alltid har vært der, og som vil alltid være der selv når jeg er borte. Ja så sant ingen river det ned da, men foreløpig henger det der som det alltid har gjort. Men idag får jeg øye på noe annerledes, en svart liten prikk kommer til syne blant alt det hvite, en flue sitter lydløst rett over meg. Jeg betrakter den en stund der den sitter, og jeg undrer meg over hva den egentlig gjør på der oppe blant de hvitmalte plankene.

Brått blir jeg revet ut bort fra egne tanker, et skjærende hyl brer seg i huset. Jeg er alene inne med en liten gutt når det går galt i trappa. Isak har falt og nå sitter han oppløst i tårer fremfor meg. Gråten er høylytt og skjærende, det er som å få ti kniver i hjertet på en gang. Jeg prøver å prate til han, prøver å overdøve gråten med stemmen min. Men det går ikke, stemmen er svak og alt jeg vil er å rope ut all min frustrasjon.

“Gå ut og hent pappa Isak, han er rett utenfor” prøver jeg å si innimellom de verste gråtebygende. “Paaaaaappa”hører jeg en gråtkvalt gutt rope fra gangen. Jeg kjenner hvordan stresset er i ferd med å gå over i sinne, og alt jeg klarer å tenke på er hvor alle sammen er når man trenger de!!

“Kom inn til mamma Isak, vs meg hvor du har vondt” sier jeg med en stemme som er i ferd med å svikte totalt. Det er da det kommer, nådestøtet som går gjennom marg og bein, et nådestøt som gjør at jeg har mest lyst til å krype ned i et svart bunnløst hull.

“Du kan jo ikke hjelpe mamma, du klarer jo ingenting”!!! 

For i gangen sitter en fortvilet liten gutt, en gutt som trenger noe jeg ikke kan gi han. Alt han vil ha er en mors kjærlig hånd, en trygg armkrok og gråte ut i. Han trenger at jeg kommer til han, at jeg løfter han opp og trøster med at alt kommer til å bli bra. Men istedenfor er det han som må komme til meg, en fire år gammel gutt blir opplært til å hjelpe sin mamma. Han mater meg med godteri på lørdagskvelden fordi han tror det skal være sånn, han henter de voksne dersom jeg trenger hjelp, og i det siste har han lært seg å legge hånden min opp på joysticken på rullestolen dersom jeg mister taket.

Alt dette gjør han med den største selvfølge fordi dette er helt normalt for han, alle disse tingene har han lært seg på egenhånd bare ved å observere de rundt meg. Men dette er IKKE normalt, det finnes ikke noe normalt med at en fire år gammel gutt skal måtte hjelpe sin egen mamma. Det er jo jeg som skal beskytte, det er jo jeg som skal holde han trygg!

Plutselig blir døren revet opp, det er min mann som kommer. Jeg ser lettelsen i min sønn sine øyne, endelig kunne han få litt etterlengtet trøst. For min vakre gutt ordnet alt seg, etter en god klem og noen trøstende ord var han tilbake i sitt vante jeg.

Men for meg hadde sorgen over mitt eget liv rotfestet seg på ny. Ordene til en liten gutt ble avspilt i hodet mitt om og om igjen, jeg kjente hvor mislykket jeg følte meg, hvor håpløst livet var blitt. Igjen var tårene på vei over håpløsheten så stor. Det er da det skjer, en engel kommer bort til meg og sier “ikke vær lei deg mamma, det går bra med meg nå”….. 

8 kommentarer

8 thoughts on ““Du kan jo ikke hjelpe mamma”…

  1. Åh, hjertet mitt blør for dere begge💔

    (Men, må også bare si det, at når jeg leser bloggen din, så blir jeg først og fremst slått av hvilken fantastisk mamma du er for barna dine og spesielt minstemann som sikkert trenger deg aller mest… du virker så positiv og kjærlig, og jeg tenker at sønnen din vil ha med seg så mange gode opplevelser og så mye kjærlighet i bagasjen, på tross av at dere står i en situasjon ingen burde behøve å oppleve.)

    Jeg håper dere får en god helg❤❤

  2. Hei igjen ! Nå sitter jeg her og leser, og kjenner at jeg blir så berørt av det du skriver. Du formidler dine tanker og ikke minst følelser gjennom det du skriver. Er selv mormor til en gutt på fire år, og vet så godt hva de behøver og ikke minst hva du som mamma vil gi han. Men vet du hva, selv om du føler på din maktesløshet så kjenner Isak din kjærlighet. Føles kanskje som en mager trøst midt i elendigheten men er sikker på at du vil bli husket for din kjærlighet til alle.
    Stor klem fra meg og god helg til deg og dine.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *