“Du er Pippi du”….

For en dag det har vært, så mange inntrykk på så kort tid. Jeg var faktisk engstelig for å dra hjem idag, engstelig for at jeg ikke skulle få den hjelpen når jeg trengte den. Det er nå rart med det, for selv om det er aldri så kjedelig å ligge på sykehus, så er jeg ihvertfall i trygge hender.

Men jeg har bare godt av det, skal jeg hjem så må jeg lære meg å slippe kontrollen litt, selv om jeg som oftest er den som har rett i de fleste situasjoner 😎For dessverre fikk jeg mye slim tilbake igår kveld, noe som innebar en virkelig treningsøkt på hostemaskinen for min del. I hele to timer holdt jeg på, noe som virkelig tærer på kreftene.

Så når jeg kjente at det ikke var blitt borte i løpet av natten, så ble jeg engstelig for hvordan det skulle gå hjemme. Men det gikk heldigvis helt fint, jeg fikk faktisk mer opp når jeg satt i godstolen enn når jeg var på sykehuset, så det lover bra for fortsettelsen.

“Du er Pippi du”  sa min nest eldste sønn når jeg kom hjem. Han syns tydeligvis at mammaen hans er verdens tøffeste. Jeg begynte nesten å gråte når han sa det, for en fantastisk ting å si. Det er slettes ikke verst å bli sammenlignet med selveste Pippi, den takker og bukker jeg for.

Det var så godt å sitte i godstolen og være en del av familien igjen, det er snodig hvor skjerpet sansene blir når man blir alvorlig syk. For med en gang jeg rullet inn døra her så kjente jeg det, den spesielle lukten av vårt eget hjem. Har du noengang tenkt over det? At hvert hjem har sin egen spesielle duft? Jeg kan ihvertfall skrive under på det, for det merket jeg idag.

Endelig skulle mamma komme hjem en tur 💜

Når ting hadde roet seg hjemme og Isak satt og så på “Gubben og Katten og julemysteriet”, da satt jeg lykkelig og halvsov i godstolen. Det var så koselig å bare ligge rett ut og nyte tilværelsen, om så bare for en liten stund.

For når smertene fra operasjonssåret begynte å ta overhånd, ja da var det ingen bønn, jeg måtte vende tilbake til sykehuset for litt smertelindring. Men jeg er takknemlig, lykkelig og glad, for denne dagen har vært terapi for min innerste sjel.Nå vil jeg bare hjem på permanent basis, jeg har enda mye som skal pyntes før jul. Selv om vi fikk opp noe lys idag, så er vi ikke på langt nær ferdig enda. Min mann har rett og slett ikke peiling på hvor mye som skal opp før jul, og det beviste han idag. “Nå må det være nok vel” kom det fra en litt stressa gubbe. “Nok?? Vi er jo såvidt begynt”! var det eneste svaret jeg kunne gi.

Egentlig burde jeg ha tegnet et kart over hele huset, markert hvor alle nisser og lys skal være, og forlangt at han hadde pyntet dette året. Men det er å be om katastrofe tror jeg, da ender det vel med at han legger seg inn frivillig bare for å få fred. Nei du kan slappe av kjære, jeg skal nok klare å ordne huset i år også.

Nå ligger jeg igjen i sykehussenga godt smertelindret omsider. De må nok gi meg noe når jeg kommer hjem også, for så vondt som jeg hadde ikveld er det lenge siden jeg har hatt.  Men likevel føler jeg meg fredfull, og ikveld renner tårene for lykke og en kjærlighet så stor, en kjærlighet som jeg er så heldig å ha rundt meg hver eneste dag…