Her i huset fins det ikke sympati for at man er syk, det er bare å bite tennene sammen og la det stå til, ja ihvertfall i følge gubben. Jeg er nemlig gift med en hardnakka finnmarking, og han har tydeligvis vært ute en “vinternatt” før, da hjelper det lite å klage over en forkjølelse selv om man har ALS.
Problemet dukker imidlertid opp når flisa er snudd, for når han blir forkjøla så får pipen en heeeelt annen lyd. Det er sikkert mange av dere som kjenner dere igjen i dette, tror neppe min mann er noe unntak. Men nå har jeg begynt med å gi samme mynt tilbake, så når han står der og er skråsikker på at hele muskelen må være avrevet fordi han har litt vondt i armen, så spør jeg alltid litt sarkastisk “er du ikke finnmarking du”!
Nå tror jeg neppe at mannfolka i Finnmark er så mye bedre, men det er nemlig det jeg får høre hver gang jeg er syk. Jeg lurer fælt på hva de egentlig legger i uttrykket “vært ute en vinternatt før” eller “står an av”, for betydningen endrer seg tydeligvis hele tiden, ja ihvertfall i dette huset.
Selv mener jeg at jeg passer godt inn i begge uttrykkene, det er bare et problem, jeg er ikke Finnmarking. Men når sant skal sies, så er ikke gubben heller mye til Finnmarking når han er syk. Da forsvinner nemlig den hardnakka finnmarkingen, og alt jeg sitter igjen med et lite siklende, gråtende spedbarn. Verden stopper fullstendig opp, det er krise i heimen.
Rettigheter:tegninger.no
Mens vi kvinner klarer oss selv når vi blir syke, så blir mannfolka omgjort til små kopplam som trenger omsorg for å overleve. Nei min mann er ikke den eneste, det hjelper heller ikke å være fra Finnmark. Overalt i Norges land finner du samme type, egentlig rart det ikke finnes noe forum for slike menn. De trenger nemlig mer omsorg enn vi kvinner kan gi, da kunne et forum på nettet vært en god løsning. Så når gubben føler at medlidenheten hjemme svikter , så kan han logge seg inn der og motta støtteerklæringer fra andre i samme situasjon.
Jaja, jeg har nå heldigvis mine barn. Min datter satte seg ned med meg i går og sa noe som rørte meg langt inn i hjerterota, “det gjør liksom ingenting at du har ALS mamma, for du er så flink til å være syk”. Var ikke det bare en fantastisk ting og si?? “Hørte du det kjære” spurte jeg en halvsovende gubbe på sofaen, men fikk bare små grynt til svar.
Hun vet akkurat hva hun skal si for å få meg til å føle meg bedre, og de ordene hennes i går bærer jeg med meg videre. Det er nemlig alt som betyr noe, at de ser at jeg kjemper meg videre på tross av alt.
Så nå ber jeg bare til høyere makter om at ikke gubben blir syk, for det er vi slett ikke klar for. Da blir det nemlig meg som må opprette et eget forum, ett rivruskendegal forum…
PS : Jeg er nemlig litt bedre…
Jeg blir, helt ærlig talt, stadig slått av det samme som datteren din når jeg leser her💜
Så godt å høre at du er bedre av forkjølelsen! Nå synes jeg du må ha fått din skjerv av plager og baselusker denne sesongen😷
Tusen takk Kristin 💜Jeg håper også at jeg har fått min dose nå . En god kveld til deg 💜