Noen ganger føler man seg fryktelig lite verdt, og når man er alvorlig syk kommer den tanken daglig. Det er små ting som kan utløse denne følelsen, for når man føler seg hjelpesløs fra før, ja da er det ikke mye som skal til. Den kommer når jeg ikke får den hjelpen jeg har krav på, når gubben bytter kanal når jeg ser på noe, når jeg bestandig blir avbrutt, eller når det blir snakket over hodet på meg. Det er så lett å overkjøre meg, noen ganger ubevisst, andre ganger dessverre bevisst.
Det er ingenting som tærer på kreftene mer enn det, når du stadig må kjempe for å bli sett og hørt. I går skjedde det igjen, jeg hadde gledet meg til å fortelle noe, og hadde brukt dagen på å forberede hvilke ord jeg skulle bruke for at det ikke skulle ta så lang tid å formidle budskapet. Jeg kom omtrent halveis i fortellingen, da måtte jeg trekke pusten før jeg fortalte resten. Det var da det kom, ord som fikk det til å briste.
“Bare spar på pusten, du klarer ikke å fortelle likevel”
Selv om jeg vet det ikke var vondt ment, og selv om vedkommende sikkert pratet før ordene var tenkt igjennom, så gjør det noe med meg. Jeg føler stemmen min er blitt bedre i det siste, så derfor prøver jeg å utnytte det så lenge som mulig. Men jeg mister fullstendig piffen når jeg blir avbrutt, når jeg føler det ikke er interessant det jeg så hardt prøver å formidle.
Det er så lite som skal til før jeg lukker meg inne, jeg gidder ikke fortelle hvordan jeg egentlig har det, eller hvordan dagen har vært, fordi jeg er redd for å bli avbrutt. Min mann gjør det også, når jeg er sint eller lei meg og jeg prøver å fortelle hvorfor. Da avbryter han meg med tull og tøys for å få meg i bedre humør.
“Du ler jo, da syns du jo det er morsomt”
Nei jeg gjør faktisk ikke det! Jeg ler kanskje av de flåsete ord og utrykk som blir brukt, men inni meg blir jeg sår fordi jeg ikke får sagt det jeg vil. Sakte men sikkert danner det seg et skall rundt meg, og jeg føler meg selv forsvinne i mengden.
Jeg også trenger å bli sett, jeg vil også være med å bestemme. Men det er så fryktelig lett å bare ta over, fordi det går fortere, eller rett og slett bare fordi man kan. Kanskje gjør man det fordi man tror det er det beste for personen, eller noen ganger når tålmodigheten tar slutt.
Hver dag dukker det opp hendelser der jeg også har noe jeg ville sagt, men det er så fryktelig vanskelig å komme til ordet noen ganger. Det tærer på kreftene mine, det bryter meg sakte ned. For gudene skal vite at jeg prøver, så vær så snill, ha litt tålmodighet med meg. For jeg kan jeg også, det tar bare litt lenger tid…
Det er så viktig det du skriver. Det er like viktig for deg å bli hørt, som for alle andre. Det er viktig å gi tid. Jeg har hatt en elev, voksen dame med ervervet hjerneskade. Hun kunne kommunisere ved øyenstyring. Det kunne ta opptil 15 minutter før hun klarte å svare. Men svaret kom,det utfordret min tålmodighet. Det er så viktig å gi tid, slik at både du og andre i liknende situasjon kan få fortelle. Ingen liker å bli avbrutt, og bli hørt. Skjønner godt din frustrasjon 💜
Ja jeg blir stresset noen ganger, spesielt når jeg ser utålmodigheten hos den som står og tripper💜
Jeg må bare få tilføye følgende : Jeg blir utrolig provosert av mennesker som snakker over hodet på andre, det være seg rullestolbrukere, psykisk utviklingshemmede, og andre med andre funksjonshemmede. Det har med menneskesyn og menneskeverd og respekt å gjøre. ( der våknet spesialpedagogen i meg)
Enig Trude, jeg kunne aldri fått meg til å gjøre det, men kanskje er det en dose uvitenhet og?
Tror nok det, Vivian! Folk tenker ikke over at de snakker over hodet, eller hva det gjør med den som blir avbrutt.
Kjære deg <3 Takk for at du deler din frustrasjon, det hjelper oss andre å forstå. Jeg blir ofte frustrert på vegne av min mann som ikke kan se. Ofte blir han oversett, i butikker spør ekspeditøren " hva skal han ha " ?? Da henvender jeg meg til ham og spør hva skal du ha eller han svarer selv "HAN skal ha " …Har vi handtverkere i huset blir han oversett, ergo, ser du ikke kan du ikke ha en mening og selvfølgelig kan du ikke kommunisere… Heldigvis er det oppegående folk også, som tar ham i hånden og sier navnet sitt, som henvender seg direkte til ham i butikk og på restaurant. Han er enn mester i blant annet dreiing av tre, når han viser fram noen av produktene sine motbeviser han at selv om han har et handicap så er ikke evnene borte. Man kan og man vil…bare man får slippe til, uansett om det kanskje tar litt lenger tid…. Ta den tiden du trenger, det er deilig å høre sin egen stemme <3 Klem
Tusen takk for at du deler selv om det er sårt, det er så viktig å belyse dette temaet. For vi er da klare i topplokket, vi trenger bare litt tålmodighet 💜