Denne søndagen kommer jeg aldri til å glemme…

I går var endelig dagen kommet, ventetiden var nå over.
En liten gutt gledet seg så mye at han knapt klarte å sovne lørdags kveld, og det til tross for at han bestemte seg for å overnatte inne hos mammaen sin.
Han kom nemlig dragende på dyna si sent om kvelden, han hadde bestemt seg for at mamma skulle ikke ligge alene lenger.
Dermed ble soverommet forvandlet til en campingplass, og i en liten gutt sin verden lå vi sammen og så på stjernene.

Det var noe beroligende ved å ha han der, den dype rolige pusten hans bysset meg i søvn. Men det beste var å våkne opp i går morges, våkne opp til et stort smil nede på gulvet.
“Det er så gøy å sove med deg mamma, jeg har sovet veldig godt”. 
Så det ble en drømmemorgen på mor og sønn igår, en perfekt start på det som skulle bli en uforglemmelig søndag.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Og du kan tro den ble uforglemmelig, så uforglemmelig at jeg tror det er best jeg fortrenger deler av den.
Gubben var nemlig rimelig stresset igår når vi dro avgårde, og verre ble det når vi innså at vi hadde kjørt feil. Det hele utviklet seg til en scene tatt fra en komedie film, og jeg fikk ufrivillig tildelt hovedrollen.
Ingen av oss hadde nemlig vært på Flipzone før, og GPSen var ikke til å stole på.
Vi kom frem til det vi trodde var rett bygning, det var i det minste et Flipzone skilt over døra. Kjerringa ble kommandert ut av bilen, gubben ble mer og mer stresset for hver gang han så på klokken.

På vei bort til det vi trodde var inngangen småløp gubben fremfor meg, men plutselig ser jeg hvordan gubben bråsnur.
Han durte forbi meg og hoppet inn i bilen, og jeg sukket oppgitt når jeg så heisen til rullestolen ble senket ned igjen.
“Vi e på feil plass, vi må rundt bygget” ropte gubben fra bilen, men siden jeg trodde det var bare rett ned bakken bestemte jeg meg for å kjøre selv fremfor å sette meg inn i bilen igjen. Gubben skulle lede vei og jeg kjørte etter.

Men stresset til gubben tok helt overhånd, og når han oppdaget at han hadde tatt feil for andre gang gikk rullegardinen helt ned. Det eneste som sto i hodet på han var å rekke bursdagsselskapet, for nå var klokken der.
Plutselig satt jeg på en parkeringsplass helt alene, det siste jeg så til gubben var svartrøyken fra bilen i det han freste avgårde. Det var da jeg fikk problemer med styringen på rullestolen, den klamme hånda mi gled av joysticken. Så der satt jeg da, helt alene strandet på en parkeringsplass som jeg ikke hadde noen muligheter til å komme meg vekk fra. Mitt eneste håp var at gubben kom tilbake, men når minuttene gikk uten at jeg så en levende sjel begynte stresset  å bre seg i min kropp også.

Verre skulle det tydeligvis bli, for med ett hørte jeg en velkjent summing over hodet mitt. Alle vet vel hvor innpåslitne vepsene er på denne tiden, og nå hadde jeg ikke mindre enn fire stykker svirrende rundt meg.

I 20 minutter ble jeg sittende der forlatt, til slutt ble det min lillebror som kom til unnsettning. Han kom for å levere tantebarna mine i selskapet når han fikk høre at kjerringa var savnet.
Han heiv seg i bilen for å begynne med leteaksjonen, og det tok ikke lang tid før han fant kjerringa midt på en øde parkeringsplass. Det eneste jeg tenkte på når min bror kom var at vi igjen hadde unngått et nyhetsoppslag, det hadde nok blitt litt av en overskrift. Så nå ble det min bror som ble følgebil, og med hånden godt plassert på joysticken igjen kunne jeg frese etter.

Gubben så helt forfjamset ut når vi omsider kom oss bort, og det viste seg at jeg var hele 1 km unna. Jeg hadde aldri klart å finne frem på egenhånd, det var som å kjøre i en labyrint. Men noe tid til å diskutere situasjonen fikk vi ikke, for bursdagsfeiringen var allerede godt i gang når jeg kom frem.
Bursdagsbarnet kom løpende mot meg når jeg kom inn, det ble tydelig at også han hadde vært bekymret. Men med både mor og far på plass kunne festen virkelig begynne.

Flipzone er et paradis for unger, 18 barn storkoste seg.
Det ble det beste selskapet hittil for en skolegutt, han var et eneste stort smil i hele går. Og når barna er fornøyd så er vi fornøyd, men at denne søndagen ble uforglemmelig på alle måter er det ingen tvil om.

Dagen i dag fikk heller ikke noen bra start, for det første jeg sto opp til var en mail fra Byrådslederens kontor.
Møtet måtte avlyses på kort varsel, det hadde tydeligvis kommet noe viktigere i veien.
Jeg kjente hvordan skuffelsen fylte meg, for nå har jeg brukt ukesvis på å forberede meg. Men alt jeg kan gjøre nå er å vente på en ny dato, og jeg har en mistanke om at det kan ta sin tid. Men jeg har ikke noe annet valg enn å smøre meg med tålmodighet, og som dere sikkert vet så er ikke det min sterkeste side….