De som valgte å bli…

Alt forandret seg når jeg ble syk , hele tilværelsen endret seg.
Etterhvert som kroppen sviktet la jeg merke til det , en etter en forsvant som dugg for solen. Jeg har alltid vært en direkte person , aldri har jeg gått rundt grøten. Som gubben pleier å si , kall en spade for en spade.

Følte jeg meg urettferdig behandlet så sa jeg ifra , det samme gjaldt når jeg ble såret. Jeg har alltid valgt å få det ut for og bli ferdig med det , ikke holde ting inne og la det gnage meg i stykker. Mine venner visste alltid hvor de hadde meg , jeg har aldri jattet med dersom jeg var uenig.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Det er kanskje derfor jeg har hatt flest guttevenner , guttene var litt mindre hårsåre. Enkelte kvinner har en tendens til å overanalysere ting , legge mer i det enn det faktisk er. En direkte kommunikasjon har alltid vært en del av meg , men alt endret seg når jeg ble syk.

Det var ikke lenger greit at jeg sa ifra , selv om jeg sa ting på akkurat den samme måten som når jeg var frisk så ble reaksjonen nå negativ. Det føltes som om det var forventet at jeg skulle forandre meg , at det ikke lenger var greit at jeg reagerte på de samme tingene som før bare fordi jeg var blitt syk. Jeg burde heller være takknemlig over at de tok seg tid til å stikke innom når de fant tid til det.

Plutselig følte jeg meg som et veledighets prosjekt , at de bare besøkte for å høste ros fra andre. Setninger som “så flink du er som tar deg tid ” , “så tøff du er som orker” såret meg dypt. Jeg ble brukt for å sette andre i bedre lys , alt noen så var en hjelpeløs dame som snart skulle dø. Bilder ble lagt ut på Facebook for å vise hvor “gode” venner de var , og hjemme satt jeg og følte de bare gjorde det for å få “likes”.

Men det verste var at de som skulle være mine venner ikke sto opp for meg , istedenfor å sette de uvitende til veggs solte de seg i glansen. Det var ingen som tok meg i forsvar , det var ingen av de som fortalte de at jeg slett ikke var bare en sykdom.

Hver gang noen forsvant så var det som å gå igjennom en sorg på ny , et åpent sår som stadig ble revet opp på nytt. Jeg følte jeg mistet en bit av meg selv , sakte men sikkert ble venneflokken mindre. Men det gjaldt ikke bare meg , min mann har også mistet mange. Nå har vi bare noen få igjen , og de takker vi høyere makter for hver dag. Så dette innlegget er til dere som ble , takk for at dere ser forbi en sykdom.

Takk for at dere ser at det ikke bare er sorg i huset vårt , det er gledene vi lever for. Takk for at dere lar meg være meg selv , for at jeg får si ifra når jeg vil , og for at dere alltid er der når jeg trenger det. Og til slutt en stor takk til alle dere lesere , dere gir oss varme og omtanke hver eneste dag…