Tenk at det er snart gått 14 dager siden jeg ble innlagt, 14 dager uten mine kjære rundt meg hele tiden. Isak har jeg ikke sett siden mandag, og det gjør meg fryktelig trist. Det blir så knapt med tid på ettermiddagen at det ikke er rom for daglige utflukter. Derfor blir savnet ekstra stort etter å komme hjem, for der har jeg i det minste mulighet til å følge opp.
Siden Isak ikke kommer til meg, så måtte jeg komme til han. Messenger ble redningen, en liten video samtale mellom mor og sønn. Det gjør bare godt å se han i noen minutter, det er ikke mye som skal til for å glede et mammahjerte. Selv om det var godt å se han så stakk det godt i hjertet også. For mine foreldre hadde invitert alle på middag, og når jeg ringte satt de rundt bordet og spiste. Men her ligger jeg, og jeg skulle gjort mye for å være der sammen med de.
I dag hadde vi avtalt møte med forvaltningen og BPA firmaet jeg har , hjemmesituasjonen skulle planlegges. Jeg vet ikke jeg, egentlig er jeg bare lei. Alt blir så alvorlig og seriøst, men alt jeg vil er å feire at jeg faktisk lever. For jeg blir stadig påminnet om det, hvor nær døden egentlig var.
Men nå har vi i hvert fall hatt møte, så vi er i hvert fall i gang med noe. Jeg øynet et håp om PEG operasjon før helgen når kirurgen var innom, men det håpet ble fort slukt. Operasjonen er satt til mandag, så nå må jeg på nytt smøre meg med tålmodighet. Jeg bare håper at operasjonen går som planlagt på mandag, og at den ikke blir enda mer utsatt.
Det passet ekstra godt med besøk fra tidligere kolleger i dag, jeg er drittlei her jeg ligger, og prøver å gripe fatt i hvert minste halmstrå som kan gi glede. Da er det hyggelig når det dukker uventet besøk opp. Bursdagsgave fikk jeg også, et gavekort som skal gå til å gjøre soverommet mitt litt hyggeligere, så dette blir et kjekt prosjekt å starte opp med når jeg kommer hjem.
Så nå ligger jeg her rett ut og ser på serier, føler på takknemligheten over å ha så mange fantastiske mennesker rundt meg. Samtidig føler jeg på ensomheten nå når det lir i mot kveld, for nå går det mot enda en natt borte fra mine kjære, og jeg hater det…
Feire at du fremdeles er her, at du har fylt 40 og at du snart skal hjem.
Så når du får PEG på mandag, blir det vel hjemreise på tirsdag. Du klarer 5 dager til på sykehuset når du har hjemreise å telle ned til.
Og du, de hadde ikke hatt det møte hvis ikke alle mener og tror du skal hjem i nær fremtid. Så bruk tiden til å planlegge hvordan du vil ha soverommet ditt. Utrolig koselig gave.
Så sant Brit, prøver å fokusere på det positive hver eneste dag, dette skal jeg nok klare. Ingen tvil om at champagnen skal sprettes når jeg kommer hjem.
Hei Vivian. Skjønner godt at du er lei og vil heim. Sterk er du, så snart er du vel heime igjen med dine. Er nok mange som venter på deg. Sender deg mange klemmer😘❤️
Tusen takk Anne <3