Plutselig var det igjen tid for avreise, oppholdet vårt her på Knutholmen var over for denne gang. Men for et opphold vi har hatt, og det hele fikk en uventet avslutning når toalettet plutselig gikk tett. Men la oss spole tiden litt tilbake, for høydepunktet med oppholdet fikk vi i går.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Vi våknet opp til mørke skyer og regn i går, og det la en liten demper på humøret hos oss alle.Men heldigvis lettet været utover formiddagen, og da var vi snar med å komme oss ut. Første stopp på rusleturen ble på det nye kunstgalleriet som åpnet i fjor sommer, for i Kalvåg bor det en kjent kunstner som heter Oddvar Torsheim.

Der fikk vi omvisning av eieren selv, en fantastisk mann som fortalte mange humoristiske fortellinger om livet til kunstneren Torsheim. Det var et fantastisk flott lokale over to etasjer, et verdig kunstgalleri for en fantastisk kunstner. Malerier og tegninger prydet veggene i lokalet, og jeg hadde lyst til å kjøpe med meg mange av de fantastiske maleriene. Det var helt fantastisk å kjøre rundt der, det ble et perfekt stoppested på en regntung dag.

Deretter gikk turen ned på kaia hvor vi fikk servert både kaffe og is, men gubben hadde kledd så godt på meg at jeg klarte ikke sitte inne. Så mens resten av reisefølget satt inne i varmen satt jeg og gubben ute med hver vår soft is. Etter en times tid kom også resten av følget ut igjen, og da var det på tide å sette nesa tilbake til leiligheten.

Vi måtte lade batteriene litt før vi skulle ut igjen, for i går kveld var det tid for høydepunktet med hele dagen, vi hadde nemlig reservert bord til havets festaften. Men denne kvelden skulle vi få en ekstra gjest med bordet, søskenbarnet til min mor skulle komme og spise med oss. Det var så kjekt å treffe henne igjen, for jeg har ikke sett henne på mange år.

Det var et fantastisk syn som møtte oss når vi kom inn i restauranten, det var så mye mat at vi ikke visste hvor vi skulle begynne. Alt havet hadde å by lå på bordet, til og med gubben som ikke er så glad i sjømat spiste over evne.  Det beste var at det var så mye som jeg kunne spise, og spiste gjorde jeg virkelig. Så at toalettet gikk tett den kvelden er kanskje ikke så rart, men det kunne ikke skjedd på et verre tidspunkt.

For rett før leggetid oppdaget vi at toalettet var tett, og da oppsto det full panikk. Det hele utviklet seg til en scene tatt ut i fra den største komifilmen, og der og da var jeg glad for at vi ikke var med i en reality serie. Jeg fikk sånn latterkrampe at jeg faktisk måtte gå ut for å lufte meg, og det var da min far bestemte seg for å ta affære. Så når jeg kom inn igjen hadde han ordnet alt, og det var i grevens tid for meg.

Vi har hatt det helt fantastisk på Knutholmen, og det var så deilig å komme seg bort litt. Det var faktisk litt vemodig å sette kursen hjemover igjen, for tiden hadde gått så altfor fort. Men allerede når jeg satte meg inn i bilen bestemte jeg meg, vi skulle ta et stopp når vi kom til Førde. Barndomshjemmet mitt er nemlig i Førde, men der har jeg ikke vært siden jeg var liten jente. Jeg har alltid tenkt å kjøre opp til Kvineset hver gang vi har vært på de traktene, men det har aldri blitt noe av. Men i dag hadde jeg bestemt meg, i dag skulle det skje.

Det ble en fantastisk opplevelse for meg og mine foreldre, og jeg er glad for at min far fikk oppleve det. For min far har laget veien opp til Kvineset i sin tid, han hadde også bygget garasjen og søylene ved innkjørselen. Jeg har i alle år hørt historien om hvordan min lille barnehånd havnet i sementen når min far holdt på å støpe søylene, og gleden var stor når jeg oppdaget at håndtrykket fortsatt var der.

Vi måtte grave det frem fra mosen som hadde lagt seg over, men vi fant det til slutt. Det er kanskje ikke så lett å se på bildet, men for meg var det veldig spesielt å se hånden til min lille gutt ved siden av mitt håndavtrykk. Det føltes ut som ringen var sluttet, og det var en spesiell følelse å kjenne på.

Resten av turen gikk knirkefritt for seg, og det til tross for at det var lang kø ned til fergen. Men med fire ferger i skytteltrafikk mellom Lavik-Oppedal gikk det ikke lang tid før vi var ombord, og etter det var det strake veien rett hjem. Nå sitter jeg her i godstolen lykkelig som aldri før, denne turen glemmer jeg ikke med det første…

I går var det endelig tid for avreise, men i motsetning til andre tidlige avreiser startet dagen usedvanlig rolig. For gubben som bestandig er sent ute sto tidlig opp i går, og han hadde det tydeligvis ikke travelt med å dra. Det var et øyeblikk der hvor jeg lurte på om gubben var syk, for en så rolig start med gubben har jeg aldri hatt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi var faktisk helt presis oppe hos mine foreldre, og det tror jeg aldri har skjedd før. I tillegg sto vi opp til et nydelig vær, og det la forventninger for resten av turen. Men når vi kom opp til mine foreldre var det slutt på freden, for stormende ut av huset kom min mor. Med øyne store som tinntallerkener og håret rett opp så det ut som om hun hadde vært i krigen, og like etter kom det ut en kar som så ut som han hadde kommet rett fra skyttergraven.

Det ble helt tydelig at det ikke hadde gått like rolig for seg der i gården, og en stund der lurte vi faktisk på om vi måtte avlyse turen. For i følge min mor hadde min far blitt akutt dårlig, og med akutt så mente hun virkelig akutt. For når min far plutselig kom på at han hadde sagt ja til en seks timers lang biltur ble han akutt dårlig, og det var spesielt rart siden det var han som hadde foreslått reisemålet. Det var så vidt vi fikk han inn i bilen, men vi hadde knapt nok kjørt en mil når han mirakuløst kviknet til.

Det hele ble en komisk affære, og vi fikk enda et bevis på hvor ubestemmelig min far er. Resten av turen gikk knirkefritt for seg, og det beste av alt var at vi fikk sol hele veien. Det er åtte år siden jeg har kjørt den veien sist, men hver eneste sving brakte frem minner. Alt kom tilbake til meg når et kjent hus dukket opp, mormors gamle hus. Det var akkurat som om tiden hadde stått stille, for ingenting hadde forandret seg på åtte år.

Men selv om ingenting hadde forandret seg utseendemessig så føltes det plutselig så tomt, for ingen av de som før hadde fylt  huset med liv var der lenger. Det var litt vemodig å ikke kunne gå ned, alle våre kjære som vi før besøkte hver eneste gang vi hadde ferie var nå borte. Jeg husker så godt at jeg satt ved kjøkkenvinduet hos min mormor, og stirret bort på det gule fine huset til min onkel mens jeg lurte på om de var hjemme.

Nå hadde vi bare en gravplass vi kunne besøke, men det var likevel godt å kunne være med min mor på gravplassen til mine besteforeldre. Det var siste stoppested før vi satte inn siste etappe, og etter en god time var vi fremme i Kalvåg. Knutholmen er en liten perle som ligger i Bremanger, og det er et fantastisk reisemål om sommeren. Leiligheten vi fikk tildelt var helt fantastisk, og maten på Knutholmen er verdt et innlegg i seg selv.

Så nå har vi det som plommen i egget, det eneste vi mangler er litt bedre vær. For i dag kom regnet tilbake, og det la en demper på oppholdet. Men det var godt å få litt stueforandring, og selv om det regner skal vi nok kose oss. I kveld kommer høydepunktet med hele oppholdet, da skal vi få servert alt havet har og by på. Da blir det koldtbord med alle havets delikatesser, og det gleder vi oss til…

Det er på denne tiden jeg virkelig får testet min kreativitet, for når påskejakten skal forberedes er det mor i huset som må trå til. Men i går var det så mye som skulle planlegges rundt meg at jeg glemte hele påskejakten, og når jeg plutselig kom på det lå jeg i senga. Så i natt har jeg lagt å knekket ut hint til årets påskejakt, og klokken 02.15 i natt kunne jeg krysse av det siste gjøremålet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det var en spent liten gutt som vekket meg i dag, han klarte knapt vente med å begynne. Så i dag var det bare å komme seg opp, for nå var det gubben som måtte settes i arbeid.
“Det er derfor vi er et radarpar kjære, du er hjernen i forholdet og jeg er kroppen som utfører” sa gubben når han så hva jeg hadde laget i løpet av natta, og siden gubben sjelden gir ros skjønte jeg at jeg hadde gjort en god jobb.

Det beste med påsken er når hele søskenflokken samles, og det skjedde i dag. Det er alltid kjekt å se at alle vil være med på den årlige påskejakten, og det er ekstra stas for en liten gutt. Jeg er så glad for at han har tre eldre søsken rundt seg, og at de stadig tar seg tid til han. Jeg så hvor mye det betydde for en liten gutt at alle søsknene kunne være med i dag, men jeg fant raskt ut at jeg hadde laget litt for enkle hint til påskejakten i år.

For en liten gutt hadde knapt nok lest ferdig før han spurtet av gårde til neste post, så til neste år (om jeg er så heldig) så må jeg nok oppgradere hintene mine. Men det var en lykkelig gutt som kom inn igjen i dag, han hadde funnet alle eggene som påskeharen hadde lagt ut. Så nå kan jeg slapp av resten av påsken, og klappe meg og gubben på skulderen for at vi nok et år har klart å ordne en vellykket påskejakt…

I går ble jeg vekket grytidlig av en liten gutt, for i går skulle han for en gangs skyld være hjemme med meg. Det er nemlig svært sjeldent at en liten gutt er hjemme når han har fri fra skolen, da er det gubben sin jobb som trumfer alt. Jeg er ikke i tvil om at yrkesveien til en liten gutt allerede er peilet ut, for han spretter opp av senga de gangene han får være med sin far på jobb.

Men i går var det jeg som trakk det lengste strået, og planen var klar. Vi skulle ut på handletur, for nå var det på tide å handle inn til påske. Så i går sto en liten gutt opp lenge før nattevakten var ferdig på jobb, og med en gang nattevakten gikk hjem hørte jeg små skritt i trappa. Og det tok ikke lang tid før en liten gutt sto inne på rommet mitt.

“Mamma mamma, jeg klarte å ta på Tv’en helt selv, så nå trenger du ikke hjelpe meg lenger” ropte han stolt som en hane, og det eneste jeg klarte å tenke der jeg lå var hvor stor han var blitt. Plutselig følte jeg at tiden hadde løpt i fra meg, og igjen skulle jeg ønske at jeg kunne pause livet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Noen ganger føler jeg at tiden renner i fra meg, og det er når jeg ser på en liten gutt at jeg virkelig ser at tiden har flydd av sted. Stolheisen lyste ut av øynene på han, og han hadde all grunn til å føle seg stolt. For fjernkontrollen vår er ikke helt enkel å forstå seg på, til og med gubben sliter med å håndtere den.

Vi har en smart tv med en haug med apper, og på mange av appene er det flere brukere. Så at en liten gutt hadde klart å finne frem til riktig app og rett bruker kan han være stolt av, og plutselig gikk det opp for meg hvor selvstendig en liten gutt hadde blitt. Vi fikk en god dag sammen, og det var så godt å ha han hjemme med meg for en gangs skyld.

I dag er han med pappaen på jobb, siste dag på jobb og så er det påskeferie for oss også. Påske eggene ligger nå klare for den store påske egg jakten i morgen, en fast tradisjon som vi har hvert år. Så nå gjenstår det bare å finne en god gjemme plass, og selvfølgelig skal jeg lage et skattekart for anledningen. Jeg er så glad for at jeg fremdeles kan bidra med det lille jeg klarer, og at jeg enda et år kan feire påske sammen med mine…

Riktig god påske til dere alle 🐣

Det var når jeg så på værmeldingen i går at jeg bestemte meg, nå skulle gavekortet jeg fikk til bursdagen i fjor brukes. Min eldste bror og fruen ga meg et gavekort på Plantasjen, og jeg kunne ikke fått en mer perfekt gave. For er det en butikk jeg kunne ha bosatt meg i så er det Plantasjen, det er min favoritt butikk.

Hvert eneste år begynner jeg plantesesongen på denne tiden, og i dag måtte jeg utnytte finværet mens vi enda hadde det. Det er nemlig meldt regn resten av uken, så den eneste muligheten før påskedagene var i dag. Så i dag sendte jeg assistenten ut mot en lang handleliste, for nå skulle det virkelig handles inn vårblomster.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Påskeliljer, tulipaner og stemorsblomster ble kjøpt inn, men det beste var at alt ble dekket av gavekortet. Så i dag kan jeg takke min bror og min svigerinne for gaven, det er takket være de at jeg kunne starte plantesesongen i dag. Det er utrolig hvor lite det er som skal til for å få tankene mine over på andre ting, og etter litt noen litt tunge dager i det siste så var det deilig å komme seg ut litt i dag.

Det var det samme i går også, men da var det gubben som dro meg med ut på tur. Han så nemlig hvor lei jeg var i går, og han skjønte at jeg trengte litt drahjelp for å komme meg opp igjen. Så i går fikk jeg meg en gåtur sammen med mine, og det gjorde underverker for humøret. Etter åtte år med denne sykdommen har jeg erfart hvor lite det er som skal til for å snu sorg om til glede, og det er jeg veldig takknemlig for.

Nå ser jeg bare frem til å komme meg litt bort, og nå er det bare tre dager igjen hjemme og så setter vi kursen mot Knutholmen. Jeg føler meg vanvittig heldig som fortsatt får oppleve så mange forskjellige ting, og dette året tror jeg blir helt fantastisk. Tenkt at jeg etter åtte år med denne sykdommen nå sitter å planlegger en ny tur til Finnmark, hvis ikke det er et mirakel så vet ikke jeg…

I går rant glasset over, de siste ukene med frustrasjon nådde bristepunktet. En liten bagatell var alt som skulle til, plutselig kjente jeg at dråpen var nådd! Etter åtte år med denne sykdommen så sliter jeg fortsatt med å bli hørt, ja noen ganger blir jeg ikke spurt en gang. Mine ønsker og synspunkter blir ikke tatt med i beslutningen, selv de gangene det dreier seg om mitt liv.

Noen ganger har jeg bare lyst til å gi opp, for uansett hvor mye jeg roper ut så er det umulig og endre systemet. Lite visste jeg når lynet slo ned at kampen mot systemet skulle bli den verste, men nå vet jeg at den kampen tar aldri slutt. Jeg vet ikke hva som skal til for at min stemme skal bli hørt, det eneste jeg vet er at jeg må kjempe til jeg dør.

I to år nå har jeg blitt straffet fordi kommunen har valgt å omorganisere etatene, først ble jeg fratatt fysioterapeuten min og nå er det hjemmesykepleien som står for tur. Det er ikke mange måneder siden jeg mistet min forrige primærkontakt i hjemmesykepleien, og nå er det på an igjen. Ja jeg mister ikke bare min nåværende primærkontakt på grunn av denne omorganiseringen, jeg mister faktisk alle de som kjenner meg best.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg blir bare dårligere og dårligere for hver dag som går, og det jeg trenger mest av alt er stabilitet. Det som tapper meg for krefter er når jeg hele tiden må begynne på nytt igjen med nye folk rundt meg. Jeg valgte å kjempe for å få hjemmesykepleie når jeg ble syk, for på den tiden tillot ikke kommunen hjemmesykepleie til de som hadde fått innvilget BPA.

Jeg er glad for at jeg tok kampen den gangen, for det var med på å åpne døren for andre i lignende situasjoner. Men hadde jeg visst det jeg vet i dag så hadde jeg tenkt meg om to ganger før jeg tok opp kampen, for det har vært fryktelig ustabilt. Jeg syns synd på de som jobber i hjemmetjenesten, for som oss brukere har de lite de skulle ha sagt.

For når kommunen bestemmer seg for å gjøre endringer har vi lite vi skulle ha sagt, og det til tross for at det er vi brukere som blir den lidende part. Det er vi som får hverdagen snudd på hodet, og det er vi som får huset fullt av nytt usikkert personale som knapt nok har fått opplæring før de blir sendt ut på egenhånd. Og hvem tror du da må gi veiledning? Jo det er oss brukere!

Jeg kjente hvordan luften gikk ut av meg når jeg fikk beskjed om at jeg skulle miste mange av de som kjenner meg best, for nå hadde kommunen bestemt at alle som skulle gå her skulle være sykepleiere. Jeg som bruker ble aldri spurt om hva som var viktig for meg, mine synspunkter var tydeligvis ikke viktig. Så nå sitter jeg her tom for krefter, kampen mot systemet tar tydeligvis aldri slutt…

Det er ingen tvil om at både jeg og gubben har mistet mange venner etter jeg ble syk.
Den første tiden forsvant de som fluer, uansett hvor mye jeg prøvde å opprettholde kontakten så var sykdommen alt de så.
Frykten for det som ventet ble for mye for dem, de valgte heller å trekke seg unna.
De klarte ikke se på hva sykdommen gjorde med meg, det var en av de forklaringene jeg fikk. Avstand ble deres løsning, og de ba om forståelse for deres valg.

Som om ikke sorgen over sykdommen var nok så fikk jeg enda en sorg i tillegg, og det eneste som hindret dem var deres egen frykt.
Åtte år etter sitter jeg her fortsatt, og jeg kan ikke la være å undre over hva de tenker nå.
Har de endret sitt syn på disse årene? Ser de at det er fint mulig å ha et godt liv på tross av ALS?
Jeg håper de ser det, og jeg håper de ser at jeg lever som aldri før.

Tenk om de hadde valgt å sette sin egen frykt til side, tenk om de hadde turt å bli med på denne reisen sammen med meg. For da ville de sett at livet ikke stopper opp selv om man får en dødelig sykdom, da ville de sett at mitt fokus er ikke på slutten men heller på reisen som tar meg dit. Livet med tre små bokstaver har åpnet øynene mine, nå vet jeg hva som virkelig betyr noe i livet.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Vi har kanskje mistet mange i løpet av disse årene, men til gjengjeld har vi lært noe viktig. Vi har nemlig lært at vi ikke må la frykten hindre oss i og leve, og dersom man klarer å overvinne frykten er belønningen enorm. Jeg har full forståelse for at for noen blir frykten med denne sykdommen vanskelig og svelge og at det er vanskelig å være vitne til hva den gjør med meg.

Men når jeg ser tilbake på den reisen vi har hatt så langt så ser jeg også hvor mye vi har lært, og den lærdommen ville jeg ikke vært foruten. Jeg bare håper de som valgte å dra den gangen når lynet slo ned ser at jeg valgte livet, for selv om jeg lever med døden på skuldrene hver dag så lever jeg som aldri før…

Jeg er så imponert over Brann jentene, den viljestyrken de de viser på banen er beundringsverdig. Det ble nok en nervepirrende kamp i går, og det hadde jeg aldri sett for meg. For de skulle tross alt møte verdens beste fotball lag, og det er slettes ikke noe spøk. Jeg må innrømme at jeg ble litt misunnelig i går, jeg skulle gjerne vært på kampen og opplevd stemningen. Jeg bare håper vi kommer oss på kamp når eliteserien starter, og da skal en liten gutt få bli med.

I dag klarte jeg ikke vente lenger, jeg måtte pynte til påske. Vi reiser til Knutholmen neste fredag, så da tenkte jeg vi måtte pynte litt nå slik at jeg fikk nyte et påskepyntet hus før jeg drar. Det er takket være mine foreldre at det blir en liten utflukt denne påsken, og vi er så takknemlig for at vi får muligheten til å komme oss bort litt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er mange år siden vi var på Knutholmen sist, men jeg vet hvor vakkert det er der. Jeg bare håper vi får fint vær den helgen, så vi kan være litt ute. Men det jeg gleder meg mest til er maten de serverer der, gjett om jeg skal proppe meg full av havets delikatesser! Reker, krabbe, kreps, hummer og fisk rett fra havet, det blir ikke bedre enn det.

I går kom en liten gutt hjem med en overraskelse, og når jeg så hva han hadde laget på SFO ble jeg rørt. En nydelig liten påskelilje hadde blitt dekorert og pyntet av en liten gutt, og det er den vakreste påskeliljen jeg noen gang har fått. Så nå har den fått hedersplassen på stuebordet mitt, og der står den og lyser opp rommet.

Hver dag takker jeg høyere makter for at jeg fremdeles er her, og det er de små øyeblikkene jeg kommer til å savne mest. Jeg har fire barn som gir meg mange uforglemmelige øyeblikk hver dag, og det er takket være dem at jeg fortsatt klarer å kjempe mot denne sykdommen. Livet er fullt av små gleder for de som åpner øynene og ser, og jeg er en av de heldige som daglig får oppleve livets små gleder…

Jeg fikk sjokk når jeg så på nyhetene i går kveld, en russebuss til tre millioner fikk meg til å sette blomkålsuppen i halsen. Jeg skjønner ikke hva som er poenget, snakk om å kaste bort penger! Jeg vet ikke om dere så innslaget i går, men jeg fikk faktisk hakeslepp når jeg så det. En ting var motivet guttkvalpene hadde valgt, men det var pengebruken som virkelig sjokkerte meg.

Det sier det meste om hvilket samfunn vi lever i idag, enkelte har så mye penger at det er til å bli kvalm av. Jeg hadde aldri gått med på at mine barn hadde brukt så mye penger på en russebuss, og spesielt ikke med det motivet i tillegg. Men det er nok et eksempel på hvor dette samfunnet er på vei, når 20 attenåringer syns det er helt innenfor å bruke tre millioner på en russebuss. De kunne jo ha kjøpt et hus for de pengene!!

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive et innlegg om hvor mye jeg gledet meg til påske, men jeg ble så rystet at innlegget tok en annen vei. Jeg kan ikke la være å undre meg over hva foreldrene til disse guttene tenker, om de syns dette er helt greit? Jeg hadde i hvert fall reagert, men så hadde mine barn aldri brukt så mye penger på en russefeiring.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Tankene mine går til alle de som sliter med å få endene til å møtes i dette landet, og det er det som gjør meg så provosert. Når jeg tenker på hvor mange de kunne ha hjulpet med de pengene så blir jeg uvel, da blir en russebuss til tre millioner veldig unødvendig i mine øyne. Men det er ikke første gang jeg hører om unødvendig pengebruk når det gjelder russen, og jeg syns ikke det er det minste rart at så mange føler seg utenfor.

Jeg skjønner godt at russen vil feire at de er ferdig med videregående, men er det slik det skal være? Er russetiden blitt en konkurranse om å ha den beste bussen med det beste utstyret? Kanskje det er bare meg som har blitt for gammel, men jeg har ingen forståelse for hvordan det er mulig å bruke så mye penger på en russebuss! Det er utenfor min fatteevne…

I går hadde gubben bestemt seg, og som alltid når gubben har bestemt seg skulle ting gå fort unna. Nå har jeg vært syk i åtte år, og man skulle tro at gubben skjønt at ting tar tid når det gjelder meg. Men gubben er alltid seint ute, og i går var intet unntak. Man skulle nesten tro at gubben har en konkurranse med seg selv, og målet med konkurransen er å få meg opp fortest mulig.

Igjen kjente jeg hvordan kroppshårene mine stivnet av skrekk når de tunge skrittene til gubben nærmet seg, og når gubben smelte opp skyvedøren min skjønte jeg at nå var det bare å stålsette seg. Men i går tror jeg gubben hadde bestemt seg for å sette ny rekord i å ta meg opp, ja det gikk så fort unna at jeg tror gubben gikk for verdensrekorden.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg var helt svimmel når gubben til slutt plasserte meg i rullestolen, det hele hadde gått så fort unna at det føltes ut som om jeg hadde ramlet av en berg og dalbane i fart! Gubben hadde nemlig hastverk med å komme seg ut døren i går, for denne helgen var det nemlig boligmesse på Sotra. Det var det som var målet denne søndagen, for nå skulle verandaen fullføres en gang for alle.

Vi har vært på jakt etter glassrekkverk til verandaen siden i fjor høst, men de pristilbudene vi har fått hittil har vært langt utenfor vårt budsjett. Vi har i det minste skjønt at vi må gjøre arbeidet selv, for ellers hadde summen blitt dobbelt så høy. Det fikk vi bekreftet på boligmessa i går, for der skulle de ha 1000 kroner løpemeteren for å gjøre arbeidet.

Vi fikk en fin stund på Sotra sammen med mine foreldre, og denne gangen gjorde vi faktisk en handel også. For vi kom over et firma fra Sogn som lagde villmarksmøbler, og da var det gjort for denne kjerringa. Jeg hadde så lyst til å kjøpe med meg alt de hadde utstilt, men så mye penger hadde jeg dessverre ikke til rådighet. Men det var da jeg så det, en liten benk og en blomsterpotte i tre jeg bare måtte ha.

For 1500 kr fikk jeg med begge deler, og det tilbudet klarte jeg ikke gå i fra. Så foruten om pristilbud på rekkverk så fikk hagen litt fornyelse også, og den lille benken passet perfekt nede i hagen med flaggstangen. Så i går var den hektiske starten med gubben verdt det, og nå gleder jeg meg bare til å begynne å pynte ute…