Bare dager igjen…

Jeg skjønte ingenting når jeg våknet i dag, nattevakten gikk hjem og det var helt stille i huset. Først begynte jeg å lure på om det var jeg som rotet med dagene, det ville ikke vært første gang for å si det sånn.
Kanskje det egentlig var søndag idag, kanskje jeg egentlig hadde gått glipp av en dag?
Eller kanskje var det nattevakten som hadde tatt feil av klokken, kanskje klokken egentlig var 6 og ikke 7.

Ved min side lå en skolegutt fremdeles og sov, med tanna trygt plassert hos tannfeen var det ingenting som stresset en liten kropp lenger.
Det var da jeg skjønte det, og plutselig ble et lite hus fylt med kaos.
Gubben hadde forsovet seg, IGJEN!
Jeg hadde ingen andre valg enn å vekke en skolegutt, og like etter løp han opp trappa for å vekke sin far som lå i halvsvime oppe i andre etasje.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det gikk knapt et sekund når jeg hørte det, et jordskjelv var nå på vei ned trappa.
Lavmælt banning kunne høres fra kjøkkenet, en stor kontrast til lydene som kom fra badet.
For der satt en upåvirket skolegutt og sang fra full hals, og i motsetning til sin far hadde ikke han det travelt i det hele tatt.
Etter fem minutter var de ute av huset, gubben sin effektivitet er det ingenting å si på.
Hjemme lå jeg og ba en liten bønn om at gubben hadde husket alt, rullegardinen har en tendens til å gå ned når stresset tar overhånd.

Utover dagen ga tydeligvis en halv time med forsoving utslag i en ekstra lang arbeidsdag, for plutselig fikk jeg melding fra gubben om at han måtte jobbe overtid. Eller måtte blir vel ikke riktig ord, det var vel mer at han ville selv.
Jeg har aldri forstått hvorfor gubben bestandig har så dårlig samvittighet overfor jobben, for er det en som virkelig har ofret fritiden sin for jobben så er det han.
Når jeg var frisk ble familielivet ofret, i mange år var han kun hjemme to helger i måneden. Det fikk han virkelig kjenne på når jeg ble syk, og jeg tror han angrer litt idag at han ikke roet ned litt før.

Men i dag hadde jeg assistent til 19 så da gikk det bra, vi klarer oss vi.
Nå er det bare dager igjen til kontroll, og det kjenner jeg på kroppen.
Men denne gangen er jeg fryktelig spent i tillegg, spent på å få høre hva jeg egentlig har fått det siste året.
Samtidig gruer jeg meg, de pusteprøvene er like nervepirrende å komme seg gjennom hver eneste gang. Torsdag er den store dagen, jeg skal være glad når den dagen er unnagjort…