Bak skyene er himmelen alltid blå

Fy fader for et uvær vi hadde igår, det blåste så kraftig at glassene og fatene ristet inni skapet på kjøkkenet. Hage møblene som var blitt satt bort for vinteren kom plutselig flyvende frem igjen, og de stakkars stuevinduene sto konstant å vibrerte.
Det har ikke blitt mye søvn i natt på meg, hver gang jeg hørte et nytt smell på utsiden gikk tankene mine til gubben.

Gubben min er nemlig kjent for sine lettvinte løsninger, det er ikke så viktig hvordan det blir gjort bare det går fort for seg.
Nettopp det fikk gubben svi for idag, for når han våknet og så ut av vinduet fikk han seg litt av et syn.  Knuste lykter og drivhurester lå slengt utover hele hagen, her var det bare å begynne å rydde opp.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg hørte hvordan han trampet ned trappa i morges, glosene talte igjen sitt eget språk.
Selv ble jeg liggende med en setning i hodet, “hva var det jeg sa” kvernet om og om igjen.Det verste var drivhusene til jordbær plantene mine, taket på begge to var revet av. Så idag måtte gubben trekke plast over begge to, bedre sent enn aldri tenker jeg.
Heldigvis hadde været roet seg i dag, og når jeg så den blå himmelen var min første tanke at jeg måtte komme meg ut.

Gubben hadde allerede lagt planer for dagen, idag skulle garasjen ryddes for skrot.
Men når jeg kom ut og fikk se hvordan det så ut utenfor inngangspartiet ble jeg sjeleglad for at jeg hadde assistent i helga, for det lå jord og skit overalt.
Gubben hadde bare plukket opp løse deler, det var ikke så nøye med skiten som lå igjen . Noen ganger skulle jeg ønske huset vårt hadde vært en lastebil, for med den er han virkelig nøye. Der får ingen gå inn med sko engang, i lastebilen skal alt være rent.

Jeg fikk meg en gledelig overraskelse når jeg kom ut i dag, husker dere de kassene jeg fikk gubben til å lage i fjor? To kasser ble laget til løkene mine, jeg måtte jo redde de siste jeg hadde fra Hjorten. Men i dag måtte jeg smile når jeg kikket oppi, for nå har tulipanene mine begynt å spire.
Det første vårtegnet fikk jeg i dag, et lite tegn på at vi går mot lysere tider.

Det har vært en følelsesladet dag i dag for meg, det er rart hvordan fortid og nåtid av og til smelter sammen. Jeg kjente det i hele meg når jeg fikk mail fra VG om publiseringsdatoen for historien min, for artikkelen ble i all tilfeldighet lagt ut på nettet på samme dag som far til min eldste sønn sin bursdag.
Dersom han hadde levd i dag så hadde han fylt 45 år, så idag har jeg virkelig følt på det. Det er rart hvordan tilfeldigheter kan treffe så hardt, noen ganger er det nesten så man begynner å lure….