Noen dager er bare tunge. Som bly. Mørkt som natta. Noen dager sliter jeg med å puste, det snører seg rundt brystet på meg og alt jeg føler på er en sorg over min egen skjebne. Den samme sorgen ser jeg i øynene på mine barn. Et mørke. En benektelse. En sorg som flommer over meg. Men jeg ser også et fortvilet håp. Et håp om dette bare er en drøm, et mareritt. Det må bli bedre. Snart våkner vi opp.
Hver dag slukkes håpet. Litt og litt. Gnisten forsvinner. Hver dag ser jeg håpet i mine barns øyne forsvinne mer og mer, marerittet forsvinner ikke. Vi lever det. Puster det. Hver dag. Prøver å holde ut. Svømme i motstrøm, holde hodet så vidt over vannflaten, for å få puste. Bare litt til, selv om kreftene er i ferd med å gi tapt.
Jeg ser deres smerte. Jeg føler den hver eneste dag. Min egen sorg og smerte er ingenting i forhold til den jeg ser i mine barns øyne hver dag.Min smerte overskygges av deres. En smerte så stor, ti kniver i hjerte smerte, og jeg føler den hver gang jeg ser inn i deres øyne. Livet blir aldri det samme igjen.
Hver kveld gråter jeg. Alene, ensom og stille. Hver kveld ber jeg. Jeg ber for mine barn. For mine kjære. For meg selv og for en lidelse verre enn døden selv. Noen ganger føler jeg bare at vi går rundt og venter. Venter på at det skal bli verre. Neste komplikasjon. Venter på døden.På mørket.
Sorgen tar aldri slutt. Den henger på våre skuldre som en ryggsekk full av stein. Sorgen over livet er med oss i alt vi gjør. Noen ganger glemmer vi den, i noen små øyeblikk får vi puste igjen. Men den er der, og like fort som vi glemmer den, så vender den like fort tilbake. For mine kjære tar ikke sorgen slutt før jeg er borte, først da kan de kanskje begynne å puste igjen. Leve igjen.
Jeg prøver å puste. Prøver å leve. Kjemper meg videre mot strømmen, kjemper for meg og mine, kjemper for mitt eget liv. Mitt liv. Det lille livet jeg har igjen, et liv som aldri blir det samme. Jeg prøver å sette avtrykk, små avtrykk, store avtrykk. Alt jeg kan gjøre er å prøve, alt jeg kan gjøre er å kjempe. Kjempe for livet som har vært men også for livet som kommer. Jeg vet ikke når min reise er over, jeg vet bare at mine tårer tar aldri slutt.
Hver tåre blir til et avtrykk, et avtrykk gjennom ord. Mine ord er mine tårer, mine tårer er mitt avtrykk. Jeg elsker dere mine kjære, mine tårer er deres tårer…
Hei igjen flotte dame. Det finnes bare et ord TRAGISK ! Men størst av alt er kjærligheten, du fyller opp dine kjære med, til den dagen du ikke er her lenger. En fattig trøst i maktesløsheten, men tilslutt er det det eneste dere har. Stor og god styrkeklem til deg. Jeg er stum av beundring for hvordan du og dine takler
din skjebne.
Hilsen Bente
Tusen takk Bente 💜
Så fint skrevet… <3
Tusen takk <3
Nydelig skrevet -som alltid får du meg til å reflektere mye. Vanskelig tid og vanskelige tanker som heldigvis brytes opp av lysglimt og glede også. Fortsett å skap gode minner -det er de avtrykkene de rundt deg kommer til å huske. Klem Cecilie
Tusen takk Cecilie 💜Vi prøver på det hver dag <3