Som vanlig startet dagen med klem og suss fra en liten gutt, noe som alltid er en perfekt start på dagen. Men i dag våknet jeg uopplagt og gretten opp, natta hadde ikke vært like god. Faktisk så måtte jeg vekke min mann i natt fordi jeg ikke klarte å flytte hendene mine der jeg ville. I tillegg hadde putene forflyttet seg, og alt var bare feil der jeg lå.
Så idag ropte jeg på assistenten lenge før normalt, det var bare å få meg opp, for det var håpløst å få sove noe mer. Jeg tror også at jeg gruer meg litt til søndag, jeg tar meg selv i å krisemaksimere alt som kan gå galt. Men det er vel normalt, det er nå tross alt første gangen jeg arrangerer noe så stort som dette, og som betyr mye for mange. Da er det vel naturlig at jeg kjenner på nervøsiteten.
Min forhenværende assistent var på jobb i dag også, og den lille valpen var som vanlig med. Men idag var det akkurat som den oppdaget meg for første gang, og jeg fikk en våt og varm velkomst når jeg sto opp. Han prøvde febrilsk og komme opp til meg, men da det ikke gikk fant han sin egen løsning.
Det er lenge siden jeg fått en så “våt” velkomst, jeg fikk meg en real rundvask der jeg satt. Det blir ihvertfall liv i heimen med to assistenter og to hunder, så idag har det ikke vært mangel på selskap kan du tro. Vi har jo også et spennende prosjekt på gang, min forhenværende assistent og meg. Når hun er her på jobb sitter hun kun på dataen og jobber. Jeg vil ikke røpe for mye enda, men jeg håper dette blir bra.
Herlighet for et liv det ble her i går kveld, min mann måtte nemlig på foreldremøte i barnehagen. Det innebar at jeg og min nest eldste sønn hadde ansvaret for en tilsynelatende sovende gutt. Men like etter at min mann gikk ut døra her, hørte jeg tassende små skritt fra 2.etasje.
“Jeg vil bare leke litt med deg mamma, nå er jo pappa borte”
Hvem klarer å motstå de ordene, ikke jeg ihvertfall. Jeg hadde nå aldri fått han i seng likevel, så her var det full lek til over åtte i går kveld, men da sluknet han fornøyd på sofaen her. Det er gjennom leken de gode samtalene ofte kommer, Isak har en egen evne til å dra det virkelige livet inn i leken. Og igår når vi var alene spurte han plutselig stille…
“Kommer du til å forlate meg mamma”?
Det var tydelig at han hadde tenkt på noe, grublet over om jeg skulle forsvinne.
“En dag Isak kommer du ikke til å kunne se meg lenger, men det håper jeg blir lenge til” prøvde jeg å forklare en liten gutt med store blå øyne.
Det virket som han slo seg til ro med det svaret, ihvertfall enn så lenge. For spørsmålene vil bli flere, de er allerede begynt. Men enn så lenge så leker vi, for fremtiden kan ingen styre, men vi har i det minste hverandre her og nå…
