Jeg har de siste dagene logget meg av det meste , foruten om å skrive innlegg har datamaskinen fått hvile.
Normalt sett pleier jeg å ha datamaskinen med meg til sengs , som min eneste romkamerat har den blitt mitt lys i mørket.
Men ikke nå , de siste dagene har jeg hatt mer enn nok med meg selv.
Gubben har til og med ligget inne hos meg , og det sier mye om min sinnsstemning.
Jeg har vært så engstelig at jeg har vært redd , for første gang i mitt liv var angsten så stor at jeg trodde jeg skulle dø.
Tanker om å fortsette dette sykdomsforløpet alene har ligget i bakhodet , en tanke som stadig oftere vender tilbake.
For det er ikke det at jeg ikke vil ha hjelp , jeg nekter ikke mine kjære og hjelpe der de kan.
Men det er enkelte områder som blir for tunge selv for dem , og da er det bedre at jeg tar støyten alene.
Vi prater mye i denne familien , åpenhet har vært viktig for meg helt siden tre små bokstaver rammet.
Jeg har aldri lagt skjul på hva jeg føler , jeg kan ikke selv om jeg vil noen ganger.
For jeg var sånn før , ville ikke vise min sårbarhet for de rundt meg.
Men denne sykdommen satte en stopper for det , jeg er nå blitt som en åpen bok.
Likevel skjer det samme om og om igjen , jeg føler jeg ikke kan reagere lenger.
Mine følelser og ord skaper problemer , og jeg føler jeg må holde igjen.
Jeg har alltid vært en ærlig person , føler jeg meg ført bak lyset sier jeg ifra.
For meg er det viktig , jeg vil ikke gå i graven med noe usagt.
Noen ganger prøver jeg å holde tilbake , lar følelsene tære meg opp innvendig.
For uansett hvor profesjonell motparten skal være , så har jeg nå lært at mine følelser bare fører til elendighet.
Jeg kan ikke si hva jeg mener lenger , uansett hvor mye jeg vil.
Mine følelser tærer meg opp , og det er noe jeg må lære meg å leve med.
Redselen denne sykdommen fører med seg er stor , og noen ganger tenker jeg at det er bedre å være alene.
Mørket blir stadig mørkere , og ensomheten blir større for hver dag som går.
Jeg har mistet mange i løpet av disse siste årene , og av og til føler jeg at kanskje det er best sånn.
For avstand kan på mange måter være befriende , befriende fra en sorg så stor…
Det var trist å lese om at angsten din er så stor nå . 😢Vit at du ikke er alene for vi er her..vet ikke hva eg kan gjøre for å lette din angst og frustrasjon men vit at vi / eg tåler dine ord og din smerte . Forstår at det er vanskelig nå og eg skal ikke prøve å sette meg inn i hvordan du har det.. men håper du forsetter å fortelle. skulle ønske eg kunne gjøre noe for deg ❤️❤️❤️ Klem til deg
Du formidler en svært vanskelig situasjon Vivian , og æ blir grepet av det du skriv.
Kæm kan hjelpe dæ akkurat no? Skjønner at du både har familie og andre som bidrar i hverdagen , men at du likevel føler dæ ensom og alene.
Æ skal overhodet ikke komme med hverken råd eller nokka, for det her e det du som vet og kan.
Skulle bare så inderlig ønske at det ble lysere i hverdagen og at du igjen fikk gode daga❤️🥰
Ønsker deg gode øyeblikk der angsten og redselen tar pause så du kan smile igjen. ❤️❤️❤️
❤
Jeg håper du klarer å overvinne angsten, slik lyset slipper til igjen. Skjønner at du har det fryktelig vanskelig nå, og jeg setter stor pris på at du skriver om dine følelser her på bloggen. Vi er mange som lytter til deg, og som bare ønsker deg ditt beste ❤️
Du er ikke alene ❤️ Du er med oss her inne i tankene våre dag og natt ❤️ Vi skulle alle sammen så gjerne gjort noe konkret for å hjelpe deg være mindre redd og ensom men kanskje hjelper det litt om du tenker på at vi er her i en usynlig krets rundt deg ❤️
❤️❤️❤️
Kjære, kjære Vivian ❤️ Det er så fryktelig vondt å høre om angsten og smerten som sitter i deg om dagen. Men den er også så veldig, veldig forståelig.
Kjære, snille deg ❤️ Jeg skal love deg at dine kjære ikke trenger å «skånes» hverken fra deg, dine tanker eller dine følelser. De elsker deg, hele deg, med eller uten ALS. Ingenting oppleves som en byrde eller et styr, selv om det helt sikkert kan komme reaksjoner og uttrykk som gjør at du tenker det. Det er bare deres smerte over at du har fått denne grusomme sykdommen. Jeg har mistet min mor til ALS, og jeg kjenner igjen alt du beskriver om dagene. Men jeg er helt sikker på at dine kjære ikke vil noe annet i denne verden enn å støtte, være med, trøste, føle sammen med deg. Det er vondt, men gjør samtidig godt.
Når jeg tenker tilbake på en sykdomsperiode så vond, så vond er det en ting hjertet mitt forteller meg. Og det er at den vondeste dagen med min mor og sykdommen, var mye bedre enn de beste dagene uten henne. Slik er jeg sikker på at dine kjære føler det også! Ikke hold noe tilbake! Du er du, og du er fantastisk ❤️ Ønsker deg alt godt kjære deg ❤️
💞Varme klemmer til deg
Jeg har fulgt deg hele veien her på bloggen din. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan du har det for det går ikke uten å være i din situasjon.
Men ser du er mørkere og trist til sinn om dagen. Det har du lov til å kjenne på. Vi er mange som tenker på deg❤❤❤
Du rører meg dypt❤️
Jeg ber inderlig om at lyset og roen får slippe til på cellenivå. Fastlåste følelser og frykt setter seg i kroppen og trenger å forløses. Ikke hold noe tilbake – gråt, skriv, prat det du må for å føle deg fri. Sett ord på følelsene, uansett hvor vonde de er. Familien din tåler dette, de vil ha hele deg. Du må vite at selv i mørket så skinner lyset ditt så sterkt, du berører oss alle med din energi. Lys vinner alltid over mørket.
❤️