Måned: september 2022

Hva sier man til en som nettopp har fått livet sitt snudd på hodet, hvilke ord bruker man da?
Det er ikke enkelt å vite hva man skal si til mennesker som er i krise, det vet jeg alt om.
Ordene strekker ikke til, alt man vil er å trøste de man er glad i men man finner ikke de riktige ordene.
Enda verre er det når du vet alt håp er ute, når du vet at uansett hva du sier så hjelper det ikke.

Etter jeg ble syk selv så har jeg hørt mye, og selv om jeg vet at de mener det godt så har det vært noen ganger jeg har ønsket at de hadde latt være å si noe. Det er nemlig enkelte ting man ikke vil høre når man blir rammet av alvorlig sykdom, det hjelper liksom ikke. Faktisk kan enkelte setninger gjøre det verre, ordene som egentlig var ment som trøst kan føre til skyldfølelse.

Jeg vet hvor vanskelig det er å møte mennesker som har fått livet sitt snudd opp ned, spesielt når det gjelder sykdom. Når du selv vet at vedkommende før eller siden vil dø av en sykdom trenger du ikke gi de falskt håp, alt de trenger er å vite at du er der for dem. Selv var jeg redd for å miste de jeg var glad i, og det skulle vise seg at min redsel ikke var ubegrunnet. Til tross for at jeg forsikret de om at jeg skulle kjempe så valgte de å gå, for alt de så var døden som lurte der fremme.

Redselen jeg følte på like etter jeg fikk diagnosen var altoppslukende, og det jeg trengte mest av alt på den tiden var en trygg hånd. Ord var ikke så viktig, trygghet og stabilitet ble plutselig veldig viktig for meg.
Det som virkelig tok på var å fortelle at jeg hadde fått ALS, for jeg visste aldri hvilken reaksjon jeg ville få, og det var i denne perioden jeg oppdaget hvor forskjellige vi mennesker er.

Mens noen visste akkurat hva de skulle gjøre i en slik situasjon ble andre helt rådvill. Jeg kunne se hvor nervøs de ble, hvordan de strevde med å finne de riktige ordene. Det er spesielt noen setninger som sitter igjen hos meg fra den tiden, setninger jeg gjerne skulle vært foruten.

“Har du fått ALS fordi du har trent så mye, det har jeg nemlig hørt”
“Du må ikke gi opp, det kan jo skje et mirakel”
“Det handler bare om å tro nok, du må bare tro på at du blir frisk”
“Har du drukket mye Pepsi Max? Jeg har hørt at det kan ha en innvirkning”
“Ja ja det kunne vært verre, du kunne jo ha fått kreft”

Jeg kunne ha fortsatt i det uendelige, for dette er bare noe av det jeg ble møtt med den gangen.
Uvitenhet og sjokk kan føre til setninger slik som disse, og jeg har mang en gang bitt meg selv i tunga for å hindre meg selv i og si noe dumt. Dessverre tror jeg ikke på mirakler, det er ikke min tro på Gud som har gjort meg syk. Hver dag blir folk alvorlig syk rundt om i denne verden, mennesker dør uten at det gir mening.

Tre små bokstaver har lært meg mye, og det viktigste jeg har lært er at livet er kort.
Jeg fikk 36 år i en frisk kropp, og jeg gjorde alt jeg kunne for å ta vare på kroppen min.
Likevel ble jeg syk, og det er ingen som vet hvorfor. Men jeg har akseptert min skjebne, jeg har akseptert at jeg mest sannsynlig aldri vil få svar på hvorfor jeg ble syk. Livet er for kort å dvele over hvorfor, alt jeg føler på i dag er en takknemlighet over at jeg har fått syv gode år sammen med mine kjære…

Nok en fin helg nærmer seg slutten, en helg med mange fine øyeblikk som nå er foreviget i minneboka. Jeg har det ikke så aller verst selv om jeg er dødssyk, livet er enda verdt å leve. Men av og til skulle jeg ønske vi kunne sette livet litt på pause, kanskje spole litt tilbake for å oppleve gode øyeblikk på nytt, jeg kunne virkelig hatt bruk for en tidsmaskin. Men jeg har i det minste fått dokumentert noe, og det jeg ikke har fått dokumentert det tar jeg frem fra mitt hjerte når jeg trenger det som mest.

Det er søndag, ute regner det som aldri før, og her sitter jeg. Den siste tiden har jeg hørt om nye ALS pasienter som måtte gi tapt for denne sykdommen, jeg hører om pasienter som må over på respirator, og her sitter jeg. Hver måned dukker det opp nye skjebner som får denne sykdommen, unge mennesker som får sitt liv sønderknust på grunn av tre små bokstaver, og her sitter jeg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det føles som om jeg sitter på gjerdet og ser livet farer forbi, jeg sitter og ser på at mennesker med samme skjebne som min dør, og det er ingenting jeg kan gjøre for å forhindre det. Jeg blir sittende å se på at de går i forveien, de går ned den samme veien som jeg må gå ned før eller senere, de gir meg et innblikk i hva som venter meg der fremme.

Jeg lurer på hvor lenge jeg kan sitte på gjerdet, lurer på når det er min tur. Noen ganger føles det ut som om jeg står med en fot i graven allerede, for jeg lever nå på lånt tid, og jeg aner ikke når leiekontrakten utgår. Det er så mange ting jeg kunne tenkt meg å oppleve på nytt, så mange ting jeg kunne tenkt meg å prøve, men det går ikke lenger, jeg må innse mine begrensninger.

Men jeg skulle så gjerne ha gjort mer, fått mer ut av livet, ja levd mer! Det er fryktelig lett å være etterpåklok, for nå som jeg sitter her på gjerdet og balanserer, innser jeg at jeg ikke har gjort nok. Ikke bare for meg, men overfor andre mennesker også, jeg skulle gjort mer for å bidra. Men nå er det for sent, for selv om jeg deler av mitt liv så føles det ikke nok, jeg skulle så gjerne gjort så mye mye mer.

Det føles helt grusomt å måtte sitte hjelpeløs på gjerdet å se på at mennesker dør, mennesker som er i samme båt som meg, mennesker som burde hatt et langt liv igjen å leve. Derfor skulle jeg ønske jeg kunne spole livet tilbake , en sjanse til å gjøre noe mer, men istedenfor sitter jeg her på gjerdet mens livet raser forbi, og snart er det min tur til å gå i forveien…

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne dette innlegget, snakk om å sette hele nabolaget på hodet.
Jeg burde ha skjønt det når gubben ba meg hente en liten gutt på skolen, men der og da tenkte jeg ikke noe over det. Vi hadde akkurat satt oss ned med fredags tacoen når vi hørte en velkjent during borti veien, og det var da en liten gutt spratt opp av stolen.

“JAAA” ropte en over begeistret liten gutt, “pappa har betongbilen med hjem”. 
Det viste seg at gubben hadde blitt oppringt på jobb av en kompis, han hadde betong til gubben dersom han ville støpe nå. Gubben som egentlig hadde tenkt til å jobbe overtid fikk det plutselig veldig travelt, nå hastet det med å skaffe hjelp. Men som alltid var ikke naboene vanskelig å be, til tross for at det var fredag så heiv de seg rundt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

To naboer sto klar når betongen ble levert, men det skulle vise seg at en tredje nabo også fikk det travelt i går.
Sjåføren med betongen var nemlig uheldig å søle betong på asfalten borti veien her, og det var da denne tredje naboen fikk panikk. Stakkars mann, han måtte droppe middagen for å vaske gaten. Han så jo hvor stresset gubben var, igjen kokte det i topplokket til gubben.

Men uhellet med betongen var bare starten, like etter skjedde det enda et uhell.
Den ene naboen som skulle hjelpe gubben å støpe måtte plutselig haste av gårde til legevakten, han hadde vært så uheldig og få betong inn på øynene. Så da var det bare gubben og en nabo igjen, og du kan sikkert tenke deg til tilstanden til gubben. Aldri har jeg sett han så stresset før, de to som var igjen fikk virkelig kjørt seg.

Ja for å ikke snakke om naboen som måtte vaske opp betongslet, han og hadde hendene fulle.
En liten gutt sto på siden og fulgte nøye med, han hadde ventet så lenge på at pappaen skulle støpe og nå skjedde det endelig. Etter to og en halv time var de endelig ferdig, og da hadde gubben til og med støpt kant rundt blomsterbedet mitt! Et stort stykke arbeid ble gjort i går, og igjen kan vi takke naboene for at vi kom i mål. Uten dem hadde det aldri gått, så i år tror jeg vi må gi de en skikkelig julegave.

Klokken halv ti gikk en lykkelig liten gutt til sengs, og hans kveld endte med en kjøretur i betongbilen.
Gubben måtte jo tilbake på jobb for å hente sin egen bil, så til en liten gutt sin store glede fikk han seg en kjøretur. Selv fikk jeg meg en ganske så spesiell avslutning på kvelden, det skulle vise seg at gubben sin glede over å ha ferdig støpt platen skulle ta overhånd. Med klump i halsen satt jeg og så på country music awards i går kveld, hele livet har jeg elsket country musikk. Men etter jeg ble syk har jeg ikke klart å høre på country musikk lenger, musikken vekker så mange minner som jeg ikke klarer å kjenne på uten å felle tårer.

Men når gubben oppdaget at jeg satt og gråt for meg selv spratt han opp fra sofaen, han skulle ikke ha noe av at jeg satt og gråt når vi egentlig burde feire. Så den som tok helt av på stuegulvet i går kveld var gubben, og alt jeg klarte å tenke når jeg så bevegelsene til gubben var at jeg håpet ikke noen andre så han.
De som sier at alle kan danse hadde nok kommet på andre tanker om de hadde sett gubben denne kvelden, jeg vet ikke hva jeg ble vitne til i går kveld men dans var det ikke.

Plutselig kom han i mot meg, og før jeg visste ordet av det grep han tak i meg. Før jeg rakk å få frem et ord var jeg oppe av stolen, hjelpeløs i gubben sine armer kjente jeg hvordan han svingte meg rundt. Hvor gubben fikk kreftene sine i fra aner jeg ikke, men når gubben begynte å hive etter pusten ante jeg fare på ferde.
Takk og lov for at gubben ikke er i bedre form, jeg var både svimmel og kvalm når jeg omsider kom meg i seng. Men igjen klarte gubben det, igjen klarte han å snu sorgen om til glede…

Har jeg fortalt deg om en mann, ikke en hvilken som helst mann, men min mann. Han er sterk som en bjørn og frodig som et nyfødt lam. Han bærer meg i sine armer og styrker mitt sinn. Han tørker mine tårer og bringer latter til vårt hjem. Dag og natt passer han på, vokter over oss med sin trygge hånd. Han er min trygghet, han er min verden. For han vet hva jeg trenger, han ser meg når ingen andre gjør, han gir meg små gleder hver dag.

For selv om han klager, og selv om han brøler, så viser han også kjærligheten som han har for meg. Med varme fingre stryker han mitt kinn, han børster mitt hår med varsomme hender fordi han vet hvor hårsår jeg er. Han står støtt i en krise, og viser en rolighet jeg knapt trodde fantes. Han er pliktoppfyllende og hardtarbeidende, han er alltid til å stole på.

Men av og til blir han uoppmerksom, av og til glemmer han det som er viktig, men han gjør det alltid godt igjen. For noen ganger krangler vi. Vi roper ut vår frustrasjon og sinne, av og til sier vi ting vi ikke mener. Men vår kjærlighet kan ingen ta fra oss, vår kjærlighet er sterk. Så selv om det kan bli svart noen ganger og det bygger opp til tordenvær, så skinner solen og varmen de fleste dagene.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For sammen har vi bevist at vi er sterke, sammen klarer vi alt.Vi bygger hverandre opp, gir en utstrakt hånd når det trengs, vi både sørger og ler sammen, sammen flytter vi grenser hver dag. For selv om sorgen er stor over livet vi har mistet, så har vi bygget nye og tettere bånd til hverandre. Sammen takler vi enhver utfordring, sammen står vi sterke.

Men du skal vite at jeg ser deg. I dine øyne ser jeg en sorg. En sorg over alt du har mistet, en sorg.over tiden som var. “Husker du kjære”? Pleier du å si,” husker du hvor lykkelige vi var”? Da ser jeg sorgen kommer veltende over deg, da ser jeg tårene i dine øyne, og da kommer sorgen også til meg.

Jeg som deg husker så godt. Jeg husker et ungt kjærestepar med hele livet fremfor sine føtter, et nyforelsket par som skulle ta verden med storm. Jeg elsker deg kjære, jeg elsket deg da, og jeg elsker deg enda mer nå. For selv om denne sykdommen har frarøvet oss et halvt liv, så er det en ting den aldri kan ta, vår kjærlighet til hverandre.

Så når du nå løfter meg opp og sier “dans med meg kjære”, og jeg hviler hjelpeløs i dine armer, det er da jeg elsker deg høyest. For selv om jeg er lam i hele kroppen og knapt klarer å røre meg, så hindrer ikke det deg. Så når du snurrer meg rundt på gulvet med dine sterke armer rundt mitt liv, da er jeg den lykkeligste jenta i verden, da elsker jeg deg mer enn noensinne…

Sommeren er over og høsten har tatt over, og det merkes godt på Tv skjermen.
Det er nesten umulig å se på direkte tv om sommeren, for enkelte tv kanaler tror tydeligvis seerne lider av hukommelsestap. Det er bare reprise sendinger, det holdt på å rable for meg når jeg så at den samme episoden med Truls og Hellstrøm ble vist fire ganger på samme dag. Her betaler vi penger i dyre dommer, og da må man kunne forvente litt mer enn bare repriser.

Men nå er det heldigvis høst igjen, nå må man nesten ta natta til hjelp dersom man skal rekke over alt.
Når høsten kommer så kan du være sikker på en ting, reality programmene står i kø.
Farmen, Robinson, 71 grader Nord, Skal vi danse, er bare noen av programmene som går nå, og høsten er så vidt i gang. Mine hverdager er fylt opp, jeg trenger ikke lete etter noe å se på for å si det sånn.

Jeg har alltid vært en dame full av energi, aller helst burde det skje noe hele tiden.
Jeg har aldri vært en A4 person, jo mer uforutsigbart livet var jo bedre var det. Fart og spenning måtte jeg ha en daglig dose av, sitte i ro lenge klarte jeg ikke. Så når jeg traff gubben så kan du trygt si at jeg traff min motpol i livet, en mer bedagelig person skal du lete lenge etter.

Mens jeg kunne glidd inn 71 grader Nord så hadde gubben passet best i Hurtigruten minutt for minutt, vi er som dag og natt når det kommer til energinivå. Gudene skal vite at vi har hatt våre diskusjoner opp i gjennom, men så rammet tre små bokstaver. Plutselig fikk jeg ikke noe valg lenger, brått ble jeg tvunget til å ta livet med ro. Selv om jeg hater hva tre små bokstaver har tatt i fra meg så har jeg også lært mye, noen ganger må man ta livet med ro for først da ser man livets små gleder.

Men hvordan er det med dere? Hvilken reality serie beskriver deres personlighet best?
Det hadde vært kjekt å få vite litt mer om dere, dere vet så mye om meg men jeg vet ingenting om dere.
Derfor håper jeg dere vil svare på dette spørsmålet, det hadde vært supert for meg.
Vi er så forskjellige alle sammen, men jeg er likevel sikker på at vi er mer like enn vi tror…

Det føles som i går at jeg fikk beskjeden, “du har ALS, uhelbredelig ALS”! Verden gikk i knas, alle drømmene forsvant,  det var som å slå av en bryter, for det ble helsvart.

Om noen skulle sagt til meg da, “livet er ikke over, ikke enda”, så hadde jeg ikke trodd dem, jeg hadde nok bare ristet på hodet av håpløsheten. Men jeg skulle ønske at noen sa nettopp det, at livet ikke var over der og da, selv om jeg følte det sånn.

Jeg skulle ønske at noen sa til meg, der og da, “gå ut og lev mens du kan”, du skal ikke dø i morgen. For det var slik det føltes som, at jeg ikke skulle få oppleve morgendagen. Det føltes som at jeg aldri mer kunne le igjen, aldri mer få oppleve gledene som livet kunne by på, for jeg skulle faktisk dø! 

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Dersom noen hadde fortalt meg, der og da, at om syv år lever du enda og du har startet blogg, ville jeg bare ledd av dem og igjen ristet på hodet av håpløsheten. For der og da var livet over i sin helhet, der og da var tanken på en fremtid utenkelig. 

Men livet var ikke bare knust for meg, det var også knust for mine kjære. Mine barn som ble redd for å miste mammaen sin, mine foreldre som ble redd for å miste sin eneste datter, mine brødre som ble knust over at deres eneste søster var døende, og min kjære mann som plutselig måtte innse at han måtte ta fatt på livet uten meg.

Der og da skulle noen ha sagt til dem, “hun er her i morgen også”. Der og da skulle noen ha fortalt dem, “hun vil leve noen år til”. Noen skulle ha fortalt dem at livet blir snudd på hodet, men at vi finner måter å takle det på.

Jeg husker enda frykten i øynene på min mann når han fikk vite det. Jeg husker enda sorgen i øynene på mine barn når de mottok budskapet. For meg var det verre å oppleve enn når legen ga meg diagnosen. For meg var det en kamp og måtte overlevere budskapet selv uten noe form for støtteapparat rundt meg.

For hadde noen beroliget meg der og da med at livet er ikke over, da hadde kanskje sorgen blitt litt lettere å bære, kanskje jeg til og med hadde øynet et lite håp. Et håp om noen år til  med mine kjære, et håp om flere gode øyeblikk , et håp om mange flere dager med de jeg er glad i.

For hver dag som går er jeg en dag nærmere graven. Men jeg har fått oppleve syv år etter diagnosen, en liten fremtid for meg, noe jeg så på som en umulighet den dagen alt gikk i svart. Jeg har fått oppleve at livet går videre tross alt, det er ikke over der og da selv om det føles helsvart. 

Du må kjempe for livet, du må kjempe mot din indre stemme som ber deg om å gi opp. Du må kjempe for å takle alle omveltningene som vil komme, du må kjempe for å holde hodet over vannet. Og om du klarer det så vil du se at litt etter litt går livet videre. Dager blir til hverdager igjen, sorg blir til glede igjen, og redsel blir til anerkjennelse.

Det vil komme dager der alt virker håpløst. Men det vil også komme dager fulle av gleder og fantastiske øyeblikk. Det er disse øyeblikkene du må leve for, disse små øyeblikkene fylt med latter og kjærlighet. Så til deg som sitter på venterommet og venter på “dommen”, livet er ikke over selv om det føles sånn, så gå ut og grip det med begge hender mens du enda kan…. 

Endelig er ventetiden over, etter tre år ser det nå ut som at jeg får oppleve det igjen.
Jeg som trodde alt håp var ute, for det var lite respons etter jeg la ut innlegget mitt.
For tre år siden arrangerte jeg mitt første fakkeltog, og helt frem til forrige uke var jeg sikker på at det ble mitt siste. Men nå ser det ut som jeg faktisk får oppleve det igjen, og det takket være ALS Norge og to fantastiske hjelpere.

Jeg hadde aldri klart dette alene, men igjen fikk jeg hjelp når jeg trengte det som mest.
I tre år har jeg ventet på denne dagen, og nå er den endelig innenfor rekkevidde.
Et virus kom og satte en stopper for alle mine planer, men nå kan jeg se lyset i den lange mørke tunnelen.
Jeg skulle bare ønske jeg hadde fått det til før min gode venninne døde av ALS, men jeg håper vi kan tenne mange fakler i hennes ånd.

En ting vet jeg, dette blir mitt andre og siste fakkeltog.
Jeg kjenner på kroppen at jeg ikke har de samme kreftene lenger, så dette blir mitt siste forsøk på å fremme ALS. Derfor håper jeg på et stort oppmøte, og jeg håper også værgudene er med oss den dagen.
Jeg må innrømme at jeg grugleder meg litt, for man kan aldri være helt sikker på hvordan slike arrangementer vil gå.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men i år kan jeg lokke med både appeller og musikalske innslag, og det varmer mitt hjerte.
Jeg føler meg veldig heldig som får muligheten til å gjøre dette igjen, samtidig er det litt vemodig å tenke på at det blir mitt siste. Derfor skal jeg gjøre alt jeg kan for at dette arrangementet blir vellykket, men da trenger jeg hjelp. Jeg holder nå på å lage en Facebook side som handler om arrangementet, og når den er klar så håper jeg dere vil dele siden.

16 November har jeg bursdag, og i år har jeg kun et ønske. Vi
Jeg håper vi klarer å samle inn masse penger til ALS, sammen kan vi nå vise alle som er berørt av denne sykdommen at de ikke er alene. I syv år har jeg levd for å fremme ALS, og i November gjør jeg mitt siste forsøk….

I går fikk jeg endelig plantet om buskene mine, nå håper jeg bare de vil trives i deres nye hjem.
Jeg vet ikke hvor lenge familien har holdt på for å få all jorden på plass, men det tok noen uker.
De har gjort en fantastisk jobb, og jeg gleder meg til å fylle det opp med vakre planter.
Nå er jeg bare glad for at vi har fått buskene jeg hadde i krukker ned i jorda, og det er spesielt to jeg er spent på om de vil klare seg.

Jeg kjøpte nemlig en blå og rosa Hortensia i år, og de har jeg aldri vært heldig med tidligere.
Selv om de har stått i krukker på et lunt sted om vinteren så har jeg aldri klart å få de til å overleve.
Men for noen dager siden kontaktet jeg en venninne av meg som er utdannet gartner, og det var hun som ba meg plante de om i hagen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter å ha tilført de mye gjødsel gikk det bare noen timer før vi så forskjell, så i går øynet jeg et håp.
Nå må vi bare huske på å dekke til de nye skuddene før nattefrosten kommer, så kanskje jeg kan glede meg over nydelige blomster til neste år også. Jeg elsker sånne prosjekt, det blir liksom mitt avtrykk på eiendommen her.
Men jeg står også overfor mange valg, som hva jeg skal dekke jorden med.

Først var jeg inne på tanken om å så gress, men jeg vet hvor mye gubben hater å klippe gresset hver sommer så det ga jeg meg på. Jeg er stygt redd for at buskene mine hadde fått et kort liv dersom jeg hadde sådd gress der, så det tar jeg ikke sjansen på. Men det var ikke den eneste ideen jeg hadde, det var jo andre typer frø jeg kunne bruke. Hva om jeg laget min egen lille blomstereng? På den måten kunne jeg hjelpe biene også! Men når min datter hørte planen min la hun ned protest, i følge henne var det nok insekter her.

Dermed sitter jeg nå kun igjen med en plan, dekke hele området med hvite steiner.
Det tror jeg kan bli fint, jeg vil i det minste få en brytning i hagen. Men det første jeg må gjøre er å finne stein som jeg skal ha rundt blomsterbedet, og der er valgene mange. Jeg vil jo gjerne gjøre det så billig som mulig, men det må være en stein som hindrer ugress i og komme inn. Jeg er bare så glad for at jeg er i gang, nå gleder jeg meg bare til alt er ferdig….

En liten stein spretter over vannflaten, jeg kan se hvordan den lille steinen etterlater seg store ringer som sprer seg utover. Jeg sitter rett bak han, på det samme stedet som jeg en gang brukte å stå sto nå han.
En liten plukket opp en ny liten stein, jeg kunne se hvordan han studerte den.
“Er denne bra mamma” ropte han fra vannkanten, jeg kikket på steinen og nikket bekreftende.

Flat og litt runde skulle de være, for det hadde mor sagt. Jeg kunne høre hvordan han gjentok ordene jeg hadde sagt for noen minutter siden til seg selv, og for hver stein han fant kikket han bort på meg for å få bekreftelse.
Den første steinen sank med en gang den traff vannet, en liten gutt slo oppgitt ut med armene.
“Du må vri hånden din litt når du kaster” prøvde jeg å forklare, litt frustrert over at jeg ikke kunne vise han det selv.

Men en liten gutt visste råd, og like etterpå kom han løpende bort til meg.
“Vis meg på datamaskinen mamma, kanskje de har en film på YouTube” sa han ivrig, ordene hans fikk meg til å smile. For jeg hadde tenkt å be han hente sin far, men det ville ikke en liten gutt.
Han ville ha alene tid med meg, og han viste at jeg kunne hjelpe på min måte.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Det var da jeg kjente på det, takknemligheten over å ha en liten gutt i livet mitt.
For han ser ikke begrensninger bare løsninger, der jeg blir frustrert over egen hjelpeløshet bryr ikke han seg det minste. Hver dag føler jeg meg mislykket som mor, og hver dag blir jeg motbevist av en liten gutt.
Han gjør meg hel igjen, for hver dag som går pusler han hjertet mitt på plass igjen.

På YouTube fant jeg det en liten gutt hadde spurt om, i stillhet fulgte en liten gutt nøye med.
“Ser du hvordan han holder hånda” spurte jeg en liten gutt, og nå var det jeg som fikk et bekreftende nikk til svar. Med ny kunnskap i hodet løp en liten gutt ned mot vannkanten igjen, en liten gutt plukket opp en ny liten stein og stilte seg opp. Men igjen skjedde det samme, den lille steinen sank til bunns med en gang den traff vannet.

Jeg kunne se hvordan luften gikk ut av en liten gutt, han var i ferd med å gi opp.
“Prøv igjen” ropte jeg til en liten gutt, motvillig plukket han opp en ny stein.
Det var da det skjedde, jeg kunne se det med en gang steinen traff vann overflaten.
En liten gutt hadde knekt koden, to små sprett fikk en liten gutt til å juble. Jubel brølet ga ekko mellom høye fjell, og igjen kjente jeg på en varme så stor.

“Så du det mamma” ropte en stolt liten gutt, “Jeg klarte det”! 
Når jeg så hvor glad en liten gutt ble ble jeg dratt tilbake i tid, en gang for lenge siden var det jeg som sto ved vannkanten og jublet. Min datter kom plutselig gående, og det var da en liten gutt ropte ut en setning som gjorde meg hel igjen som mor.
“Se hva mamma har lært meg, sammen fikk vi det til”…. 

Ps: Dette øyeblikket fant sted når vi var på hytta sist…

Gubben og jeg har nå holdt sammen i 14 år, og jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har sett gubben skikkelig forbanna. Han har kanskje ikke så mye tålmodighet, spesielt når han er her hjemme. Likevel skal det mye til for å gjøre gubben forbanna, du kan plukke han på øynene uten at han reagerer. Strikken til gubben er både lang og seig, det skal mye til før den ryker. Så når det en sjelden gang skjer ja da vet du hva du skal gjøre, ta beina fatt og løpe i dekning!

I går kom gubben som vanlig hjem fra jobb, men jeg hørte det på skrittene til gubben at noe var i gjære.
Det er sjelden jeg ser det frese av topplokket til gubben, men det gjorde det i går.
Jeg skjønte ingenting når gubben kom fresende inn i stua som et overopphetet damplokomotiv, og det var da jeg skjønte at dette kom til å bli en nervepirrende ettermiddag.

Alt jeg hørte var gloser i det gubben dundret forbi stolen min, og igjen ble jeg påminnet om hvor gubben kom i fra. For etter 14 års samliv med gubben trodde jeg at jeg hadde hørt alle gubbens gloser, men i går skjønte jeg at det jeg hadde hørt bare var en brøkdel av gubben sitt repertoar.
Nye gloser kom til verden i går, og det var da jeg forsto at her var det best å holde kjeft.

Som en illsint ilder trampet gubben inn på kjøkkenet, og like etter kunne jeg høre lyden av en rebelsk gubbe.
En tornado hadde nå tatt over kjøkkenet, lyden av klirrende glass og skapdører som ble smelt igjen fikk meg til å krympe meg der jeg satt. I det øyeblikket øynet jeg et håp om en ny shopping runde, og det på gubben sin regning. Det var ingen tvil om at vi trengte nye glass og tallerkener, og tornadoen som nå var i aksjon fikk meg til å begynne på en handleliste.

Det var da jeg tok mot til meg, nå måtte jeg bare spørre.
“Går det bra?” ropte jeg ut til kjøkkenet, men alt jeg fikk til svar var nye uforståelige gloser. Det var da han kom trampende ut av kjøkkenet, de tunge skrittene hans fikk glassene i glasskapet til å skjelve av skrekk. Rød som en nykokt hummer i topplokket dundret han forbi meg, og i den ene hånden hadde han en stekespade.

Alt jeg klarte å tenke vi var at nå hadde det rablet for gubben, og den tanken ble forsterket når jeg hørte ytterdøren gå opp. For plutselig ble det ikke så fredelig i et ellers så stille nabolag lenger, skrikene til gubben kunne ha vekket selv en sovende bjørn fra vinterdvale. Det viste seg at vi hadde fått gjester på besøk i hagen, ubudne gjester som ikke kjenner sin besøkelsestid. Hele formiddagen hadde assistenten min prøvd å skremme bort Hjorten, men uansett hva hun gjorde så kom de tilbake. Og nå var de her igjen, men jeg tror synet av gubben løpende rundt i hagen med en stekespade har skremt de bort for godt. Takket være gubben er blomstene mine berget, og så fikk gubben litt trim med på kjøpet…