Det første jeg hørte i går når jeg våknet var banningen til gubben, og glosene har vedvart hele helgen.Det begynte med at Ikea ble nevnt, mor sine siste sparepenger skulle brukes på en ny sofa.
I en uke nå har jeg saumfart nettet på jakt etter vår nye sofa, og Ikea var de eneste som hadde noen innenfor budsjettet vårt. Vi var inne på tanken om å kjøpe brukt, men så er det noe med den garantien som følger med når du kjøper nytt.
Men når gubben hørte Ikea gikk rullegardinen ned, det var like før han søkte om skilsmisse allerede før vi hadde kommet ned.
Ikke at jeg var særlig lysten heller, og min datter ble bare med fordi hun måtte.
Det begynte bra som det alltid gjør, men det gikk bare ti minutter før den første overopphetede diskusjonen begynte.
Enten var sofaene for lav eller for myk, alle de sofaene jeg hadde sett på nettet var det noe galt med.
Gubben hadde funnet sin sofa og da var det ingen andre som kunne måle seg, problemet var bare at resten av familien ikke var like begeistret.
Det var min datter som til slutt fant den perfekte sofaen, alle likte den utenom gubben. Og selvfølgelig fant han noe å plukke på, sofaen gikk for langt ned til gulvet.
Men det argumentet ble fort stoppet av kjerringa, for den sofaen gubben hadde lagt sin elsk på var ENDA lavere.
Jeg skjønte fort at her trengte vi hjelp, frem og tilbake fra sofa til sofa for vi som noen forvirra høns. Nettopp det tror jeg betjeningen også skjønte, for like etterpå sto hun fremfor oss. Betjeningen på Ikea ble redningen til slutt, etter uttallige turer frem og tilbake fra en dataskjerm ble vi til slutt enige.
Lettet kunne vi endelig sette kursen mot utgangen, aldri har jeg sett gubben gå så fort.
Min datter ble levert på fotball dugnad mens vi andre satte kursen hjemover, men midt på motorveien kunne lyden av nye gloser høres.
For plutselig innså gubben at han var alene, tanken på at han alene måtte bære og skru sammen en hel sofa fikk svetteperlene til å komme.
Men jeg har en mistanke om at universet hørte alle glosene som kom fra en kassebil, for like etter vi hadde kommet hjem ringte telefonen.
Min eldste bror var på vei inn på hytta og ville gjerne stikke innom, jeg tror jeg aldri har sett gubben så glad for å få besøk før.
Hvor glad min bror ble for å komme på besøk kan nok diskuteres, for han ble satt til å skru med en gang han kom inn døren her. I over to timer holdt de på, og hver gang de sto fast kom kjerringa i huset med veiledning. Alle kunne puste lettet når sofaen endelig ble satt på plass, to staute karer gjorde en fantastisk jobb. Men hadde det ikke vært for min bror så hadde vel gubben skrudd enda, for Ikea møbler er ikke alltid de enkleste å forstå seg på.
I dag er gubben i streik, men jeg fikk han likevel til å gjøre en ting før han inntok horrisentalen. TVen måtte opp på veggen, og kjerringa hadde funnet det perfekte stedet. Normalt sett så pleier det ALLTID å dukke opp et problem når gubben skal gjøre slike ting, og denne gangen var intet unntak. Jeg så det med engang gubben skulle skru opp Tv festet, det hang litt i laveste laget. Selvfølgelig prøvde kjerringa og protestere, men igjen var det som å prate til en vegg.
Det var ikke før TVen skulle henges opp på veggen at gubben innså at kjerringa hadde rett (igjen), likevel kom det ikke på tale at gubben skrudde festet ned igjen. Derfor måtte gubben finne på en Petter smart løsning, et ekstra hull ble laget i selve Tv festet. Så nå er vi alle fornøyde med dagens innsats, takket være gubben har vi fått gjort mye.
Nå ligger alt tilrette for at jeg og assistenten blir ferdig i morgen, litt småplukk igjen nå så kan vi endelig nyte storstuen…