Det første jeg hørte i går når jeg våknet var banningen til gubben, og glosene har vedvart hele helgen.Det begynte med at Ikea ble nevnt, mor sine siste sparepenger skulle brukes på en ny sofa.
I en uke nå har jeg saumfart nettet på jakt etter vår nye sofa, og Ikea var de eneste som hadde noen innenfor budsjettet vårt. Vi var inne på tanken om å kjøpe brukt, men så er det noe med den garantien som følger med når du kjøper nytt.

Men når gubben hørte Ikea gikk rullegardinen ned, det var like før han søkte om skilsmisse allerede før vi hadde kommet ned.
Ikke at jeg var særlig lysten heller, og min datter ble bare med fordi hun måtte.
Det begynte bra som det alltid gjør, men det gikk bare ti minutter før den første overopphetede diskusjonen begynte.
Enten var sofaene for lav eller for myk, alle de sofaene jeg hadde sett på nettet var det noe galt med.

Gubben hadde funnet sin sofa og da var det ingen andre som kunne måle seg, problemet var bare at resten av familien ikke var like begeistret.
Det var min datter som til slutt fant den perfekte sofaen, alle likte den utenom gubben. Og selvfølgelig fant han noe å plukke på, sofaen gikk for langt ned til gulvet.
Men det argumentet ble fort stoppet av kjerringa, for den sofaen gubben hadde lagt sin elsk på var ENDA lavere.

Jeg skjønte fort at her trengte vi hjelp, frem og tilbake fra sofa til sofa for vi som noen forvirra høns. Nettopp det tror jeg betjeningen også skjønte, for like etterpå sto hun fremfor oss. Betjeningen på Ikea ble redningen til slutt, etter uttallige turer frem og tilbake fra en dataskjerm ble vi til slutt enige.
Lettet kunne vi endelig sette kursen mot utgangen, aldri har jeg sett gubben gå så fort.

Min datter ble levert på fotball dugnad mens vi andre satte kursen hjemover, men midt på motorveien kunne lyden av nye gloser høres.
For plutselig innså gubben at han var alene, tanken på at han alene måtte bære og skru sammen en hel sofa fikk svetteperlene til å komme.
Men jeg har en mistanke om at universet hørte alle glosene som kom fra en kassebil, for like etter vi hadde kommet hjem ringte telefonen.

Tre små som gleder seg til Haloween...

Min eldste bror var på vei inn på hytta og ville gjerne stikke innom, jeg tror jeg aldri har sett gubben så glad for å få besøk før.
Hvor glad min bror ble for å komme på besøk kan nok diskuteres, for han ble satt til å skru med en gang han kom inn døren her. I over to timer holdt de på, og hver gang de sto fast kom kjerringa i huset med veiledning. Alle kunne puste lettet når sofaen endelig ble satt på plass, to staute karer gjorde en fantastisk jobb. Men hadde det ikke vært for min bror så hadde vel gubben skrudd enda, for Ikea møbler er ikke alltid de enkleste å forstå seg på.

Min helt…
Enda godt jeg har en vindusvasker i hus…

I dag er gubben i streik, men jeg fikk han likevel til å gjøre en ting før han inntok horrisentalen. TVen måtte opp på veggen, og kjerringa hadde funnet det perfekte stedet. Normalt sett så pleier det ALLTID å dukke opp et problem når gubben skal gjøre slike ting, og denne gangen var intet unntak. Jeg så det med engang gubben skulle skru opp Tv festet, det hang litt i laveste laget. Selvfølgelig prøvde kjerringa og protestere, men igjen var det som å prate til en vegg.

Det var ikke før TVen skulle henges opp på veggen at gubben innså at kjerringa hadde rett (igjen), likevel kom det ikke på tale at gubben skrudde festet ned igjen. Derfor måtte gubben finne på en Petter smart løsning, et ekstra hull ble laget i selve Tv festet. Så nå er vi alle fornøyde med dagens innsats, takket være gubben har vi fått gjort mye.
Nå ligger alt tilrette for at jeg og assistenten blir ferdig i morgen, litt småplukk igjen nå så kan vi endelig nyte storstuen…

 

Jeg hadde et håp om å bli noenlunde ferdig med stuen i går, men igjen løp tiden fra meg. Aldri har en formiddag gått så fort som i går, poff så var det ettermiddag. Alt det jeg hadde sett for meg skulle bli unnagjort sto fortsatt igjen, og igjen kjente jeg på irritasjonen over denne forbanna sykdommen.
Helt fastlåst i en stol satt jeg, mens jeg kjente hvordan det kriblet i hele kroppen etter å gjøre ting selv.

 

Det er nemlig bare meg som vet hvordan jeg vil ha det, jeg kan prøve å forklare til jeg blir grønn men det blir aldri det samme.
Aldri har en millimeter betydd så mye som etter at jeg ble syk, små detaljer er blitt til et ork.
Ikke vil jeg mase heller, men det er akkurat det jeg ender opp med å gjøre.
For jeg vil jo så gjerne få det slik jeg vil ha det, sette mitt eget personlig preg i mitt eget hus.

 

Men på noen områder må jeg bare gi opp, enkelte ting lar seg ikke forklare. For det bilde jeg har i hode kommer ikke ut, ordene strekker ikke til. Likevel prøver jeg, forklarer om og om igjen helt til kreftene tar slutt.
Et lite lys slukner inni meg hver gang jeg må gi opp, jeg mister en liten bit av meg selv. Savnet etter å gjøre ting selv lever jeg med hver eneste dag, fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden.

 

Det er den første følelsen jeg føler på når jeg står opp hver dag, når jeg sitter naken og sårbar på toalettet og må rope på hjelp som et lite barn.
Jeg skulle gitt avkall på mye for å få tilbake min funksjonelle kropp, livet hadde vært perfekt da.
Det var en gang livet var perfekt, men alt jeg har igjen nå er et umulig ønske. Kroppen er borte for alltid, alt jeg har igjen er noen få ord som jeg prøver å få ut…

Som små stjerneskudd dukker de opp, når mørket griper tak i meg for alvor at jeg virkelig ser de.
Små lysglimt som påminner meg om hva jeg kjemper for, små lysglimt som får hjertet til å smile.
Bittesmå stjerneskudd som gir meg en indre ro, og når mørket igjen blir altoppslukende stiger de frem som en vakker soloppgang midt på svarteste natta.

For midt oppi kaoset trer dere frem, alle deres gode ord gir meg påfyll av krefter. Stødig som fjell griper dere tak i meg når jeg vakler, dere gir meg lys når jeg trenger det som mest.
Som små fyrtårn leder dere meg på rett vei, når kulden griper tak i mitt hjerte varmer dere det opp igjen.

 

En skolegutt står fremfor meg, med glitrende øyne visker han bort all sorg.
Stolt viser han frem sitt nyeste kunstverk, en sliten peis har nå blitt oppgradert. Jeg må bare smile når jeg ser hvor stolt han er, selv om peisen nå var forvandlet til en skrivebok.
Mammahjerte sprakk av stolthet, en hvit peis ble et lite lysglimt i mørket.

Bilen sto klar og ventet, varm og god ble den en stor kontrast til den kalde høstluften som traff mitt varme kinn.
En kjøretur med tre av mine kjære, langs veien forsvinner tid og sted.
Det er da den dukker opp, et tegn på at nok en dag gikk mot slutten.
Dagens siste solstråler forvandlet himmelen til et vakkert maleri, en rund glødene kule fylte mitt sinn med ro.

Det er når mørket griper tak i meg jeg virkelig ser de, livets små gleder skinner som aldri før.
De siste ukene har vært preget av redsel og kaos, tårene for fremtiden har vært mange.
Men det er når jeg ligger nede de små gleder skinner som sterkest, det er da jeg ser hvor vakkert livet er. Min indre flamme brenner enda, jeg skal kjempe for livet så lenge jeg kan…

Det blir såååå fint, jeg kan ikke annet enn å smile her jeg sitter.
I dag var det faktisk stille i huset når jeg våknet, og det var litt godt.
En litt rolig start på dagen var akkurat det jeg trengte, og etter en god natts søvn følte jeg meg mer opplagt. Den influensavaksinen satte meg helt ut, i to dager har jeg hatt feber og vondt i kroppen. Men idag følte jeg meg lettere i kroppen, og det kunne ikke ha passet bedre.

Sånn så det ut igår…

For i dag skulle det nye panelet opp, og jeg gledet meg som et barn på julaften. De snekkerne er bare fantastisk flinke, arbeidet går virkelig unna.
Fargen på panelbordene var akkurat slik jeg hadde bedt om, men å bare se en planke blir ikke det samme som å se en hel vegg ferdig.
Siden vi ikke har egen hytte så får vi få litt hyttepreg i huset, jeg smilte fra øre til øre når veggen var ferdig.

I dag har jeg saumfart Finn.no på jakt etter noen skjulte skatter, hvorfor kjøpe nytt og dyrt når man kan få billig og brukt?
Jeg gleder meg til alt er ferdig og min jobb kan begynne, jeg gleder meg til en filmkveld i en ny stue.
Jeg vet hva jeg skal bli i mitt neste liv, interiør har alltid vært en stor lidenskap. Det klør i fingrene etter å sette i gang, selv om jeg ikke kan gjøre det selv lenger så gir det meg mye glede.

En skolegutt var ikke særlig fornøyd i går når han kom hjem til en kaotisk stue, “dette er jo katastrofe mamma” utbrøt han når han kom inn i stua.
Like etter sprang han på dør, og når han kom tilbake så måtte jeg bare smile litt for meg selv.
For der kom han gående med verktøysskrinet sitt, nå skulle stuen til mamma fikses.

Kjerringa er fornøyd med valget av panel…

Jeg må innrømme at jeg fikk litt panikk når han tok opp hammeren og begynte å slå rundt seg, det var et øyeblikk der hvor jeg ble redd for at flere vegger kom til å forsvinne.
Heldigvis fikk vi han på andre tanker, en vaskekost ble redningen i går.
Men i dag var det en mer fornøyd gutt som kom inn døren her, en liten gutt godkjente arbeidet til snekkerne.

Middagen ble inntatt til lyden av en stikksag i full sving, ikke akkurat den beste middagsroen. Ikke har vi spisebord tilgjengelig heller lenger, så her må vi være kreative når middagen skal inntas.
Vi får bruke helgen til å komme i orden her, og det skal bli godt med litt ro rundt ørene igjen. Nei nå har jeg ikke tid til å skrive lenger, for nå skal det ryddes…

Tuuuusen TAKK! 

Ikke rart jeg drømte om penger i natt, for denne Spleisen har gått over all forventning.
Aldri hadde vi sett for oss den responsen, tenk at det er så mange fantastiske mennesker der ute!
Dere aner ikke hvor mye dette betyr for oss, ja for hele familien.
For mine barn som igjen får se hvor mange som vil kjempe sammen med oss, og for min mann som igjen får et bevis på at vi ikke er alene.

 

Tenk at vi havnet på 85000 på litt over en uke, det hadde jeg aldri trodd.
Ikke i min villeste fantasi hadde jeg sett dette for meg, det hele føles som en drøm.
I går fikk jeg melding fra banken om at pengene er på vei, og de havner rett på sparekontoen.
Der skal de stå til denne kampen er over, og takket være dere er byrden på meg blitt mye mindre.

 

Det er så deilig å sende over alle papirer til advokaten og la han gjøre jobben, la han ringe rundt til etatene for å stille de til veggs.
Vi har fått to advokater på saken vår, så vi føler oss i trygge hender.
Likevel har jeg en bekjennelse å komme med, og det er at jeg ikke er den enkleste klienten.

 

Jeg hater å gi fra meg all kontroll, og det er noe jeg virkelig har vært nødt til å jobbe med gjennom dette sykdomsforløpet.
Den lille kontrollen jeg har igjen er skremmende å slippe taket på, spesielt når det handler om noe så viktig som mitt liv.

 

Lene meg tilbake og bare overlate alt til andre er noe jeg virkelig sliter med, mest sannsynlig fordi jeg har vært vant med å klare meg selv gjennom store deler av livet.
Det lille jeg kan gjøre vil jeg gjerne gjøre, jeg må lære meg å slippe taket litt mer.
Og nå har jeg fått en gylden mulighet til å øve meg, og det er ene og alene takket være dere fine. Så nå vil jeg benytte anledningen til å takke dere alle, alle dere som har gitt oss et bidrag og gode ord.

 

Men jeg må også få takke mange av mine medbloggere for at de har valgt å dele vår kamp gjennom rørende ord, og til slutt alle mine trofaste lesere som alltid er der når jeg trenger dere som mest.
En hel familie takker dere alle i dag, uansett hva som skjer så er vi evig takknemlig for den støtten vi har fått…

PS: Som en skolegutt ropte ut i går:

Dere er BEST ingen protest!
Den som er imot er en idiot!

Tuuuusen takk 💖

Endelig skjer det noe positivt, et ønske er i ferd med å gå i oppfyllelse.
Jeg var helt utslitt når jeg gikk til sengs i går, det gikk ikke lang tid før jeg sluknet.
Det første jeg våknet til i dag var hamring og saging, snekkerne var på plass presis klokken 09.00. To snekkere og en elektriker var klar til dyst, nå skulle endelig veggen rives!

Men som alle sikkert vet så har oppussing en tendens til å balle på seg, spesielt når kjerringa får bestemme. For når gubben ville ha ekstra stikkontakter i huset så kjerringa sitt snitt til å komme med et til ønske, jeg ville bytte panel på en av veggene.
Jeg har nemlig alltid drømt om å få ferdigbeiset panel i huset, jeg er nemlig så lei av alt det hvite.
Vi trenger en brytning en plass, og nå får vi nettopp det. En gråbeiset panel ble plukket ut, og nå gleder jeg meg bare til å se det ferdig.

Sånn så det ut igår…
Og plutselig var veggen borte…

En dags arbeid ble plutselig til to, men når vi først gjør noe så er det like greit å gjøre ting skikkelig. Enda godt kjerringa er flink til å spare hver måned, de pengene kommer virkelig til nytte nå.
Så nå er det unntakstilstander i heimen, det er kaos overalt. Men når snekkeren vridde stolen min slik at jeg fikk se skjønte jeg at alt ville være verdt det, for bare se hvor stor stue vi får!

En skolegutt ble spesielt godt fornøyd når han kom hjem i dag, endelig skulle han få sitte med mamma i samme stue igjen.
“Nå blir det akkurat som når jeg var liten mamma, nå kan vi kose oss mens vi ser på film”. Han er nå fin, selv med to stuer og to Tver så har det ikke akkurat vært mangel på filmkvelder her i huset. Men jeg skjønner han godt, når dette er ferdig så kan vi samle familien på en helt annen måte.

Så idag har jeg ikke hatt tid til å tenke på kommunen, og det har gjort meg såååå godt.
Jeg kjenner på meg at jeg er lei, jeg driter egentlig i hva som skjer. For jeg har gjort mitt i denne saken, jeg har til og med sendt over et forslag til kommunen.
Så nå blir det opp til kommunen å sikre at assistentene mine får jobbe videre her, og dersom kommunen ikke gjør det så står de på bar bakke.
I dagene fremover har jeg tenkt å bruke tid på det jeg liker aller best, og det er ikke kommunen for å si det sånn. Nei nå gleder jeg meg til å få alt på plass her, og mest av alt gleder jeg meg til å vise dere resultatet…

 

Mandagskveld ble avsluttet med en setning som skulle vise seg å bli starten på et komplett kaos, jeg skulle aldri sagt ordene høyt.
For som dere sikkert husker så kom gubben hjem på mandag og sa at statsforvalteren hadde tatt over saken, alt vi nå kunne gjøre var å vente.
Men i det han fortalte det fikk jeg en bismak i munnen, for slik jeg så det så hadde vi ikke tid til å vente. Assistentene er sagt opp, og dersom statsforvalteren ikke er ferdig med saken min innen Desember så sitter jeg her uten hjelp. Det var den tanken som fikk meg til å snu meg mot gubben og si: “Du skal se at kommunen utnytter dette til egen fordel, dersom assistentene forsvinner så har vi ikke noe valg”.

Og jaggu fikk jeg rett, for på den travleste dagen ever så kom det et nytt brev fra kommunen. Der sto det jeg fryktet, dersom statsforvalteren ikke rekker å bli ferdig så blir det innført hjemmebaserte tjenester her.
Kommunen har ikke gjort noe for å sikre assistentene mine, men akkurat det vil før eller siden slå tilbake på dem.
For dersom assistentene forsvinner så har ikke kommunen noen som kan gi et nytt team opplæring, og det er grovt uforsvarlig. Jeg har ikke krefter til å gi mer opplæring enn det jeg må, og med gubben på jobb så er det ingen her.

Jeg har aldri stresset så mye som jeg gjorde i går, for like før jeg skulle ut for å ta influensavaksinen dukket brevet fra kommunen opp.
Plutselig måtte jeg begynne å sende mailer til både advokat og statsforvalteren, laste opp vedlegg og skrive hva det gjaldt på under 15 minutter.
En mail ble plutselig til flere, for som forventet fikk jeg flere spørsmål tilbake som jeg måtte svare på. Aldri har øynene jobbet så fort, og aldri har jeg vært mer stresset.

I hu og hast kjørte vi til legekontoret, for at jeg skulle få influensavaksinen hjemme var tydeligvis umulig. Jeg var helt kaputt når jeg endelig kom ned, med en puls over 100 fikk jeg endelig injeksjonen jeg hadde ventet på.
“Du må vente i 20 minutter” var det siste jeg hørte når jeg forlot kontoret, men de tyve minuttene hadde jeg ikke. 15 minutter fikk holde, for nå måtte kjerringa spurte videre. Min datter sto tålmodig på skolen og ventet på at vi skulle plukke henne opp, for nå skulle vi på FN kafe.

Vi så han med engang vi parkerte, i Ølen Betong sine arbeidsklær sto en liten gutt å hoppet opp og ned.
Han kom løpende mot meg når jeg kom, mamma skulle komme på besøk på skolen.
Et langbord med kaker og boller var det første vi så når vi kom inn, her var det noe for enhver smak. En stolt skolegutt viste meg inn i et annet rom, et rom fullt av kunstverk. Alle barna hadde malt hvert sitt maleri, i tillegg hadde de laget en treboks full av fuglemat som kunne henges opp ute.

Det ble en fin liten stund på skolen til en liten gutt, jeg er så takknemlig for at jeg kan ta del i slike øyeblikk. Det er slettes ingen selvfølge etter seks år, jeg kunne vært i graven for lengst. Jeg ville nesten ikke hjem igjen, for jeg visste godt hva som ventet. En full mailboks og ommøblering var det siste som fristet akkurat da, men må man så må man. Snekkerne kom nemlig i dag for å rive ned veggen, så i går kveld måtte vi flytte både kjerringa og møblene. Bildene taler vel sitt eget språk, spisebordet ble midlertidig omgjort til Tv benk og møblene ble stablet der det var plass. Men jeg trøster meg med at det blir bra til slutt, og så er jeg bare glad for at tirsdagen er et tilbakelagt kapittel…

Før var det så enkelt, hadde jeg en dårlig dag så kunne jeg enten løpe til fjells eller bure meg inne på et rom alene for en stund.
Men nå sitter jeg her, fastlåst i en stol fra morgen til kveld.
Jeg er aldri alene lenger, den eneste stunden jeg har for meg selv er når jeg ligger i sengen om natten.

 

Jeg har alltid vært en privat person, ihvertfall når det kommer til følelser.
Skrive ned følelsene mine og dele de med dere er derimot ingen problem, men å la følelsene få fritt utløp fremfor andre liker jeg ikke.
Spesielt ikke etter jeg ble syk, for nå har jeg ikke kontroll lenger. Jeg klarer ikke lenger kontrollere min egen gråt, der jeg før klarte å begrense hva som skulle komme ut må jeg nå gi tapt.

 

Når jeg først begynner så kommer alt ut, og det er ikke akkurat noe vakkert syn. Hvorfor det er sånn har jeg egentlig aldri fått et forståelig svar på, men det jeg vet er at jeg ikke er alene.
For ca 50% av ALS syke sliter med enten upassende latter eller gråt, ja noen ganger begge deler. Jeg har fått høre historier om noen som har gapskrattet i begravelser, eller knekker helt sammen i gråt ute blant folk.

 

Men det finnes faktisk medisin man kan ta for å dempe disse anfallene, heldigvis er jeg ikke der enda.
Gubben er nok ikke helt enig med meg, for i følge han har han nå fått en sippekjerring.
Men for meg handler det mer om frustrasjon enn noe annet, en frustrasjon over at jeg ikke klarer å uttrykke meg ved hjelp av min egen stemme lenger. Det finnes ikke noen verre følelse når ordene stopper opp inni deg, følelsene river og sliter inni deg men uansett hvor mye du prøver så får du ikke alt ut.

 

Noen ganger blir jeg så sint at jeg bare sitter å dirrer i stolen, spesielt når jeg og gubben har en opphetet diskusjon.
For jeg vet at jeg har tapt før jeg har begynt, jeg har ikke krefter nok til å få ut alle mine meninger.
Det er da det skjer, gråten tar over.
Lydløse dråper over håpløsheten, salte tårer over at jeg er fanget i min egen kropp…

Jeg tror jeg har blitt en smule påvirket av min nye serie, for alt jeg vil er å rømme fra det fengselet jeg lever i. Jeg har fått ekstra inspirasjon fra serien Prison Break, eneste problemet er at jeg ikke kommer så langt. Batterikapasiteten på rullestolen er ikke akkurat så mye å skryte av, i tillegg er batteripakken på sjåføren heller ikke særlig bra.
Jeg vurderte å leie inn noen muskelbunter som kunne stå vakt utenfor døren, men jeg er redd for å påføre gubben mindreverdigkompleks. Dessuten mangler jeg cash, og fluktruten er heller ikke pønsket ut.

Tenk å ha så mye penger at man kan bestemme selv, leid inn sine egne assistenter og levd livet akkurat slik jeg ville.
Det er jo lov å drømme er det ikke? Tenk om jeg kunne ha rullet inn på kommunen og bedt de dra til …. Bloksberg!
Men her sitter jeg med en trygdeutbetaling som er en vits, syke og eldre i dette landet blir behandlet som ugress av våre folkevalgte.

Fikk dere med dere nyhetssendingen igår, nok et ALS prosjekt stoppet av byråkratiet.
Hovmodige kommuneansatte står frem og mener kommunene sitt tilbud er mer enn godt nok, det er helt greit å stue ALS syke bort på sykehjem.
Over hele landet sitter det ALS syke som kjemper for et verdig liv, en verdig avslutning på sin siste tid her på jorden.
Jeg er så fortvilet her jeg sitter, for det virker som at uansett hva vi kjemper for så møter vi stengte dører.

I dag har jeg ikke gjort en dritt, jeg har ikke orket rett og slett. Luften gikk ut av meg når jeg fikk levert flere esker med feil sondemat på døren, esker med den gamle sondematen som jeg ikke kan bruke lenger.
Ikke ringer de på døren heller når de kommer og leverer, tre fulle esker med ubrukelig sondemat ble bare satt på trappa.
Nå håper jeg bare de tar de tilbake, for det er for galt at jeg må kaste tre fulle esker.

I tillegg ble jeg helt forvirret når gubben kom hjem, for like før helgen fikk jeg et brev fra statsforvalteren på den klagen jeg sendte inn tidlig i høst.
Jeg må helt ærlig innrømme at jeg ikke forsto så mye av brevet annet enn at statsforvalteren hadde ringt kommunen og bedt de om å bero med saken til han/hun hadde behandlet saken, så nå må vi i følge advokaten bare vente.

En liten bekk er blitt forvandlet til en foss…

Hva som skjer videre aner vi ikke, og det kan ta tid når statsforvalteren skal sette seg inn i saken. For dersom statsforvalteren blir like forvirret som advokaten ble over denne saksbehandlingen kan dette dra ut, for aldri har jeg sett makan til rot.
Nå krysser vi fingrene for at statsforvalteren sin beslutning går i vår favør, det hadde vært fantastisk!
Så nå lurer vi hva som skjer når oppsigelsestiden til assistentene går ut i Desember, vi får ingen informasjon fra kommunen. Jeg mener fortsatt at firmaet gjorde noe ulovlig når de sa opp mine assistenter før saken med kommunen var endelig avgjort, men det får vi vel ikke svar på før statsforvalteren har gitt sitt svar…

Tankene er overalt, de gir oss ikke fred.
Livet har aldri vært tyngre enn akkurat nå, uansett hvilken vei vi snur oss så møter vi på de.
Høye som fjell står de der, motbakkene blir stadig større.
En kald nordavind blåser oss overende, hver gang vi nærmer oss toppen blir vi blåst ned igjen. Livet er blitt til en evig kamp.

 

I går kveld så jeg det igjen, to sorgfulle øyne traff meg hardt.
Trøtt og sliten knep jeg igjen mine våte øyne, jeg klarte ikke se inn i øynene på min kjære mann.
“Se på meg kjære” sa en gråtkvalt mann mens han strøk meg varsomt over kinnet, en enslig tåre banet vei for de andre som ventet i kø.

 

Mine øyne traff hans, og igjen kjente jeg hvordan hjertet mitt bristet.
Det var etter jeg ble syk at jeg virkelig fikk føle på det, øynene er to vindu inn til den innerste sjel.
Alle følelser kommer flommende ut, med dobbel styrke treffer de meg.
Som en bølge flommet den over meg, og i et lite øyeblikk fikk jeg ikke puste.

 

En stor og sterk mann satt på kne ved sengekanten min, to sorgfulle øyne kikket opp på meg.
Men plutselig la jeg merke til noe annet, små gnistringer kom til syne.
En forbannelse var vekket til liv, urettferdigheten over livet hadde vendt tilbake.

 

“Du skal ikke ligge her kjære, du skal jo springe rundt som du pleide å gjøre”. 
Vårt tidligere liv ble igjen så nært, gamle minner kom snikende opp til overflaten igjen.
To tårer ble flettet sammen til en, sorgen og håpløsheten fylte et lite rom.
Sammen i sorgen satt vi, sammen kjemper vi oss videre…