I går var endelig dagen kommet, Byrådslederen i Bergen skulle endelig svare på de spørsmålene vedrørende tjenestene kommunen opererer med.
Spent satt gubben og jeg hjemme og ventet, så når mailen fra Marte kom var jeg snar med å åpne den.
For de av dere som ikke har fått med dere hvem Marte er så er hun en politiker fra FRP som jobber blant annet med helsesaker, hun kom over bloggen min og ville gjerne løfte erfaringene mine i bystyret. Hun sendte derfor inn noen skriftlige spørsmål til Byrådslederen som hun måtte svare på i bystyremøtet.
Dessverre fikk jeg det svaret som jeg hadde forventet, Bystyrelederen kom med et generelt svar om disse ordningene. For meg virket det mer en ansvarsfraskrivelse enn noe annet, Bystyrelederen hadde full tillit til etatene som tok disse beslutningene.
Både Marte og jeg ble veldig skuffet, for selv om tillit er vel og bra så sier Byrådslederen indirekte at de ulike etatene har frie tøyler.
Etatene sine beslutninger er det ingen som overvåker, de kan ta beslutninger som innskrenker livet til de det gjelder uten at noen setter spørsmålstegn med måten dette blir gjort på.
Under kan dere lese svaret til Byrådslederen samt spørsmålene fra Marte, og alt jeg sitter igjen med er nye spørsmål. Som Marte skriver beviser svaret til Byrådslederen at det er oss brukere som må tilpasse oss systemet og ikke omvendt slik det burde være.
Tidligere i sommer kom undertegnede over en blogg som heter mammapaahjul.blogg.no
Den handler om hverdagen til en firebarnsmor fra Bergen som i en alder av 36 år ble diagnostisert med den uhelbredelige sykdommen ALS. I flere år har hun og familien måttet kjempe en tung kamp mot systemet for å kunne leve et så godt og normalt liv som mulig, og som gir henne muligheten til å ta del i barnas hverdag og aktiviteter. Møtet med Bergen kommune har med andre ord vist seg å være svært krevende. Slik er det fremdeles.
Spørrer var denne uken på besøk hos familien for å lytte til hvordan de har opplevd Bergen kommune i disse seks årene. Det er både rystende og uakseptabelt at innbyggere i hennes situasjon skal måtte bruke dyrbare krefter og tid på å få hjelpen og støtten de trenger. Følelsen av å ikke bli lyttet til, bli overkjørt og til og med ignorert er langt over grensen for hva en kommune kan være bekjent av.
Spørrer vil på det sterkeste oppfordre ansvarlig byråd til å lese bloggen og sette seg inn i saken.
Eksempelvis ser det ut til at innbyggerne i Bergen kommune må tilpasse seg systemet, og ikke omvendt slik det burde være. Som det skrives om på bloggen: BPA-ordningen som familien ønsker å beholde skal visst nok erstattes av en annen kommunal ordning som heter «hjemmesykepleie+».
Spørsmål til byråden:
Hvorfor?
Hva innebærer den nye ordningen?
Og hvorfor blir ikke innbyggeres ønsker og behov satt først?
Her er det mange spørsmål, og undertegnede ønsker en skriftlig redegjørelse fra byråden på hva hun mener om ovennevnte forhold – er dette en vanlig og akseptabel praksis i Bergen kommune?
Videre ønsker spørrer svar på følgende:
Vil byråden i denne og andre saker sørge for at forvaltningen i Bergen kommune, altså dem som fatter vedtak og tildeler tjenester, setter innbyggernes ønsker og behov først?
Svar fra byråden:
For en del personer med nedsatt funksjonsevne er BPA utvilsomt en god ordning. BPA passer imidlertid ikke for alle, dette er det ulike grunner til. Byråden kan ikke gå inn i enkeltsaker, men kan bekrefte at hun har lest den aktuelle bloggen som spørrer viser til.
Hjemmesykepleie pluss er i likhet med BPA en måte å organisere tjenesten «personlig assistanse» på. I likhet med BPA, får brukeren hjelp av et team med faste hjelpere. Det som skiller BPA og hjemmesykepleie pluss, er i hovedsak to ting:
Hvem som har arbeidslederansvaret: Ved en BPA-ordning har bruker selv arbeidslederansvaret. Bruker må både evne og ønske å inneha rollen som arbeidsleder, hvis ikke, må en ha noen pårørende som kan bistå som arbeidsleder. Å ha arbeidslederansvar er en stor oppgave. Det innebærer blant annet at en selv har ansvar for å rekruttere, planlegge turnus, lære opp hjelperne, skaffe vikarer ved ferie og sykdom, og sørge for et godt arbeidsmiljø for de ansatte. Ved en hjemmesykepleie pluss ordning, er det hjemmetjenesten som har arbeidslederansvar, og følger opp overnevnte oppgaver.
2. Muligheten til å reise utenfor Bergen kommune med personell: Ved en BPA- ordning har bruker mulighet til å reise utenfor kommunen i inntil 5 uker per år med BPA. Dette tilbudet gis ikke ved hjemmesykepleie pluss. Det er likevel mulig å ta med ansatte på dagstur dersom dette gjøres innenfor personalets arbeidstid.
Retten til individuell behandling er nedfelt i lovverk og rundskriv, og det er et viktig prinsipp at tjenestetilbudet skal tilpasses den enkeltes behov. Samtidig skal kommunen sørge for at innbyggere tilbys nødvendige helse og omsorgstjenester. Dette innebærer også plikt til å evaluere og korrigere tilbudet slik at hjelpen ytes på en forsvarlig måte.
Spørrer kan være trygg på at det blir gjort grundige og langvarige vurderinger. Det er ansatte med helsefaglig utdannelse som gjør slike vurderinger, sammen med bruker og eventuelt deres pårørende. Brukere som er uenige i kommunens vurdering, kan påklage enkeltvedtaket. Dersom kommunen opprettholder vedtaket, blir klagen oversendt til Statsforvalteren for endelig vurdering. Statsforvalteren vurderer blant annet om brukeren har blitt hørt, og om vedtaket er tilstrekkelig begrunnet.
Viktige forutsetninger i tillits- og faglighetsreformen som ble vedtatt av Bystyret i 2017, er at de som jobber i tjenestene innehar nødvendig kompetanse til å foreta gode faglige vurderinger, og at de får faglig handlingsrom til å utøve sitt fag. Vurderingskontoret har de siste årene gjennomført felles opplæring for alle saksbehandlere som behandler BPA- søknader. Jeg har full tillit til at våre saksbehandlere som vurderer søknader om assistanse til praktisk hjelp, utfører sitt arbeid med det mål at brukerne skal få individuelt tilpassede tjenester.
Jeg har i lang tid nå håpet på en endring innenfor disse tjenestene, for slik det er nå så har vi som er alvorlig syke to valg. Vi kan velge en ordning der de syke må gjøre alt arbeidet selv, eller vi kan velge en ordning som begrenser livet vårt.
Det er INGEN som spør oss som trenger hjelp om hva vi ønsker, det er ikke snakk om at kommunen skal tilpasse ordningene etter oss, vi må bare ta til takke med det vi får.
Men det jeg syns er veldig rart er når kommunen nekter å imøtekomme mitt forslag om en tredje løsning, en kombinasjon mellom BPA ordningen og den kommunale ordningen kommer ikke på tale.
Det rare er at jeg fikk det samme svaret når jeg søkte om å få vanlig hjemmesykepleie i kombinasjon med den BPA ordningen jeg har nå, først når jeg gikk til media gjorde kommunen helomvending i saken.
Dette beviser bare at det viljen til kommunen det står på, alt er mulig dersom kommunen bare vil.
Til min store overraskelse vil Byrådslederen gjerne møte oss for å høre vår erfaring, og det har jeg selvfølgelig takket ja til.
Jeg skulle bare ønske Bergen kommune kunne stått frem som et godt eksempel, det hadde gitt meg stor glede dersom jeg kunne skrevet et innlegg om hvor godt Bergen kommune tok seg av ALLE sine innbyggere…
