Herlighet , det er ihvertfall ingen tvil om at sommeren er kommet. Jeg har svettet i hele natt , og det ble ikke noe bedre når jeg sto opp i dag heller. 20 grader allerede klokken 09.00, og utover dagen sto gradestokken nærmest i full fyr. Selv med en lett sommerkjole på rant svetten , og da gikk tankene mine til gubben som var på jobb. Det må være tortur å jobbe i fullt arbeidstøy på dager som denne , jeg blir svett bare av å tenke på det.

 

Jeg fikk en god start på morgenen i dag , og det takket være hjemmesykepleien. Hvem skulle tro det? Men det er nemlig ikke alle som kommer til meg som ikke lytter , og i dag syns jeg vedkommende fortjener litt skryt. For denne pleieren ga seg god tid , og når hun så at jeg hadde tatt på meg kjole så måtte jo håret mitt få seg en sommerfrisyre også. Så hun tok seg tid til å flette håret mitt , jeg kunne ikke bli mer fornøyd når jeg så meg i speilet. Det betyr så mye at de er på tilbudssiden selv om de har det travelt , men også at de tar seg tid til å prate med meg når de er her. Enkelte kommer inn her uten å si et eneste ord , i beste fall får jeg et hade når de går. Andre henvender seg bare til min mann eller assistenten , stiller de spørsmål som jeg fint kan svare på selv.

 

Derfor var det så godt idag når jeg følte at noen så meg , dessuten trengte jeg en god opplevelse med hjemmesykepleien etter alt det som har skjedd. Så jeg var i strålende humør når jeg sto opp i dag , alt går liksom min vei for tiden.
Når klokken nærmet seg 13 satte jeg meg ut i solen , min datter lå allerede pal ut når jeg kom ut. Det var som å kjøre inn i en badstu , det var kaldere inne enn ute. Jeg kikket opp på gradestokken for å se , 36,5 kunne leses av.

Fanget i solstrålene

Ikke skjønte jeg hvordan min datter klarte å ligge rett ut , selv parkerte jeg i skyggen. Heldigvis var det litt vind ute , takket være den klarte jeg å sitte en stund i skyggen. Men en time etter måtte jeg inn for å kjøle meg ned , jeg følte meg som en kokt hummer der jeg satt.
Noen timer etter gikk det i ytterdøren , to svette sjeler kom hjem. Gubben flatet rett ut på sofaen , men ikke før han hadde kvittet seg med et dyvått arbeidstøy. Jeg syns litt synd på han der han lå , for denne finnmarkingen klager bare gradestokken bikker 15 grader. Enda varmere skal det visstnok bli , så nå sitter jeg her og lurer på om gubben kommer til å overleve…

Mørket var altoppslukende når jeg forlot sykehuset for seks år siden , bakken forsvant under meg.
Alt jeg så var døden , det mørke kalde intet som ventet meg der fremme.
Morgendagen forsvant , det føltes ut som om jeg døde der og da.
Enda husker jeg den følelsen , og selv om det nå er gått seks år så føles det ut som om det var igår.

 

2-5 år sa legen , men her sitter jeg seks år etter.
Jeg klorer meg fast med alt jeg har , for i motsetning til den dagen for seks år siden så ser jeg nå livet.
Enda er livet godt , enda kan jeg nyte alle livets gleder.
I følge legen så er det et mirakel , et under at jeg fortsatt sitter her i samme form som for to år siden.

 

Tre ganger på seks år har jeg lurt meg unna dødens dal , tre ganger har jeg fått livet i gave.
Det første året ba jeg den samme bønnen hver eneste kveld , en bønn om å bli frisk.
Nå ber jeg om litt mer tid , selv om jeg vet livet mitt allerede er på overtid så ber jeg om mer.
For drømmene lever fortsatt , selv om jeg ikke tør drømme selv så finner de meg.

 

Minneboken blir stadig større , aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle få oppleve så mange fantastiske opplevelser sammen med mine kjære.
Livet med ALS er blitt en reise , min siste reise er blitt til et eventyr av de sjeldne.
Ja hverdagene er tøffe i blant , livet mitt er fullt av utfordringer.
Men til tross for en tøff hverdag så lever jeg mer enn noengang før , og det hadde jeg aldri trodd den dagen jeg gikk ut av sykehuset for seks år siden….

 

I dag våknet jeg opp med et smil rundt munnen , gleden over turen som venter oss var stor. Da betydde det ikke så mye at jeg sto opp til en grå himmel , for jeg visste at bak de mørke skyene er himmelen alltid blå. Det er ingen andre følelser som er bedre enn når du føler livet smiler til deg , og slik har jeg det nå. Lite visste jeg at det var flere gode nyheter på vei , og de fikk jeg fra min sønn i dag.

Han har nemlig søkt seg inn på skole til høsten , han vil så gjerne ta påbygg slik at han kan gå videre på høyskole. Problemet er bare at han alltid har slitt seg gjennom skoletiden , diagnosen hans har gitt han en del ekstra utfordringer. Likevel har han alltid stått på , aldri gitt seg før han har kommet i mål. Allmennfag har alltid vært utfordrene , så når han nå skulle søke seg inn på påbygg begynte jeg å søke på nettet etter skoler som hadde tilrettelagt undervisning. Jeg har hatt en skole i tankene i mange år nå , Krokeide skole hadde alt min sønn trengte.

Denne skolen er for unge voksne som sliter med skolen , hver elev vil få et team rundt seg som hjelper de med alt. Elevene får også tilbud om å bo på skolen , egen hybel er noe alle får tilbud om. De har også et fantastisk fritidstilbud på skoleområdet , svømmebasseng og treningsstudio er bare noen av fasilitetene. Det eneste kravet de har er en legeerklæring på at eleven har enten en diagnose eller mangler motivasjon for å fortsette på skolen. Skolen er også gratis for de som går der , det inkluderer hybel også.

Legg merke til gubben ,snakk om å gjøre seg bredere enn han er…

Problemet er bare at det er vanskelig å komme inn , det er dessverre mange ungdommer som sliter i dette landet vårt. Så når min sønn fortalte at han sto på venteliste trodde jeg alt håp var ute , det er som regel små marginer for å komme inn når man blir satt på venteliste. Men idag fikk vi gode nyheter , min sønn hadde faktisk kommet inn!!! Igjen kjente jeg på en glede så stor , men mest av alt ble jeg lettet. For dette betyr så mye for fremtiden til min sønn , endelig får han den hjelpen han trenger.

Besøk fikk vi også idag , min eldste bror og fruen stakk innom. Jeg tror de brakte solen med seg , for plutselig var det ikke en sky å se på himmelen. Med seg hadde de sin hund , så Simba fikk også selskap i dag. Vi ble sittende ute i solen og kose oss med is og kaffe , en liten gutt serverte is med glede. Så dagen i dag har vært minst like god som igår , når livet smiler til oss så kan man ikke annet enn å smile tilbake…

For en mandag det ble!! Jeg er helt målløs her jeg sitter.
Noen ganger må jeg be gubben om å klype meg i armen for å sjekke at jeg faktisk er våken , og nettopp det måtte jeg i går.
En setning gikk igjen i går , og den kom fra gubben.
Det er lenge siden jeg har sett han så ivrig som han var i går , og hver gang han kikket på meg spurte han “ja ka du ska i helga da”

 

Det er på dager som dette at jeg virkelig kjenner at jeg lever , i et lite øyeblikk forsvant alle byrdene våre.
Min mann nølte ikke et øyeblikk når vi fikk tilbudet , kjøre seks timer med denne kjerringa var bare en glede.
Det er nettopp dette jeg er redd for å miste , friheten til å hoppe i bilen uten betenkeligheter for å dra ut på nye eventyr.
For slik det er nå så kan vi gjøre det , det er nå vi kan leve livet fullt ut.

 

Alt jeg følte på igår var takknemlighet , gleden over livet mitt ble vekket på ny.
Jeg ble liggende i sengen og se på straffespark konkurransen mellom Frankrike – Sveits med et varmt hjerte , jeg lå der med kun en tanke i hodet.
Heldige oss , vi er omringet av fantastiske mennesker som stadig gir oss en varme så stor.
Aldri hadde jeg sett for meg at livet med ALS kunne bli sånn som dette , de siste seks årene har vært en reise jeg aldri ville vært foruten.

 

Gleden ved livet er på langt nær over , til tross for en utfordrene hverdag så smiler livet til oss fremdeles.
Derfor kjemper vi oss opp hver dag og smiler tilbake , vi griper tak i alle muligheter som kommer vår vei.
En liten gutt sto fremfor meg i går , med et stort smil krøp han opp på fanget mitt.
Han kikket på meg med små gnistrende øyne , og igjen sa han noen få ord som fikk tårene mine til å komme.
” Du er verdens beste mamma , jeg gleder meg til å dra på tur med deg “….

Idag våknet jeg opp med et dystert sinn , kroppen føltes helt mørbanket ut.Skuffelsen over gårsdagen satt enda i meg , likevel var det bare å komme seg opp til en ny dag. Men før jeg sto opp måtte jeg sjekke om alle lemmer fortsatt var på plass , for det føltes ut som om jeg hadde blitt overkjørt av en buss to ganger. Etter en rask sjekk kunne jeg konstantere at alle kroppsdeler fortsatt var inntakt , så da var det bare å presse seg opp av senga.

Min datter sto opp like etter meg , og det var ikke vanskelig å se at hun også var skuffet fremdeles. Der satt vi side om side og surmulte om kapp , livet var fryktelig kjipt der og da. Så humøret var ikke akkurat på topp i dag , selv solen som skinte fra en blå himmel klarte ikke å få meg i bedre humør. Men like før klokken 14 idag endret alt seg , en uventet telefon fra gubben endret hele dagen.

Verdens flotteste mann , ja bortsett fra gubben da😅

“Æ har en spennende nyhet kjære , er du klar?” spurte gubben i andre enden , jeg skjønte ingenting der jeg satt.
Det viste seg at han hadde blitt kontaktet på Messenger , og når gubben leste meldingen ble han helt satt ut. Det sier mye , for det skal noe til for å sette gubben ut. Husker dere at jeg sa at det var to år siden jeg flydde paragliding sist? Da fikk jeg fly med en fantastisk mann. Amun Løvland var mannen som først fikk ideen om å lage en rullestol som kunne brukes til paragliding , han har lang erfaring med sporten og konkurrerer i akrobatikkflyging.
Amun har også vært «pilot» for mennesker med ulike funksjonshemninger, noe som til nå har krevd et stort apparat av hjelpere. Det ville han gjøre noe med.

Han ble prosjektleder for å utvikle denne ideen , og sammen med fire elever som gikk på Fagskolen i Kristiansand satte de i gang. Oppdraget var å lage en spesialdesignet rullestol som funksjonshemmede kan sitte i under hele flygingen med paraglider. Stolen skulle oppfylle en rekke sikkerhetskriterier. Selve stolen ble ferdig i 2016 , og samme året fikk han forespørsel om å delta med rullestolen på ekstremsportveka på Voss.

Det var der jeg møtte Amun for første gang i 2019, jeg hadde nemlig sett et innslag på TVen om denne rullestolen og jeg ble helt vill der jeg satt. Dette måtte jeg bare prøve , så jeg heiv meg på telefonen til min kjære venninne for å be henne om å undersøke. Spent og ivrig møtte jeg opp på Voss noen uker etterpå , og der traff jeg altså denne fantastiske mannen. Amun oste av trygghet og erfaring , jeg kunne ikke fått en bedre “pilot”. Jeg gliste fra øre til øre under hele flyveturen , og det var første gangen jeg følte meg levende igjen etter at jeg ble syk.

Amun var personen som hadde sendt melding til min mann i dag , han følger meg på Facebook og har sikkert sett mitt skuffende blogginnlegg i dag. Han skjønte godt at vi ble skuffet i går og nå ville han prøve å gjøre noe med det , dette er en mann med et stort hjerte. Så han inviterte oss i dag hjem til hans bosted til helgen , det var ingen problem med overnatting for en helg.
Amun bor på Bygland som er en kommune i Agder fylke , i idylliske omgivelser bor han med samboer og barn på et lite småbruk. Der har de forskjellige dyr som kyr , hester , katt og hund , et lite eldorado med andre ord.

Bygland

Jeg begynte å gråte når gubben ringte og fortalte det , for en fantastisk gave og få! Ikke vet jeg hva jeg har gjort som fortjener en slik godhet , jeg ble helt satt ut! Så nå reiser vi på fredag , sørlandet blir vårt neste eventyr. Selv gubben er giret , dette blir en fantastisk helg. Så nå krysser vi fingrene for at værgudene er med oss i helgen , for da bærer det rett til værs med både mor og datter. Tuuuusen takk Amun , du er fantastisk💖

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne dette innlegget , men gårsdagen kan oppsummeres med et enkelt ord , kaos! Ja jeg blir sliten bare av å tenke på det , sliten og veldig skuffet. For ingenting gikk som det skulle i går , det var nesten så jeg lurte på om vår Herre hadde et ord med i laget. Men la oss nå starte fra begynnelsen , det lønner seg som regel alltid.

Klokken 09.00 startet vi hjemmefra , alt lå tilrette for at dette skulle bli en strålende dag. En liten gutt var i hundre , og datter og mor var fryktelig spent. Ja den som var mest spent var nok meg , jeg hadde knapt nok smakt søvn natten før. Endelig var dagen kommet , to års ventetid var nå over. Jeg skalv som et aspeløv under hele bilturen , men jeg visste at så fort vi hadde kommet oss opp i luften så ville den frihetsfølelsen jeg hadde lengtet sånn etter vende tilbake. Den vektløsheten man føler på når man kommer opp er ubeskrivelig , da føler jeg meg levende igjen.

Bilturen gikk kjapt unna , lite trafikk og sommerferie bidro til at vi kunne cruise avsted bortover veien. Ja også hjalp det nok på at vi startet så tidlig på morgenen , det er som regel alltid et sjakktrekk. Rett etter velkommen til Voss så vi de , flere fargerike skjermer under himmelen blå. Solstrålene danset i vannet under dem , vi kunne ikke bedt om et bedre vær. Men før vi kunne utføre dagens luftetur så måtte vi innom min kjære venninne , hun hadde nemlig bestilt en hel haug med pallekarmer av gubben. Dessuten var vi over en time for tidlig , vi hadde god tid.

Etter at pallekarmene var lempet av fant vi ut at vi skulle dra ned for å se på de som skulle fly før oss , det er alltid like kjekt å se på alle de nervøse menneskene som ikke vet hva de går til. Parken badet i sol når vi kom frem , og gresset lå der så grønt og frodig. Vår tandemsjåfør var i luften når vi kom frem , men det gikk ikke lang tid før vi skimtet noen som var i ferd med å lande på gressplenen som vi sto på. En hyggelig mann landet ved vår side , og like etter kom han bort for å hilse på.

Sjåføren av båten som skulle dra oss opp kom like etter , og han kjente jeg godt igjen. Han var nemlig med forrige gang også , en erfaren båtsjåfør med godt humør. Likevel var det når han dukket opp at det første problemet også dukket opp , og etter det ballet det bare på seg. Selv med to prester tilstede ( mannen til min venninne er nemlig prest , og akkurat denne helgen hadde han besøk av en annen prest ) gikk det meste galt , kanskje de ikke har en direktelinje til vår skaper likevel?

De hadde ikke klart å få tak i en heldekkene hjelm til meg , og allerede da kjente jeg hvordan hjertet mitt sank. Jeg tåler nemlig ikke det lufttrykket som kommer i mot lenger , og det er det mye av på 2000 meters høyde. Jeg burde virkelig ha den hjelmen , hele opplevelsen ville ikke bli den samme dersom jeg måtte streve med pusten under hele flyveturen. Jeg øynet et håp når min venninne sa at de hadde en motorsykkelhjelm hjemme, men når de kom med den sank hjertet mitt på nytt.

Jeg merket det med engang jeg fikk den på , den var altfor stor og tung for mitt lille hode. Jeg klarte ikke løfte hodet med den på , og nå var det min tur til å fly under himmelen blå. Min tandemsjåfør kom imot meg , og jeg så det på han at det var flere dårlige nyheter på vei.
” Vi mangler deler til rullestolen du skal sitte i , jeg har heller ikke flydd så mye med den i det siste” 

Plutselig fikk jeg et dilemma , for der sto han og mente at jeg kunne jo bare sitte i selen sammen med han. Gubben ristet på hodet og mente dette ville aldri gå , men jeg ville jo så gjerne opp i luften at jeg kjente tårene kom av tanken på at det ikke ble noen flytur. Så kjerringa tok et valg , vi måtte prøve først. En liten gutt fikk redningsvest på , han og storesøster hadde fått tilbud om å sitte på med båten som skulle dra oss opp. Alle gjorde seg klar , instruktøren mente nemlig helt klart at dette skulle gå helt fint.

Gubben bar meg bort til der skjermen lå , dette var mitt siste håp for en flyvetur. Jeg brukte alle mine krefter for å holde meg på beina mens de festet selen , og kroppen skrek av smerte når de dro i armer og bein for å få den på. Men det var når de satte meg opp i selen at jeg skjønte det , denne gangen fikk gubben rett. For både overkropp og hode ble hengende fremover , jeg hadde ikke sjans til å rette meg opp. Kroppen og hodet ble dratt i alle retninger i et forsøk på å få meg i rett stilling , men det eneste det førte til var noen forferdelige nakkesmerter.

Instruktøren mente at dette ville bedre seg når vi var i luften , da kunne han justere meg bedre. Men tanken på at han både skulle fly og samtidig holde meg oppe var ikke særlig beroligende , og nå hørte jeg på walkie talkien at båtføreren var klar. Rett før avgang innså jeg det , dette ville aldri gå. Sønderknust ba jeg gubben om å legge meg ned , jeg klarte ikke mer. Med tårer på kinn ble jeg bært tilbake til rullestolen , drømmen om å fly igjen brast.

Det eneste håpet jeg nå hadde var å få se min datter fly , hun var nemlig nestemann ut. Men det var da det skjedde , plutselig kjente jeg hvordan hjertet mitt gjorde et hopp. For nå hadde tydeligvis værgudene fått nok av dette tullet , og vinden økte betraktelig. Helt ut av det blå kom det en sidevind som grep tak i den utslåtte skjermen og dro den med seg bortover , alle kom løpende for å hjelpe til med å få en skjerm på ville veier ned igjen. Det var da gubben så på meg og sa det samme som jeg tenkte , “ja hadde du vært i lufta nå så måtte æ vel ha hentet dæ på Hardangervidda”.

Det hele endte med dobbelt skuffelse i går , det ble ingen flyvetur på verken meg eller min datter. Vinden kan man ikke gjøre noe med , det eneste jeg var glad for var at jeg ikke var i lufta når den plutselig økte på. Det kunne endt med katastrofe , lettet innså jeg at jeg hadde trukket meg i grevens tid. Vi ble sittende og vente noen timer i parken i håp om at vinden ville gi seg , men værgudene hadde tydeligvis bestemt seg. Skuffet dro vi hjem til min venninne der vi fikk servert middag , dagen ble ikke slik vi hadde sett for oss.

Men det som irriterte meg mest var den dårlige organiseringen , rullestolen som jeg skulle fly med burde helt klart ha vært klar. Dessuten mener jeg at dersom instruktøren ikke følte seg sikker på å fly med den så burde han ha gitt beskjed , da kunne vi heller ha prioritert min datter. Jeg har jo tross alt prøvd dette før , så det viktigste for meg var at hun skulle få prøve. Klokken 18 satte vi kursen hjemover igjen , og da var vi helt ferdig alle sammen. Hele kroppen min verket , jeg tror jeg aldri har hatt så vondt før.

Alt vi nå ville var å komme oss hjem , men det var når gubben slo på radioen at vi fikk flere dårlige nyheter. Milevis med kø ventet på oss der fremme , og det så ikke ut som den hadde tenkt å løse seg opp med det første heller. Derfor tok vi et valg , heldigvis har vi en øy som ligger tvers over fra der vi bor. Fra den går det ferge over til Breistein , og den ble vår redning i går. Vi måtte selvfølgelig stå litt i kø før vi kunne svinge av mot broen som førte oss over til øya , men vi slapp heldigvis unna det verste. 12 timer etter vi hadde startet hjemmefra kunne vi endelig rygge opp til huset vårt igjen , aldri har jeg vært mer glad for å komme hjem.

Selv om gårsdagen var god på mange måter (takket være min gode venninne) så satt skuffelsen godt fast hos både meg og min datter. Men selv om jeg ikke får fly igjen med det første så er det enda et håp for min datter , vi har nemlig planer om å dra tilbake neste helg slik at hun får prøve ihvertfall….

Her står vi og venter , lite aner vi om at skuffelsen skal bli stor…

Presten har tatt over doningen til konemor
Mye å følge med på for en liten valp
Sjekk denne rallyføreren
Altfor stor og tung
En som gleder seg

Ingen skal si at jeg ikke prøvde ihvertfall , jeg var villig til å gjøre mye for å oppleve en flyvetur igjen….

Båten gjør seg klar til å dra oss opp 

Et tappert smil , men innerst inne hadde jeg bare lyst til å gråte 

Gubben er skeptisk 

Her måtte jeg gi tapt 

Her ser du bildet av en slagen kvinne…

 

En liten gutt har det i det minste gøy…

Min venninne tok en liten gutt med på kjøretur 

Nydelige Voss 

Endelig litt mat

Hengekøye er gøy

Sliten setter vi kursen hjemover igjen 

Ja da var dagen her , en dag jeg har ventet på i to år nå.
Magen slår kollbøtte og huden er klam , og ved min side sitter gubben å rister på hodet.
Kjerringa er gal , og nå venter det en reprise på galskap.
Klokken 08.00 ble jeg dratt opp av senga , neste stoppested er Voss!

 

Noen av dere har nok skjønt det allerede , dagens begivenhet blir en luftetur av de sjeldne.
Igjen skal jeg opp under himmelen blå , igjen skal jeg fly som en fugl.
En tilpasset rullestol står og venter på meg , med en fargerik skjerm bak.
Nervene er i høyspenn , for i dag skal jeg igjen få fly paragliding!!!

 

Jeg er enda mer nervøs denne gangen , ja for nå vet jeg hva jeg går til.
Forrige tur sitter enda i kroppen , jeg har aldri vært så redd som jeg var da.
Men til tross for at redselen var stor så var en annen følelse større , frihetsfølelsen jeg følte på fylte hele meg.
Og i dag skal jeg få føle på den igjen , jeg skal få et kjærkomment avbrekk fra sykdom og sorg.

 

“Ja faller du ned er du ihvertfall fin på håret” sa gubben til meg i går kveld , selv om han spiller tøff så kan jeg se at også han er nervøs.
Denne gangen er vi faktisk dobbelt nervøs , for denne gangen er det ikke bare meg som skal i luften.
Når jeg har landet så står en annen jente klar , min datter skal prøve for første gang.

 

Så idag må dere krysse fingrene for oss begge , vi trenger hellet på vår side i dag.
Det føles helt uvirkelig ut , jeg kan nesten ikke skjønne at Voss paragliding klubb klarte å ordne dette på så kort varsel.
Nå håper jeg bare min forrige paragliding instruktør har gitt god opplæring til de andre , for det er helt utrolig at en tynn skjermduk kan løfte en hel rullestol.
Men i dag skal det altså skje , en luftetur på 2000 meter rett opp venter….

Sist gang var i 2019

Jeg tror nesten jeg ikke har sovet i natt , spenningen for morgendagen er stor. Aldri har jeg vært mer nervøs , det kribler i hele kroppen. Men morgendagen fikk vente , for i dag hadde jeg helt andre planer. Min snille fantastiske frisør skulle gjøre meg fin igjen , en siste finpuss før sommeren måtte til. Gubben dro meg opp av senga litt før 10 , men jeg fikk ikke mer enn en time i godstolen idag før jeg måtte forflyttes igjen. Frisørtimen var nemlig klokken 12 , og er det noe vi trenger når vi skal ut og gjøre noe så er det tid.

Men når jeg kom over i rullestolen kjente jeg det med engang , ryggen begynte å skape seg igjen. Det er så typisk når jeg blir nervøs og spent , det spiller ingen rolle om jeg gleder meg eller gruer meg. Alt av spenning setter seg på en side av ryggen , en muskel gir meg hodebry. Det kjentes ut som ti kniver som stakk inn i siden på meg , ti kniver som ble vridd om saaaakte. Men det var ikke tale om at ryggsmerten skulle få ødelegge avtalen min , til frisøren skulle jeg uansett. Så i en og en halv time har jeg virkelig bitt tennene sammen , snakk om å lide for skjønnheten.

Nye striper ble lagt i håret mitt i dag , nå skulle det gule bort en gang for alle. Som alltid var en liten gutt også med , og som vanlig var det han som sto for underholdningen. Det var tydelig at han begynner å føle seg husvarm i frisørsalongen , for skravla gikk i ett.  En liten gutt visste også at frisøren hadde sin egen skatteskiste med godsaker oppi , og den fikk han selvfølgelig øye på med engang. Så mens jeg satt under penselen så spiste han godteri , nå vet jeg hvorfor han alltid er så ivrig etter å bli med.

Jeg ble strålende fornøyd med resultatet , i dag fikk jeg det resultatet jeg var ute etter. Flette fikk jeg også når alt var ferdig , så nå er jeg klar for nye eventyr. Men det var under flettingen at en liten gutt begynte å trippe urolig rundt , for det var ikke bare mamma som skulle få farge håret i dag.
” Kan du farge mitt hår også Linda , jeg vil ha svart og rød”

Selvfølgelig skulle en liten gutt også få farge i håret sitt , jeg tror ikke jeg noengang har hørt frisøren si nei noen gang. Men når hun spurte hvor en liten gutt ville ha fargene steilet hun litt , for det var ikke bare litt av håret som skulle farges med spray. Heeeele håret skulle dekkes , og fargene skulle være halvt om halvt. Han så ut som en Ivo Caprino figur når han var ferdig , men en liten gutt var storfornøyd og det er alt som teller.

Det eneste jeg har gjort etter en frisørtime er å sove , ryggen slet meg helt ut. Nå håper jeg bare at jeg får spenningen under kontroll til i morgen , jeg har prøvd å puste med magen i hele dag uten noe særlig med hell. Heldigvis har fotball EM begynt igjen , og nå sitter jeg her og heier på Danmark. Hva som skjer i morgen får dere vite….tja i morgen , den som lever vil se hvilket eventyr denne dama skal ut på…

Ja idag våknet jeg grytidlig , jeg hadde nemlig planer for dagen.
Egentlig har vi store planer for hele helgen , men i dag gikk startskuddet for det som jeg tror vil bli en fantastisk helg.
Som dere sikkert husker så er det ikke så lenge til jeg var hos frisøren sist , og selv om jeg var strålende fornøyd der og da så skjedde det noe etter en stund.

 

Ved nærmere ettertanke vet jeg hvor problemet ligger , jeg ser meg jo aldri i speilet lenger!
Og det var nettopp det jeg gjorde for en stund siden , først da oppdaget jeg at deler av håret fortsatt hadde et gulskjær i seg.
Derfor ble min fantastiske frisør kontaktet , og det er dit jeg skal i dag.
Men det er ikke bare gulskjæret som er problemet , en ettervekst har også begynt å komme frem.

 

Gubben lurer på hva slags kraftfor jeg egentlig får i meg , for hårmanken min vokser som aldri før.
Så i dag skal jeg tilbake for enda en frisørtime , en siste shining før vi tar sommerferie.
Men det er ikke alt som skjer i helgen , vi har nemlig planlagt en utflukt.
Et vennepar av oss skal besøkes , det er alt for lenge siden sist vi var hos dem.

 

Det er under dette besøket det skal skje noe som får kroppen min til å krible , noe jeg har tenkt på lenge nå.
Takket være min venninne så fikk vi det til på kort varsel , før jeg fikk tenkt meg om var det allerede i boks.
Søndag blir den store dagen , nervene mine er til å ta og føle på.
Så her er det bare å følge med , og alt starter med en frisørtime i dag.
Det er nemlig viktig å være fin på håret , spesielt når kjerringa skal ut på eventyr…

I dag våknet jeg opp med en uro i kroppen , hele uken har jeg gruet meg. Det var nemlig tid for å bytte knappen i PEGen min i dag , forskjellen denne gangen var at jeg hadde fått lov til å bestemme dag selv. Men selv om jeg var forberedt så hadde jeg en klump i magen , for det har vært en rar stemning etter en klage ble levert inn. Likevel måtte det gjøres , så her var det bare å bite tennene sammen. Selve prosedyren er så og si smertefritt , men ubehagelig er det ingen tvil om at det er. Hele kroppen min spenner seg , spasmene  tar helt overhånd.

Heldigvis ble det ingen komplikasjoner idag , jeg var bare glad for å endelig få det overstått. Nå er det tre måneder til neste gang , så nå kan jeg slappe av noen måneder. I dag sto jeg opp til en grå himmel , skydekket lå tett i tett. Men temperaturen var det ikke noe å si på , derfor ble sommerklærne funnet frem. Planen var klar , jeg skulle sette meg under solen når jeg ble ferdig med dagens gjøremål. Min datter ville tydeligvis ha selskap ute på verandaen , hun syns nemlig det er så kjedelig og sole seg alene.

Men jeg vet ikke hva det er med meg og den solen for tiden , etter tre dager så begynner jeg faktisk å lure på om de hvite leggene mine bringer ulykke. Ja for etter jeg barberte beina mine har det blitt lite sol , hver gang jeg nærmer meg døren så forsvinner solen for godt. Jeg tror min datter angret seg når jeg kom ut idag , for i det jeg parkerte ved siden av henne kom alle skyene tilbake.
“Kom deg inn igjen mamma , det var fint helt til du kom”

Så nå gir jeg opp , i tre dager har jeg forsøkt å få litt sol på de hvite leggene mine. Slukøret måtte jeg bare finne noe annet å gjøre , for å sole seg kunne jeg bare glemme.
En overraskelse i posten dukket også opp i dag , en venninne av meg hadde sendt en gave til en liten gutt. Jeg er så imponert over kreativiteten hennes , ved hjelp av små heklepinner tryller hun frem de vakreste og stiligste bamsefigurer. En liten gutt har en hel samling fra henne oppe på rommet , men disse som dukket opp i dag ble nok favoritter med første øyekast.

“Se mamma , det er jo to sjørøverbamser” 
Ivrig holdt han de frem så jeg fikk se , det store smilet hans sa mer enn tusen ord. Vi er heldig som har så mange fine mennesker rundt oss , og en dag vil en liten gutt også se hvor heldig vi egentlig er. Rommet hans er fullt av gaver fra dere lesere , både kjente og ukjente har sendt en omtanke så stor. De gavene som betyr mest er de som blir gitt med hjertet , og de får vi av alle dere i form av gode ord og omtanke. Bamsene ble tatt rett opp på rommet , en liten gutt hadde nemlig noe spennende han måtte vise to nye familiemedlemmer.

Far og sønn bygget nemlig ferdig bilbanen han nylig hadde fått , og den var litt av et syn. Så i ettermiddag har jeg ikke sett mye til en liten gutt , han har ikke hatt tid til meg rett og slett. Men fra stuen har jeg hørt han , og det er ingenting som varmer mer enn når du hører at barna koser seg…