Måned: desember 2020

Som jeg skrev i går så ble det ikke noe pepperkakehus på oss , og gubben var snar med å legge inn protest i går når han kom hjem fra en stressfull handlerunde. For første gang på alle disse årene så sto vi nå i fare for at juleforberedelsene ikke ble komplett , det blir ikke mye julestemning uten et pepperkakehus. Jeg så det ikke før sent igår kveld , det lå en ny mail i innboksen som tryglet om å bli lest. Mailen var fra en av fysioterapeutene mine , og hun kom oss til unnsetning igjen. For hun hadde nemlig et uåpnet pepperkakehus liggende som hun ikke trengte , og det kunne vi bare komme å hente om vi ville.

Så idag var jeg snar med å sende gubben ut på en kjøretur , et pepperkakehus måtte hentes fort som fy. Min datter var allerede i gang med baking av serinerkaker når han dro , og alene fikk hun ansvar med å holde tre små barn opptatt til gubben var tilbake. For nabobarna sto på døren midt under bakingen , og plutselig fikk min datter tre par ekstra hender som gjerne ville hjelpe.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det ble fullt liv her , tre små satte seg ned rundt bordet ivrige etter å komme igang. Uten min datter vet jeg ikke hva jeg skulle gjort , at hun en dag blir en god mor er det ingen tvil om. Tålmodig viste hun tre utålmodige små hvordan det skulle gjøres , og det gikk ikke lang tid før en deilig duft begynte å spre seg i huset. Etterhvert kom gubben heseblesende tilbake , julen ble reddet av en juleengel. En liten eske med pepperkake deler ble satt på bordet , og han hadde også fått med seg en halv pepperkake deig.

Gubben har en oppgave hver jul , han må hvert år sette sammen et pepperkakehus. Etter noen år så har han heldigvis fått litt erfaring , jeg husker enda første året den oppgaven ble delegert til en finnmarking. At kjøkkenet sto i fare for å bli brent ned er ingen underdrivelse , ja det var et øyeblikk der hvor jeg lurte på om gubben ville overleve seansen. Året etterpå ble ikke hakke bedre , for i det gubben åpnet esken så kunne gloser høres over hele nabolaget. Det viste seg nemlig at delene til et pepperkakehus var gått i tusen knas , og svetteperlene kunne igjen sees i panna på en halvskallet gubbe.

Da gikk det heldigvis bedre i dag , etter knappe 20 minutter var et pepperkakehus satt sammen. Enda godt var det , for i dag har lunta vært kort hos en finnmarking. Vi ble nemlig sittende oppe til langt på natt i går , for når den optimale julefilmen plutselig begynte 23.30 så ga jeg ikke han noe valg. Love actually må sees hvert år , da får det heller våge seg at det blir litt sent. Så klokken ble faktisk 03.15 når vi kom oss i seng , da er det ikke så rart at lunta var litt kort i dag.

Jeg har ventet i hele dag på høydepunktet for kvelden , for i dag var det endelig tid for finalekampen i håndball. Etter en oppladning med bronsefinalen så var endelig tiden der , nå krysset jeg bare fingrene for at de norske jentene klarte å holde nervene under kontroll. Etter en bronsefinale som beviste at alt kunne skje , så innstilte jeg meg på en nervepirrende kamp. Heldigvis klarte de å dra det i havn , og etter 60 nervepirrende minutter kunne vi slippe jubelen løs. Så nå skal jeg bare nyte kvelden videre , nok en dag går nå mot slutten…

Livet mitt ble ikke slik jeg hadde sett for meg , noen ganger føles det ut som om jeg ikke har noe liv lenger.

Min styrke blir hver dag satt på prøve , prøvelser som tærer meg sakte men sikkert ned.

Med en fot i graven så må jeg fortsatt klare , klare å takle at tre små bokstaver river meg i stykker.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Tre små bokstaver er blitt mine hengelåser , en etter en låser de bort min evne til å leve.

Hengelåser som stadig blir større , som fjell trykker de meg ned.

Ned i mørket og ensomheten , et mørke uten en rømningsvei.

Men tre små bokstaver bringer også med seg kameler , kameler som er umulig og svelge.

Store kameler som aldri forsvinner , for hver dag som går blir de stadig flere.

Himmelen har aldri vært nærmere , men for å komme dit må jeg gjennom et helvete.

Et helvete bestående av lidelse og sorg , et helvete fylt av hengelåser og kameler.

Men alt jeg kan gjøre er å vente , vente på at et helvete slipper meg løs.

Vente på at kroppen får nok , vente på at hengelåsen låses for godt.

Jeg er lei av et liv fullt av kameler , jeg er lei av et liv som stadig blir satt på prøve.

Jeg er lei av å leve i et helvete , leve i et helvete ingen forstår.

Jeg er lei av å stadig måtte være sterk , lei av å være sterk når jeg aldri kan bli sterk nok.

Men mest av alt er jeg lei av å vente , vente på at en himmel kommer nær nok…

Det gikk ikke lang tid etter at jeg sto opp i dag at jeg innså at julekaoset var i gang , for som vanlig er gubben ute i siste liten. Jeg har ordnet med alt av gaver og julepynting av hus , så det som nå gjenstår er mat og handle inn til julebakst. I ukesvis nå har jeg bedt han om å kjøpe inn et pepperkakehus , det blir ikke jul før vi har pyntet det med barna. Men som vanlig mente han at han hadde goood tid , var det noe butikkene hadde nok av så var det nettopp det.

Jammen sa jeg smør , dagens handlerunde ble nok ikke like enkel som gubben hadde sett for seg. “Hva er perlesukker” var det siste han spurte meg om før han dro , det spørsmålet alene ga meg noen antagelser om hvordan denne butikkrunden kom til å bli. For når man skal bake her i huset så er det ikke det beste sjakktrekket og sende gubben på butikken , ja i vertfall ikke alene.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

En liten gutt var derimot strålende fornøyd , to nabobarn kom så fint og hentet han på døren her. Han var bare glad for å slippe å være med , og i etterkant så tror jeg det var like greit. Med ett par ting på en handleliste for gubben ut , far og sønn for i hver sin retning. Igjen satt jeg , koblet opp til 1,3 liter med flytende mat og væske som skulle inn i systemet mitt. Akkurat det tenkte jeg ikke særlig over , for gubben ville nok komme tilbake i god tid før den var ferdig.

En liten gutt koste seg hos naboen , de har fått herjet både ute og inne. Jeg fikk både video og bilde av tre små , det var ingen tvil om at hadde det som plommen i egget. Gubben derimot var det tydeligvis verre med , han kom jo aldri igjen! Etter nesten to timer borte så begynte jeg å kjenne det , de 1,3 literne måtte nå ut igjen. Ikke skjønte jeg hvor han var eller hva han holdt på med , men at han måtte komme hjem det var det ingen tvil om. Derfor fikk jeg min datter til å ringe , og selv om hun satt i et annet rom hørte jeg hvert eneste ord av samtalen.

Datter : “Hvor er du”

Gubben : Sat#n, HÆL####

Datter : “Hallooo hører du meg”

Gubben : fi##a på Dovre , ja Æ høre dæ”

Datter : “Ja du må komme hjem , mamma må på do”

Nye gloser kunne høres i andre enden , gloser som slettes ikke egner seg på trykk. Men jeg fikk med meg ordene “stikk en kork i ho” og ordet pepperkakehus før det ble brutt , og da skjønte jeg at nå kokte det i toppen på en halvskallet gubbe. Det viste seg nemlig at mor sin mistanke stemte , butikkene var utsolgt for både pepperkakehus og deig. En svett gubbe kom trampende inn døren her , og utifra glosene som fortsatt var inntakt så fant jeg ut det beste var å holde kjeft.

Heldigvis roet han seg såpass at jeg kom meg på do , og det var i grevens tid. Så nå nekter en gubbe og ta en handlerunde alene , mor og datter må tydeligvis være med skal det bli julemat i år. Likevel har dagen vært god , og det ble litt baking på tross av alt. Serinerkaker er en av våre favoritter , og når mor ikke kan bake så tar datter over. Dagen ble fullkommen med besøk av min eldste bror og en uventet blomsterlevering på døren her. En nydelig juledekorasjon fra en dame i Vardø fikk tårene til å komme , jeg er så heldig som har så mange fine mennesker rundt meg.

Men besøket hadde ikke før dratt når gubben plutselig løp ut døren igjen , nå var det noe i gjære. Det gikk ikke mer enn 30 minutter før han var tilbake , og en svær eske ble plassert fremfor meg. Min julegave fra gubben fikk jeg i dag , en lydbjelke og basshøytaler ble pakket ut , og når alt var koblet opp så fyrte min datter i gang musikken. Plutselig ble det full fest i min lille stue , og for en lyd!! Med basshøytaleren plassert rett bak godstolen min så fikk jeg virkelig kjenne på kreftene , spesielt når sønnen fyrte i gang Sandman av Metalica. Så nå sitter jeg her og rister , med denne i hus så blir det vel litt av en jul….

Mine ord er for det meste lydløse , usynlige for de som hører men synlig for de som ser.

Alt jeg har igjen er mine tanker , innerste tanker som blir til mine ord.

Ord som forteller en historie , en historie fra et liv.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Mitt liv , min siste reise blir dokumentert ved hjelp av lydløse ord.

Men det hjelper lite med ord dersom man ikke har noen som lytter , alle ord trenger å bli hørt.

Uansett hvor ubetydelige de er så forteller de noe , det er alltid en mening bak hvert ord.

Noen ganger kan vi lese ordene mellom linjene , og noen ganger er det de ord som aldri blir sagt som er de viktigste.

Alle ord er like viktig , men det aller viktigste er at de blir hørt.

Jeg har mistet min sterke stemme , mine lydhøre ord blir stadig færre.

Men mine lydløse ord er mange , mange og med en kraft så stor.

En kraft som stammer fra dere , dere som ser mine lydløse ord.

Dere gir mine ord ny kraft , gjennom dere får mine ord et nytt liv.

Mine ord er ikke bare små ord på et hvitt ark , de får en betydning når de treffer dere.

Uten dere er mine ord fortapt , uten dere blir de ubetydelige.

Dere ser alle ord , noen av dere ser også de ord som gjemmer seg mellom linjene.

Derfor er disse ordene til dere , lydløse ord som sier takk.

Takk for at dere ser meg , ser mine lydløse ord.

Mine ord hadde ikke hatt betydning uten dere , uten dere hadde mine tanker aldri nådd ut.

Hver dag blir nye ord til , nye ord som blir sett av dere.

Derfor er mine ord i dag til dere , ord som sier takk for at dere ser…

Endelig var dagen kommet , denne fredagen er startskuddet for en 16 dagers lang juleferie. Så i dag våknet jeg opp lykkelig vitende om at jeg snart ville få alle mine hjem for en stund , og det er ingenting som gir meg større glede enn det. Jeg har ventet på denne dagen så lenge nå , og nå var den endelig her. Ut i fra en munter lyd på badet så var det andre også som var glad , og plutselig sto en liten gutt fremfor meg.

“Mamma i dag begynner ferien , nå er det ikke lenge til nissen kommer”

Han var så fin der han sto i nye sko og med nyjakka på , jeg innså igjen at vår lille gutt er ikke så liten lenger. Jeg ble dratt tilbake til fjorårets opplevelse der jeg lå , denne julen kunne like så godt ha vært uten meg. Men her lå jeg altså , lå og stirret inn i øynene på min vakre gutt. Øyne som fortalte meg alt , de fortalte meg hvor heldig jeg var.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Gubben hadde selvfølgelig glemt julekalenderen igjen , så igjen måtte jeg avlede en liten gutt mens jeg så hvordan gubben listet seg rundt i bare trusa med en liten overraskelse i hendene. Han hadde akkurat fått gaven ned i dagens luke når en liten gutt kom på det , og nå hadde han ikke tid til å høre på mor lenger.

” PAAAAAPPAAA , hvor er du , vi må jo sjekke kalenderen “

Dagen i dag har vært rolig som alltid , eneste forskjellen er at jeg har kost meg idag. Jeg visste at denne dagen ble den siste rolige på en stund , så her var det bare å nyte stillheten mens man kunne. Jeg har sett på serie både for meg selv og med en av mine sønner , aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle like Star Wars. Men det sa jeg om Hobitt filmene også , og det var også takket være min sønn at jeg ble hektet på de også. Før jeg ble syk så hadde jeg og han en fast juletradisjon , hvert år gikk vi på kino sammen og så den nye Hobitt filmen.

Det er på denne tiden alle minner kommer sterkere tilbake , det skal så lite til før et nytt minne blir trigget. Midt i mimringen gikk ytterdøren opp med et smell , og raske barneskritt kunne høres i gangen. Far og sønn kom lykkelig inn her , endelig var det ferie. Nå begynner endelig den tiden jeg verdsetter mer enn noen annen tid på året , dagen i dag er starten på mange dager med julekos…

Jeg var bare en jente selv når mitt første barn så dagens lys , 17 år gammel ble jeg mor for første gang.

Med en nyfødt prins i armene ble jeg stående og se på at alle drømmer forsvant , lykkerus ble til sorg på et øyeblikk.

En nybakt far forlot oss , livet ble for tungt for han.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Igjen sto jeg , 17 år med et nytt liv på mitt fang.

Noen år etterpå skjedde det på ny , en ny liten prins kom til verden

Men igjen slo lynet ned , enda en far ble tatt av døden.

Begge hendelsene husker jeg som om de var i går , som en sakte film spilles de av i mitt hode.

Helt siden den gang har jeg gjort alt i min makt , alt jeg kunne for å passe på mine små.

Men gudene skal vite at jeg har gjort feil , mange feil som ung mor.

Likevel har jeg aldri gitt opp , to små gutter ble redningen i en mørk tid.

Men når jeg sitter her og tenker tilbake så er det en ting som fortsatt plager meg , en ting som fremdeles gjemsøker meg den dag i dag.

En ting som gjør meg rasende , og som får meg til å krympe innvendig når jeg tenker på det.

Jeg var ganske ung når jeg skjønte at livet er en kamp , en kamp som du alene må takle.

Bare 17 år gammel opplevde jeg mitt største mareritt , en altfor ung gutt så ikke andre valg enn å ende sitt liv.

Jeg ble sittende igjen med en tre måneder gammel gutt , alene måtte jeg klare å finne en vei ut av sorgen.

Aldri fikk jeg tilbud om hjelp , det var da jeg oppdaget et mangelfullt system.

For selv etter at jeg hadde fått livet mitt snudd opp ned fikk jeg ingen tilbud om hjelp , den eneste samtalepartnere som strakk ut en hånd var presten.

Aldri har jeg følt meg mer alene enn da , mine tanker og følelser lukket jeg inne.

Selv etter å ha opplevd selvmord på nært hold så var jeg ikke kvalifisert , hvis jeg hadde behov for psykolog så måtte jeg ordne det selv.

Jeg var et vrak etter den opplevelsen , lite visste jeg at jeg skulle oppleve det samme enda en gang.

Etter noen år opplevde jeg det igjen , igjen raste verden min sammen.

Men igjen uteble hjelpen , jeg fikk ikke tilbud om noe som helst.

Når jeg ser tilbake så blir jeg bare forbanna , jeg kan ikke la være å tenke på at livet kanskje ville vært annerledes om jeg hadde fått den hjelpen jeg så sårt trengte.

Men jeg ble igjen sittende alene , og denne gangen hadde jeg to små og passe på.

For fem år siden slo lynet ned igjen , og denne gangen var det mitt liv sto i fare.

Etter så mange år så hadde jeg trodd at en endring hadde skjedd , men jeg oppdaget fort at systemet fortsatt er mangelfullt.

Nå var det mine barn som gjennomgikk en krise , nå var det de som ikke fikk tilbud om hjelp.

Mine små som jeg har gjort alt i min makt for å beskytte , nå var det de som måtte føle på det jeg engang gjorde.

Hele livet mitt har vært preget av et system som ikke virker , en helsehjelp som uteblir når du trenger den som mest.

I årevis har jeg prøvd å skaffe hjelp til mine kjære , mine kjære som må sitte og se på at jeg sakte dør.

Jeg trodde jeg hadde klart det for en stund siden , men nå vet jeg ikke hva som skjer.

Dårlig kommunikasjon og lange ventelister gjør at håpet mitt forsvinner , systemet fortsetter enda og svikte meg og mine…

Heldigvis har natta vært litt bedre , og det trengte jeg virkelig. I dag var det egentlig tid for en real vask , hver torsdag skal denne kjerringa i dusjen. Men jeg klarte bare ikke , flere netter med manglende søvn har tappet meg for krefter. Derfor var valget enkelt i dag , det ble godstolen og serie fremfor en slitsom dusj. Som dere sikkert vet så er noe av det første jeg gjør om morgenen er å sjekke mailen , det er alltid noe nytt som har dukket opp i løpet av natta. Fire nye mail lyste imot meg , og en av dem gjorde meg veldig glad.

Jeg blir like glad hver gang media tar kontakt , det er ingenting som betyr mer for meg enn å få belyst hvordan det er å leve med denne sykdommen. Hver lille notis gjør meg glad , hvert oppslag om ALS gir meg håp. I dag var det en av avisene her i Bergen som tok kontakt , de lurte på om de kunne få dele et av mine innlegg. Det betyr mye for meg at de følger med meg , og at de ønsker å belyse mine innlegg om denne sykdommen.  Mest sannsynlig så kommer det i helgen , men jeg deler så fort jeg vet. Så det ble en god start på dagen i dag , og bedre skulle den bli.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

For i dag skulle en venninne av meg komme på besøk , og nå er det altfor lenge siden sist vi traff hverandre. Jeg hadde gjort julegavene klar , og det ble fort tydelig at min venninne og mannen hennes ikke kom tomhendt de heller. En pose med både hjemmelaget julebrød og brente mandler ble plukket frem , og til slutt en nydelig juleblomst som ble plassert i vinduet slik at jeg kunne se den.

Det var så koselig å se dem igjen , ja selv om besøket denne gangen ble litt kort. Heldigvis er stemmen min også bra idag , så jeg fikk en god samtale med min gode venninne. Og det trengte jeg , jeg trengte å føle at jeg kunne holde en samtale uten at stemmen sviktet. Jeg følte meg så lykkelig etter hun var gått , for det er ikke så ofte lenger at jeg kan si alt jeg trenger muntlig.

Dagen har gått forrykende fort , og plutselig kom en liten gutt løpende inn her. Et stort smil og ett par hender bak på ryggen fortalte det meste , en liten gutt hadde en overraskelse med seg hjem. Et rundt lite julebrød ble vist frem , to små barnehender holdt det stolt frem. Mors hjerte smeltet når hun hørte en liten gutt si , “nå kan du og jeg kose oss i kveld mamma.”

Men det var ikke bare en liten gutt som hadde en overraskelse på lur , i dag kunne også jeg overraske litt. For i dag kom pakken jeg har ventet på , en jakke og to par sko kunne hentes i dag. En liten gutt ble så glad , han kunne ikke få det på seg fort nok. Det er godt å se at det ikke bare er harde pakker som betyr noe , han gleder seg like mye uansett hva han får. Så denne dagen har vært god , og nå håper jeg julen vil gi meg mange slike dager..

.

Jeg er så lei , lei av å stadig måtte kjempe mot et system så stort.

Hver dag må jeg bruke unødvendige krefter , krefter jeg kunne brukt på andre ting.

Viktigere ting , ting som gir meg stor livsglede.

Men istedenfor må jeg kjempe , daglig må jeg ta en kamp for meg og mine.

Det er skremmende at jeg som står med en fot i graven fortsatt må rope ut , rope ut selv om kreftene svikter.

At jeg må krangle meg til en hjelp , en hjelp som burde vært en selvfølge for meg og mine.

I går skjedde det igjen , det var ikke før mor selv møtte opp  at ting begynte å skje.

En syk og sliten mor må stadig slå i bordet , slå i bordet selv om hun ikke har hender og slå med.

Men i går fikk jeg det igjen bevist , selv om man har problemer med å fungere så skal man likevel klare alt.

Vi gikk for å få hjelp til en usynlig sykdom , men alt vi fikk tilbake var en setning.

“Du må gjøre det selv , det kan vi ikke gjøre for deg ” , en liten setning som sier alt.

En setning som får meg til å stille spørsmålstegn , en setning som ikke klinger godt i mitt øre.

For er det ikke derfor vi oppsøker hjelp , for å få hjelp til det vi ikke klarer?

Det nytter ikke sende en med angst og depressivitet hjem med en ringeliste , og forvente at han selv skal skaffe hjelp.

Det nytter ikke be en som allerede ligger nede for telling og finne ut av sine rettigheter , når personen har mer enn nok med sine indre demoner.

Det nytter ikke å spørre en person som sliter om hva han trenger , når personen selv sliter har mer enn nok med å komme seg opp om morgenen.

Jeg er rasende over et sviktende system , og jeg er rasende over at vi som er syk stadig må ta unødvendige kamper på vegne av oss selv.

Jeg er rasende over at fagfolk ikke gjør den jobben de er satt til å gjøre , og at vi som er syk stadig må fortelle hvordan de skal gjøre jobben sin.

Jeg er rasende over at vi som er syk stadig vekk blir sittende igjen med de samme problemene , de samme problemene som er årsaken til at vi oppsøkte hjelp.

Jeg er rasende over at vi som er syk stadig må komme fagfolk til unnsetning , vise de som burde vite hvilke rettigheter som finnes der ute.

Så nå sitter jeg her og lurer på hva som skal til , hvor mange kamper må vi ta for å bli hørt.

Hvor mange ganger vi må rope ut , rope på hjelp selv om vi ikke har krefter.

Når er egentlig nok NOK , hvor mye skal til for å få hjelp?

Hver dag kjemper jeg for meg og mine , men for et system blir min kamp aldri god nok…

Denne dagen har vært litt annerledes , jeg brukte kvelden i går på å psyke meg opp til dagen i dag. Derfor var mitt største ønske i går kveld at natten ville bli god , for jeg visste at et planlagt møte ville kreve mye av meg. Men den tanken skulle jeg tydeligvis aldri ha tenkt , for alt som kunne gå galt har gått galt i natt. Det gikk ikke lang tid før jeg kjente at noe var galt , men jeg klarte ikke helt sette fingeren på hva det var. Først når klokken ble 03.15 skjønte jeg det , luften hadde igjen forsvunnet ut av madrassen.

Heldigvis nådde jeg akkurat alarmen , og jeg måtte få nattevakten til å vekke en sovende gubbe. Han fikk blåst opp igjen en tom madrass og gikk for å legge seg igjen , men det gikk bare en halvtime før det skjedde igjen. Ja slik har altså natta mi vært , og jeg kjente på ryggsmertene at en madrass hadde satt spor. Jeg var så irritert når jeg våknet idag at selv djevelen ville ha rømt , og enda mer irritert ble jeg når klokken ble 09.00. For når det uventet nok sto to assistenter inne på soverommet mitt så holdt det nesten på å tippe over for meg , dette var slett ikke planlagt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For i mangel på assistenter så har vi som før nevnt flyttet en av nattevaktene over på dag , dette fordi det har vært krise og vi trenger mer hjelp på dag enn natt. Så idag skulle nattevakten jobbe dag for å få kabalen til å gå rundt , og du kan sikkert tenke deg til hvor overrasket jeg ble når jeg plutselig hadde fått to på jobb. Jeg ble irritert på en ordning som tydeligvis hadde rotet med vaktene , jeg ble irritert på vegne av meg selv som nå måtte gi dobbelt opp med arbeidsinstrukser , og til slutt ble jeg irritert på vegne av nattevakten som hadde vært grei nok til å stille opp på kort varsel.

Så du kan trygt si at det ble ingen god start på dagen , og det hadde jeg absolutt trengt idag. Det uttrykket med jo flere kokker jo mer søl er en god beskrivelse på dagen i dag , og på et tidspunkt ønsket jeg meg til en øde øy. Men den tanken måtte jeg bare kaste bort , for nå ventet et møte jeg hadde gruet meg til en stund. Ikke på grunn av personen vi skulle møte , jeg gruet meg fordi jeg var redd for at det skulle rable for meg. Det er en kjent sak at jeg gjør alt for mine barn , og for en av de har jeg klort på alle etaters dører siden han var liten. Situasjonen forverret seg etter at jeg ble syk , og jeg har prøvd i årevis å skaffe hjelp.

Når jeg var på Nordås sist så trodde jeg at jeg endelig hadde lykkes , jeg ble så glad når jeg hørte at det endelig kom fagfolk på banen. Men siden den gang har lite skjedd , jeg hadde faktisk forventet noen tiltak nå når han endelig blir fulgt opp. Faktisk så har jeg i månedsvis prøvd å få kontakt med denne etaten uten hell , man skulle tro at pårørende ble kalt inn på et eller annet tidspunkt for å legge en plan , eller for å skaffe seg en verdigfull informasjon som kun foreldre sitter på.

Så idag har jeg vært på krigsstien kan du si , nå ville jeg se handling fremfor prat. Jeg er fortsatt irritert her jeg sitter , for det burde ikke vært nødvendig at jeg måtte møte opp på et kontor for å fortelle de hvordan de skal gjøre jobben sin. Men nå er i vertfall tiltakene kommet ned på blokka til en fagperson , og jeg forventer at de blir fulgt opp. Det viser seg igjen og igjen , man må være frisk for å være syk i dette landet…

Noen sanger treffer deg så hardt at du blir sittende og holde pusten , teksten er som tatt ut av ditt eget liv. En melodi på tre minutter forteller alt , dine innerste tanker blir som et åpent lerret på et hvitt ark. Hver dag tenker jeg på min egen sluttreise , hva jeg vil at mine kjære skal sitte igjen med. Min begravelse skal være fylt med en kjærlighet så stor , gjennom sanger som jeg selv har plukket ut skal jeg tenne et håp. Et håp om at jeg aldri vil bli helt borte , min kjærlighet for dem vil aldri dø ut. Teksten under sier alt , selv om jeg er borte så er jeg nær…

 

 

Du er en stjerne på himmelen nå
En av mange jeg ser opp på
I drømmene jeg drømmer, dunkel og grå
Var det din latter eller en form for gråt?
Vinden har stilnet i sinnets kratt
Var det mer jeg kunne gjort og sagt?
Ord er ikke handling, ord er bare ord
Og glimtet i ditt øye, var det tårer jeg så?
Du ligger i din himmel, himmel, himmelseng
Du ligger i din himmel, himmel, himmelseng
Og ser ned, på oss og alt du forlot
Hvitkledde engler synger i kor
For brødre og søstre, far og mor
I drømme jeg hørte en stemme som lød
Fra stillheten i deg, bak gåteblå slør
Du er en stjerne på himmelen nå
En av mange jeg ser opp på
Jeg så deg i drømmen, en flyktig stund
Du blinket tilbake fra himmelens bunn
Du ligger i din himmel, himmel, himmelseng
Du ligger i din himmel, himmel, himmelseng
Og ser ned, på oss og alt du forlot
Og ser ned, på oss og alt du forlot
Du ligger i din himmel, himmel, himmelseng
Du ligger i din himmel, himmel, himmelseng
Og ser ned, på oss og alt du forlot
Og ser ned, på oss og alt du forlot
Og ser ned, på oss og alt du forlot