Jeg er bare lei for tiden , ingenting går som det skal. Hele denne hjemmesituasjonen er i ferd med å ta knekken på meg , jeg vet faktisk ikke om jeg klarer mer. I dag våknet jeg opp dyster til sinns , for jeg visste godt hvordan dagen ville bli. Enda en dag med tusen spørsmål , enda en dag der ingen av mine gjøremål går som de skal. Jeg er så lei av at alt må forklares til den minste detalj , jeg er lei av at jeg må tenke på vegne av andre.

Så ja jeg er helt ferdig for tiden , det føles ut som om jeg har møtt veggen. Alt jeg gjør er å grine , grine for hver minste ting. Jeg føler meg så pokker alene , alene i kampen om min egen hverdag. Det er ingen som roper ut på mine vegne , det er ingen som tør ta opp kampen. Alt må jeg klare alene , og hvis ikke jeg orker så blir ikke ting gjort. Jeg blir sittende og se på at livet mitt faller i grus , og det er ingenting jeg kan gjøre med det.

I tillegg har vi nå bestemt dag for avlivning , og det skal skje litt raskere enn jeg hadde sett for meg. Nei jeg er helt ferdig , kaputt rett og slett. Livet er en kamp , en tung og nådeløs kamp. Og jeg er lei av å kjempe , stadig møte på nye fjell som må bestiges. Det blir noen tunge dager fremover , det var ikke slik adventstiden skulle bli. Mørket blir enda tyngre og takle på denne tiden , og jeg føler meg omringet av død og elendighet på alle kanter. Alt jeg nå kan håpe på er at ting snart snur , vi trenger litt julemagi nå. De sier at julen er full av mirakler , og vi trenger en god porsjon av det nå.

Idag har jeg hatt opplæring av ny assistent , men dessverre har jeg ikke vært mitt vanlige jeg. Det har vært blytungt å skaffe nok krefter til å komme seg gjennom dagen , egentlig skulle jeg ønske at jeg kunne sove vekk alle problemer.

Men idag har jeg igjen fått føle på familiens samhold , sorg og kjærlighet har gått hånd i hånd idag. Tårene har sittet løst på oss alle idag , og en liten gutt har delt ut klemmer til oss alle. Vi har hatt gode samtaler sammen , ettermiddagen har vi tilbrakt sammen i en liten stue.

Gamle minner dukket også plutselig opp i dag , et bilde sendt av mitt søskenbarn vekket gamle følelser til liv. Et bilde av meg og min lillebror sammen med vår avdøde bestemor , et fantastisk menneske som kunne fylle et helt hus med den vakreste latter. Så jeg avslutter dette innlegget med det bilde , et bilde som sier mer enn tusen ord…

Noen øyeblikk er bare uerstattelige , små øyeblikk som gjør livet verdt å leve.

En liten gutt har skjønt det , mor i huset har råd mot det meste.

Han blir ikke fornøyd før mor har svart på spørsmålet , at far prøver å svare enser han ikke.

For en liten gutt vet at mor alltid svarer sant , han stoler ikke helt på kunnskapen til far.

 

Far har nemlig en tendens til å tulle litt mye , og et svar går ofte igjen.

“Sånn er det bare” sier far ofte , da er det godt å ha en mor.

En mor som prøver å svare på alt , og det jeg ikke vet søker vi opp.

Vi har funnet vår måte og gjøre ting på , og nettopp det fikk jeg et bevis på i går.

 

Klokken er 06.30 , jeg vet det fordi nattevakten er nettopp gått. Det er da jeg hører det , raske lette skritt fra trappa. De beveger seg lynraskt over gulvet , og før jeg vet ordet av det går skyvedøren min opp.

 

“Mamma, pappa vil ikke våkne opp” , et lite ansikt stirrer oppgitt på meg.

“Da må du prøve en gang til vennen” sier jeg mens jeg myser mot lyset fra en åpen skyvedør.

Like raskt som han kom er han nå forsvunnet , jeg kan igjen høre raske skritt i trappa.

Men det tar ikke lang tid før de raske skrittene er tilbake igjen , og skyvedøren går opp på ny.

 

“Han bare grynter mamma , og jeg finner ikke Ipaden min”

“Er pappa blitt til en gris i løpet av natta , det er vel bare griser som grynter”

Høy barnelatter fyller et lite rom , det må han bare fortelle pappa. Igjen løper en liten gutt ut av rommet , men denne gangen stopper han ved trappa. Plutselig kan høylytt roping høres , og i sengen ligger mor og drar på smilebåndet over ordene som nå kommer.

“PAAAAAPPAAA , mamma sier at du er blitt til en gris!”

 

Men en liten gutt har ikke tid til å vente på noe svar , en liten gutt er like raskt tilbake igjen.

Hmmm , hvor kan nå den Ipaden være , vi grubler begge to.

Til slutt gir mor opp , her må vi finne en annen løsning.

 

“Du kan jo se på Tv , du er jo blitt så flink å skru den på”

En liten gutt stirrer storøyd på meg , “men mamma da , det er jo ikke barnetv midt på natta.”

Ja selvfølgelig , det var jo mørkt ute. Men etter å ha forklart at selv om det er mørkt ute så var det morgen , så løp en liten gutt ut i stuen og satte TVen på.

Jeg tror ikke det gikk mer enn ti minutter før skyvedøren igjen gikk opp , nå hadde et nytt problem meldt sin ankomst.

 

“Mamma jeg er sulten , og pappa sover jo som en gris”, igjen fikk jeg et oppgitt blikk fra en liten gutt.

Det var da jeg kom på det , en fredagshandel kom godt med nå.

“Vi har pepperkaker på kjøkkenet , har du lyst på det?” Jeg hadde ikke rukket å stille ferdig spørsmålet før små bein igjen var på vei ut av rommet.

En kjent sang kunne høres fra kjøkkenet , mens tripp trapp stolen ble dratt over gulvet kunne disse notene høres.

 

Når en pepperkakebaker baker pepperkake…”  jeg kunne høre hvordan skuffer og skap ble nøye gjennomsøkt.

“Jeg finner de ikke mamma”, en liten gutt stirret fortvilet på meg.

“De ligger i skapet over mikroen” sier jeg uten å tenke meg om , klokken var tross alt bare 06.45.

“Hva er en Miikkrrroo mamma”, skarre R en vitnet om hvilken landsdel vi befant oss på.

 

Og nå måtte mor gå i tenkeboksen , hvordan skulle jeg få forklare en liten gutt hvor pepperkakene lå?

Ikke kunne jeg gå ut og vise , og alle de elektriske apparatene som jeg visste sto under skapet var udugelige som eksemplarer for en liten gutt.

En liten gutt som nå sto så tålmodig og ventet på hjelp , og det var da jeg kom på det.

“Skapet over hundeskålene til Prins , der ligger pepperkakene.”

 

Jeg trakk et lettelsen sukk når jeg hørte lyden av en plastikkboks bli satt på kjøkkenbenken , endelig!!

Men jeg hadde ikke engang rukket å tenke ferdig den tanken før en liten gutt kom løpende igjen , og denne gangen ble problemet for stort selv for mor.

“Jeg klarer ikke åpne boksen mamma , og pappa bare grynter som en gris”

Med en full pepperkakeboks i hendene står han ved min side , små øyne stirrer håpefullt på meg.

Nå er gode råd dyre for mor som ligger handlingslammet under dyna , jeg skjønner at jeg i dette øyeblikket har kun et valg.

“Løp opp til dadda , hun kan hjelpe deg”

Igjen løper raske lette bein opp trappa , og igjen kan en munter melodi høres.

“Når en pepperkakebaker baker pepperkake”…

Et lite øyeblikk senere er en liten gutt tilbake , lykkelig står han ved sengekanten med en åpen pepperkakeboks.

“Takk mamma , nå kan jeg kose meg”

Med et varmt hjerte ble jeg liggende en stund og lytte , fra stuen kunne jeg høre knaskelyder fra en lykkelig gutt. Jeg lukket øynene vel vitende om at det ikke ville gå så lang tid før en liten gutt kom inn igjen med en ny utfordring , for med en boks full av pepperkaker så ville det ikke gå lang tid før halsen ble tørst…

Har dere savnet meg? Ja gjett om jeg har fått hørt det i dag , det er ikke like populært at jeg tar litt fri. Men idag har jeg prioritert jula , skal vi bli ferdig så må mor nesten hive seg rundt også. Nå er jeg lei av å vente på hjelp , jeg kan ikke stole på en ordning lenger. Så derfor forbandt jeg meg på det i går kveld , nå var det ingen bønn lenger. Idag skulle hele familien settes i sving , det var det siste jeg planla før jeg sovnet i går.

Likevel ble det en treg start på dagen i dag , jeg har drømt så mye i natt at jeg var helt utslitt når jeg våknet i morges. Derfor ble jeg liggende helt til 11.30 , og det trengte jeg sårt. Det har vært så mye i det siste , alle problemer og utfordringer har slitt meg helt ut. Neste uke blir ikke noe bedre , jeg skal ha nye assistenter på opplæring hele uken. Jeg vet hvor krevende det er , og jeg grøsset bare ved tanken.

Så idag var det godt å bare kunne ligge , slippe å tenke på en utfordrene hverdag om så bare for en liten stund. Men til slutt måtte jeg bare komme meg opp , hviledagen måtte igjen brukes til alt annet enn hvile. Idag trosset jeg et virus også , jeg måtte nemlig en tur på Plantasjen. For idag skulle utgangspartiet pyntet , og jeg visste godt hvordan jeg ville ha det. Jeg var ikke før kommet inn på Plantasjen før jeg hørte navnet mitt ble ropt på , og plutselig var jeg havnet tilbake igjen i tid.

Selv etter så mange år så jeg med engang hvem denne damen var , det er rart hvordan tiden går men noen mennesker forandrer seg ikke. En dame sto ved min side , og jeg ble dratt tilbake til egen ungdomstid. Moren til en gammel ungdomsvenninne sto plutselig ved min side , og det var så hyggelig å se henne igjen.

Men jeg var jo på Plantasjen for en grunn , jeg var på jakt etter to små juletrær. Det hadde jeg nemlig lyst på i år , to små juletrær med lys i utenfor døren vår. I tillegg kjøpte vi en girlander som vi hang opp under taket. Det ble litt av et rabalder utenfor døren når vi kom hjem , været har ikke akkurat vært på vår side idag. Og når gubben i tillegg dro frem vannslangen og satte en liten gutt i arbeid med å spyle vekk alt løvet så gikk det som det måtte gå. For når nabobarna også kom for å hjelpe så levde en vannslange sitt eget liv der en stund , det var ikke bare bakken som ble spylt. Så idag har det kommet gloser fra både min datter og gubben , det har regnet fra alle kanter idag.

Vi ble nå ferdig til slutt , og mor er godt fornøyd med resultatet. Men gudene skal vite at det har kostet , jeg tror neppe føttene mine blir varme igjen med det første. Dagen ble avsluttet med både besøk og pizza , min storebror og fruen stakk innom på et lite besøk idag. Men nå har roen igjen senket seg , og det tror jeg gubben er veldig glad for. Han ligger nemlig rett ut på sofaen , og det siste jeg hørte før han sovnet var , “takk og lov for at det er et helt år til neste gang.”

 

Dette har vært en berg og dalbane av en dag , i vertfall når det kommer til det følelsesmessige. Jeg var så fortvilet når jeg la meg igår , mest av alt over egen situasjon. Men det hele toppet seg når enda en melding tikket inn sent igår , det ble klart at vi ikke fikk hjelp denne helgen heller. Jeg er så lei av hele situasjonen , lei av at en ordning stadig svikter. Kan ikke folk bare begynne å tenke seg om , når man vet at man er dårlig så må man da pokker ta kunne klare å gi beskjed vel? Ikke sende melding etter at vi har lagt oss , og bare tro at tingene bare ordner seg selv.

Så ja jeg var rasende igår , og jeg våknet like rasende idag. Alle mine planer for dagen måtte igjen kanselleres , jeg har ikke ord lenger for hvor forbanna lei jeg er. Så idag har jeg sendt melding til kommunen , for nå har begeret mitt rent over. Jeg orker ikke mer , jeg har gitt opp hele BPA ordningen. I det siste har det vært en ekstra tung kamp og komme seg opp av senga , utfordringene har stått i kø. Jeg er lei av å bli dårlig behandlet , jeg er lei av en deterikkesåfarlig holdning.

Jeg hadde lite lyst til å stå opp i dag , tusen gjøremål og ingen hjelp. Soverommet mitt flyter , og flekkene på gulvet som har lagt der i en uke nå lå der i dag og. For her i huset er det tydeligvis nok å bare støvsuge , vasking er oppskrytt. Jeg må faktisk fysisk peke på flekkene for at noen gidder å ta de , og nå sitter jeg her og lurer på hvordan resten av huset ser ut. Ja når selv gubben klager over at det er skittent så sier vel det sitt , jeg kunne kjenne hvordan huden krympet seg i dag.

Gubben har løpt som et pska skinn i hele dag , mellom en hylende kjerring og tusen meter med lyslenker så har han virkelig fått kjørt seg. Det var en stund der han gikk med snørrkluten i ene hånda og lyslenka i andre , i skytteltrafikk gikk han mellom verandaen og en gråtende kjerring. For en lørdag sier jeg bare.

Men nå har roen senket seg litt , dagen ble avsluttet med et besøk på Mcdonalds. Takk og lov for drive through , i disse dager kommer det godt med. Så jeg fikk i det minste kommet meg ut litt i dag , men det beste med hele turen var å komme hjem. For når vi svingte inn i en stille gate så kom tårene på ny , synet av alle lysene rundt huset varmet mitt hjerte. Jeg blir like glad hvert år når julelysene kommer opp , spesielt den fine juletrebelysningen i flaggstangen vår. Så nå sitter jeg her og nyter stillheten , omringet av lys på alle kanter…

 

Når man lever med en dødelig sykdom over så mange år som jeg har gjort så er det en tanke som stadig kommer tilbake , ja noen ganger blir den ene tanken altoppslukende.

En tanke om hvordan slutten blir , hvordan blir det når min tur en dag kommer. Døden har alltid vært en stor del av livet mitt , ja helt siden jeg var liten egentlig.

For meg har døden blitt hatet uten sidestykke , brått og brutalt har den revet bort mange av de jeg har elsket. Men den har også vært en velsignelse , en slags befrielse for at mine kjære endelig fikk slippe.

Det er noe mystisk over døden , det er ingen som vet hvordan det vil være å dø. Det er vel en av grunnene til at de fleste er så redde , vi er alle redde for å dø. Den som sier de ikke er redd for å dø tror jeg ikke på , for innerst inne har vi alle en frykt for å forlate.

Jeg har tenkt mye på døden det siste året , både med tanke på planlegging for mine kjære og mine siste ønsker. Tilbake i tid har jeg også blitt dratt , tilbake til en tid da jeg satt i samme rom som døden. Minner fra da jeg jobbet på sykehjem og måtte sitte fastvakt har gjentatte ganger dukket opp , i et stille rom ebbet et liv ut med meg tilstede.

Nå er det min egen død jeg må tenke på , mitt liv som sakte men sikkert går mot slutten. En dag vil det være meg som ligger der , og når den tid kommer så har jeg kun et ønske.

La det gå fort! La mine kjære slippe å sitte ved et langvarig dødsleie. Jeg orker ikke tanken på det , en naturlig død skremmer meg. Jeg vet nemlig hvor lang tid det tar , og jeg vil ikke ligge i dagevis med mine kjære tilstede.

Mest sannsynlig så er min død allerede bestemt , for med tre små bokstaver så får jeg vel ingen valg. Jeg bare håper at når den tiden kommer at jeg slipper å lide , for med denne sykdommen så har livet vært en lidelse i seg selv. Jeg føler jeg har lidd nok gjennom disse årene med sykdom , så nå håper jeg bare døden en dag vil bli en befrielse for oss alle inkludert meg…

Halleluja , det føltes ut som både bursdag og julaften når jeg våknet i dag. Endelig kunne jeg slippe jubelen løs , gleden var stor når jeg kjente at formen var tilbake. Jeg har nok svettet ut siste rest av feberen i natt , det var i vertfall spor etter meg når jeg ble tatt opp i morges. Det var så deilig å kunne våkne opp med energinivået ladet opp , og jeg visste godt hva den energien skulle bli brukt på.

Boksene med julepynt ble plassert på soverommet mitt igår , og det synet var det første jeg våknet opp til idag. Derfor passet det ekstra godt at formen var tilbake , nå skulle jeg endelig få gjøre det jeg elsker å gjøre. Jeg elsker nemlig og pynte til jul , det er det fineste jeg vet om. Det er faktisk en av de tingene jeg savner mest , å kunne gå rundt selv og pynte til jul. Det har alltid vært noe jeg gledet meg til hvert år , og savnet er stort nå når jeg ikke kan gjøre det selv lenger.

 

Det blir liksom ikke det samme når man må få andre til å gjøre det for seg , dessuten koster det faktisk enda mer krefter når man må kommandere fremfor å gjøre det selv. Du kan jo prøve selv , bind deg fast til en stol og stapp et halvt eple i kjeften slik at du ikke klarer å prate ordentlig , tipper du gir opp etter kort tid. Når jeg tenker meg om så var det nettopp det jeg burde gjort med gubben , kanskje han da ville forstått at det slettes ikke er så enkelt som han vil ha det til å være.

For det siste han spurte meg om før han dro på jobb var om jeg kunne hente Isak i barnehagen i dag , og idag for første gang så sa jeg bestemt nei. Jeg visste nemlig hvor lang tid det ville ta og få opp alt , dessuten er det faktisk på tide at jeg bruker assistentene på det jeg også vil gjøre. Jeg må faktisk bli flinkere til å si nei , noen ganger føler jeg at en BPA ordning er for familien og ikke for meg.

Men jeg hadde ikke før begynt før det pep i mobilen , og jeg skjønte med engang hvem det var. Jeg ble så fortvilet der jeg satt , og jeg innså at jeg atter en gang måtte ofre mine gjøremål for å få ting til å gå rundt. Gubben kunne selvfølgelig ikke hente en liten gutt , så da var det bare å pakke ned igjen all julepynten. Men det lille vi hadde fått opp ble til stor glede for en liten gutt , det ble vill jubel når han kom hjem idag. “Så fint det er blitt mamma , nå kommer nissen snart.”

Mine foreldre kom også innom i ettermiddag , og da måtte morfaren også tydeligvis pyntes. En liten gutt sto klar med litt utstyr , ett par julebriller ble til stor glede idag. Men det var når kveldsen skulle inntas at jeg fikk meg en god latter , en liten gutt skulle nemlig ha grøt til kvelds. Det ble fort tydelig at dagen hadde vært full av inntrykk , jeg så hvordan han strevde med å holde øynene oppe. Men når den siste skjeen hadde kommet inn i munnen så måtte han gi tapt , og han sovnet over grøtfatet med skjeen i hånda. Nå sitter jeg her og ser på et hav av gaver og julepynt , det er i vertfall ingen tvil om hva helgen skal brukes til , og gjett om gubben skal få kjørt seg…

Opp i alt som skjedde igår så glemte jeg det viktigste , ja hadde det ikke vært for at hjemmesykepleien kom inn døren her iført heldrakt så hadde jeg aldri sjekket.

Prøvesvaret hadde jeg jo glemt , for fjerde gang i år måtte jeg testes for korona.

Svaret ble som forventet , selvfølgelig har jeg ikke det.

Det hadde jeg heller ikke trodd , likevel er det like godt å se det svart på hvitt.

 

Men nå må jeg bare fortelle dere , en historie om en utålmodig mann.

For en enkel test ble ikke så enkel likevel , det skjer alltid noe med en finnmarking i hus.

Det begynte allerede i bilen , i det en finnmarking rullet ut på hovedveien begynte noen velkjente gloser å komme.

“Sa#an i H######, hut dæ på jobb”, det var tydeligvis ikke populært at en finnmarking ikke var den eneste på veien.

 

Langs den fire km lange motorveien kom glosene på løpende bånd , jeg pustet lettet ut når vi omsider svingte inn på parkeringen.

Men der dukket det plutselig opp et nytt problem , og nå var det tydeligvis ikke nok med bare gloser.

Aldri har jeg sett maken til gestikulering , takk og lov for at vi sto i ro!

For nå kom en gubbe på at han hadde glemt noe , og som vanlig var det selvfølgelig kjerringa si feil.

 

Han hadde nemlig skrevet mitt telefonnummer når han bestilte timen , men det hjalp lite nå.

For telefonen min var blitt glemt hjemme , så hvordan skulle legen få tak i oss nå??

Før jeg visste ordet av det hadde en gubbe forlatt bilen , jeg kunne høre glosene selv etter at bildøren var smelt igjen.

Istedenfor å bare ringe opp så hadde en gubbe begynt på en jakt , “kor va det hæ#vetes kontoret henne?”

 

Han kom tilbake like fort , glosene kunne høres mens han gjennomsøkte et forlatt testtelt.

Rasende og svett hoppet han inn i bilen , jeg prøvde å hinte om at han måtte flytte bilen.

Det kunne være lurt og kjøre på fremsiden av teltet , på den måten kunne vi se når noen dukket opp.

Men igjen talte jeg for døve ører , for nå hadde gubben fått den ideen som jeg først hadde.

 

Han kunne jo bare ringe , med et stolt blikk begynte han å lete etter nummeret.

“Velkommen til Volvat , vennligst vent på svar”, nye gloser kunne på nytt høres fra en lettere svett gubbe.

Endelig kom han igjennom men bare for å bli satt over på nytt , og der var det ingen svar og få.

Tre ganger ringte en gretten gubbe opp igjen , men det var når han ringte for fjerde gang at enda en forvikling dukket opp.

 

Gubben hadde ikke sett godt nok etter , nummeret ble besvart for fjerde gang av en oppgitt dame med østlandsdialekt.

Og det var nettopp der hun satt , milevis unna satte hun en glosespyttende gubbe over til rett side av landet.

Men nå hadde det rent over for en halvskallet gubbe , et øyeblikk der var jeg redd for at han skulle ta fyr.

Plutselig enset vi en bevegelse inne i en hvit teltduk , og før jeg hadde rukket å åpne kjeften så hadde gubben igjen forlatt bilen.

 

Nå skal det legges til at vi var veldig tidlig ute , faktisk hele 20 minutter før avtalt tid.

Det takket jeg høyere makter for , jeg tør ikke tenke på konsekvensene hvis vi hadde vært senere ute.

Og nå fem minutter etter skjema sto min mann utenfor et hvitt telt og gestikulerte , men plutselig var det som om noen slo av en bryter.

Lavmælt kom en gubbe tilbake , rolig satte han bilen i gir.

 

Ikke et ord kunne høres , etter uttrykket å bedømme så tror jeg pusten ble holdt igjen med tvang.

Jeg skjønte hvorfor når jeg så hvilken retning det bar , igjen fikk kjerringa rett.

For beskjeden fra en gulkledd dame var klar , “hadde du kjørt fremfor teltet så hadde du sett oss.”

Nå håper jeg bare det blir lenge til neste gang , for jeg vet ikke hva jeg frykter mest , et virus eller en utålmodig gubbe…

Gubben tester munnbind

Det ble en rar start på dagen i dag , en rar og vemodig start. Jeg har vært så dårlig de siste dagene at jeg ikke var forberedt når et Messenger anrop kom idag , en invitasjon til min tantes bisettelse. Det var en rar opplevelse og få være tilstede gjennom en skjerm , men så fantastisk flott at de nærmeste ville dele deres siste farvel med alle oss som ikke fikk være tilstede. Dessverre klarte jeg bare å se halvparten av bisettelsen , det ble for tungt for meg. Det hjalp heller ikke på at formen fortsatt ikke er god , så når jeg hadde grått på meg en dundrende hodepine så måtte jeg bare kaste inn håndkleet.

Etter den starten måtte jeg bare prøve å komme meg på beina , dessuten var puta søkkvåt av snørr og tårer , enda en grunn til å stå opp. Begravelser blir bare tyngre å tyngre for meg , spesielt etter at tre små bokstaver rammet. Jeg vet at en dag er det min tur , døden puster meg i nakken hver dag. Derfor gjør det ekstra vondt når kjente og kjære går bort , jeg blir vitne til at døden tar mens jeg venter på min egen slutt.

Et siste farvel ble avsluttet med at min andre onkel heiste flagget i mitt barndoms paradis  , der vokste tre søsken opp. Min onkel tok over gården når min bestemor døde , og nå ble flagget heist til topps for et siste farvel.  En verdig avslutning på et helt liv , et helt liv som etterlater seg mange gode minner. Hvil i fred kjære tante , du vil aldri bli glemt.

Tårene har sittet løst i hele dag , så idag bestemte jeg meg for at jeg også måtte gjøre noe symbolsk. Derfor kommanderte jeg assistenten ned i kjelleren , en julestjerne ble mitt symbol idag. Jeg har aldri tent den før første søndag i advent , men idag ble en av dem hengt opp til ære for min kjære tante. Den lyser så fint i kjøkkenvinduet , et symbol på at himmelen har fått enda en stjerne.

Ellers har jeg ikke fått gjort noe mer , jeg har rett og slett ikke orket. Enda godt min sønn er hjemme idag , han gjorde sitt for å få meg over på andre tanker. Så etter at julestjernen ble tent så satte vi på en film , og det kunne ikke ha passet meg bedre idag. Nå sitter jeg bare her under teppet og døser i mørket , mangelen på ord er til å ta og føle på. Men i morgen tror jeg at dagen skal gå med til å tenne flere lys , alle mine stjerner skal få skinne i mørket. Julen begynte litt tidligere i år , og alt jeg føler på er takknemlighet over at jeg fortsatt er her…

Det ble en vond kveld på tirsdag  , alle de vonde følelsene kom til overflaten igjen.

Igjen måtte gubben ofre fristedet sitt , og igjen ble jeg sittende og se på at luften gikk ut av han .

Jeg gikk fra å klare meg selv til å måtte ha hjelp til alt i løpet av to år , og på tirsdag kom den følelsen tilbake.

Den følelsen av å bare være til bry , men også den følelsen av at ingen forstår.

 

I syv av tolv år har jobben vært alt for gubben , det tok ikke lang tid før jeg innså at her måtte jeg innstille meg på å være mye alene.

To helger i måneden var han hjemme , han var fornøyd så lenge han fikk gjøre det han elsket.

Kjerringa hjemme var ikke like fornøyd , det gikk en kule varmt opptil flere ganger.

For jeg var den som ble sittende med alt , alle problemer som kom måtte jeg håndtere alene.

 

Men den tiden er historie nå , det kapittelet har blitt lukket for godt.

Gubben kom omsider hjem , jeg måtte bare bli syk for å oppleve det.

Men en ting har ikke forandret seg , jobben kommer fremdeles først.

Jobben er nemlig det eneste “normale” han har igjen , hans eneste faste holdepunkt i en kaotisk hverdag.

 

Jeg har ingen problemer med å forstå han , slik hadde det vært for meg også om jeg hadde vært i hans sko.

Derfor gjorde det så innmari vondt når jeg igjen måtte be han ofre sitt fristed , igjen trengte jeg at han satte meg først.

Men det er i slike øyeblikk jeg føler på det , et hav av forskjeller dukker opp.

For mens jeg ikke har noen problemer med å forstå hvorfor han reagerer , så får jeg ikke den samme forståelsen tilbake.

 

Uansett hvor mye jeg prøver å forklare så er det som om ordene mine ikke når frem.

Denne sykdommen er umulig og sette ord på , redsel og utrygghet er blitt min nye hverdag.

Hver dag prøver jeg fortsatt å klare meg selv , ta vare på mine kjære på min egen måte.

Men det er en ting jeg aldri klarer , uansett hvor mye jeg prøver så føles det som om ingen forstår…

Det blir ingen dagsinnlegg idag , og det til tross for at jeg har nok å skrive om.

Gubben har som vanlig stått for en del kaotiske situasjoner idag også , men de hendelsene får vente til jeg er bedre.

For idag tar jeg meg en pause fra skrivingen , kroppen min trenger hvile idag.

Så nå tror jeg at jeg skal finne sengen igjen , og håpe på at morgendagen blir bedre.

Tusen takk for alle gode ord jeg har fått , det betyr mye…

 

Ha en god onsdag hvor enn dere er 🧡