Måned: september 2020

Natten har ikke vært særlig god , selv om jeg sovnet rimelig fort så våknet jeg like fort igjen. Jeg var nemlig så gira når jeg la meg igår , energinivået var på topp. Det føltes som om kroppen var konstant i 6 gir , og det var ikke snakk om å gire ned. Hele kroppen boblet , den klarte ikke slippe taket. Da var kontrastene store når jeg våknet idag , kroppen hadde tydeligvis landet med et brak. Det eneste jeg klarte å tenke var at noen måtte ha kjørt over meg i natt , og ikke bare en gang. Hodet var fullt av tømmermenn og kroppen kjentes vridd ut , nesten som en god fyllekule fra før i tiden. Jeg begynte nesten å lure på om noen hadde puttet noe i PEGen min i løpet av natten , min datter har jo pratet mye om hvor “gøy” det må ha vært å sett mamma full.

Men det var nok bare kroppen som sa ifra , jeg har tross alt vekket et par muskler til liv. Selv om kroppen verket og tømmermennene jobbet på som aldri før så var jeg fortsatt i godt humør , her var det bare å komme seg opp av sengen. Klokken 09.00 satt jeg i rullestolen , og etter å ha fått to Ibux innabords så var jeg klar. Her hadde vi ingen tid å miste , en ny dag på Nordås ventet. På Nordås har jeg et team rundt meg , fysio , ergo , sosionom og lege står klar for å hjelpe. Det beste er at jeg nå kjenner de fleste så godt , de vet det meste om meg og mine.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg trenger bare å si hva jeg trenger så ordner de , og det kommer godt med i en kaotisk hverdag. Det er så deilig og bare kunne delegere alt mitt arbeid videre , slippe å sende mail til kommuner og leger. De tar seg av det meste , så da kan jeg fokusere på meg og mitt. Jeg elsker å konkurrere , noe jeg egentlig har gjort hele livet. At jeg er en dårlig taper er det ingen tvil om , når jeg tenker meg om er jeg ikke stort bedre når jeg vinner heller. Men dette konkurranse instinktet har kommet godt med , og spesielt etter at tre små bokstaver rammet.

Det kjekkeste jeg vet er nemlig og konkurrere mot meg selv , presse meg selv til det ytterste for å se hva kroppen tåler. Det var nok hovedgrunnen til at begynte med styrketrening en gang i tiden , og at jeg endte opp med å løfte vekter i hundre kg klassen på slutten. Gudene skal vite at jeg savner den tiden , men mest av alt savner jeg en sterk kropp.

Nå kan jeg ikke det lenger , men konkurransen med meg selv lever fortsatt. Så når fysioterapeuten kommenterte at jeg hadde stått i tre minutter forrige gang så vekket det konkurranse instinktet i meg , det skulle jeg ihvertfall slå! Målet om fem minutter ble satt , og før jeg visste ordet av det var de fem minuttene over. Jeg hadde stått til knærne hadde sviktet om jeg fikk velge , kanskje det er like greit jeg har folk som stopper meg. Ikke rart gubben kalte meg for en duracell kanin , duracell kanin med ADHD.

Dagen idag har vært like god som de andre , og dagen skulle vise seg å bli enda bedre. Det beste med dagen gjensto , og det er å hente en liten gutt i barnehagen. Glad og fornøyd kom en liten tass løpende mot bilen , og hjertet mitt gjorde et hopp ved synet av en glad gutt. “Så gøy at du kom og hentet meg mamma”, gleden kunne sees i to små øyne. Plutselig kom det et spørsmål jeg ikke hadde forutsett , en liten gutt så på meg med et forventningsfullt blikk.

“Mamma vet du hvem Tore Tang er , kan du spille den sangen?” 

Selvfølgelig vet jeg hvem Tore Tang er , og ved hjelp av et par raske blikk på datamaskinen var sangen funnet frem. Selv jeg som ikke har stemme ble revet med , og mor og sønn sang sammen hele veien hjem. Vel hjemme ventet nok en overraskelse , og denne gangen trodde jeg at jeg kom til å besvime. Jeg ble nemlig litt forbanna igår , og ja det var på en halvskallet gubbe. Lysten på noe godt kom over meg igår , og en twist pose virket svært forlokkende. Så jeg gjorde som jeg alltid gjør når jeg får lyst på noe , ropte på gubben og ba han finne den frem. Nå skal det legges til at denne twist posen hadde jeg fått i gave , noe som gjorde at svaret fra en halvskallet gubbe fikk meg til å tenne ekstra hardt.

“Den er tom” kom det fra den andre stua , en gubbe lå på sofaen og ropte det ut. Jeg fikk ingen nærmere forklaring på hvem eller når , men jeg visste godt svaret på begge deler. Selvfølgelig var det ingen andre enn gubben som hadde vært på tokt , jeg kjente hvordan jeg tok fyr der jeg satt. Den hendelsen hadde tydeligvis gjort noe med gubben , og idag kom han ikke tomhendt hjem. Med seg hadde han to twist poser , ja og en hel bukett med roser. Det tror jeg aldri har skjedd før , jeg kan ihvertfall ikke huske sist. Så nå sitter jeg her og trykker innpå med deilig sjokolade , og ved min side står det nå noen nydelige roser. Så denne dagen har virkelig vært god , nå håper jeg bare morgendagen blir like god…

Mørket har igjen lagt seg over en fredelig gate , igjen har roen senket seg over et lite hus.

Et lite hus med mye kjærlighet , en kjærlighet som aldri dør ut.

I kveld legger jeg og meg med en ro , en ro jeg har lengtet etter så lenge.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Et svakt lys fra en datamaskin er alt som er synlig i et lite mørkt rom , men hvis du ser godt etter så ser du det.

Gjemt bak en maske finner du det , lykken kan sees i et lite smil.

Et lite svakt smil befinner seg i et lite mørkt rom , og du ser det hvis du ser godt etter.

Det er ikke så mye som skal til lenger , lykken finnes i de små ting.

Små nesten usynlige ting , men som blir store når du først ser de.

Stadig dukker de opp , og de blir større for hver dag som går.

Jo dårligere jeg blir jo flere blir de , små gleder gir en lykke så stor.

Ikveld har lykken igjen vendt tilbake , tilbake da jeg trengte den som mest.

Et hulrom ble igjen fylt opp , en ro har fylt kropp og sinn.

Idag gikk det nemlig opp for meg , hvor lenge jeg har klart.

Klart å kjempe meg frem , fem år er nå gått.

Fem år er gått og kamplysten er like stor , kampen for livet er enda i gang.

Livet er fortsatt verdt og kjempe for , livet er enda verdt å leve.

Men så tenker jeg på alle de som ikke ser , over alle de som kun ser et altoppslukende mørke.

Og alt jeg føler på ikveld takknemlighet . en takknemlighet over at jeg fortsatt er med.

Med på livets reise , selv etter fem år.

Etter fem år er lykken enda stor , og ikveld går jeg lykkelig til sengs…

Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal begynne dette innlegget , for jeg sitter her med tårer i øynene. Denne dagen har overgått alle mine forventninger , denne dagen har vært helt magisk. Her har jeg sittet fastlåst til en rullestol i over ett år , beina mine har ikke fungert til annet enn å stå. Lite visste jeg at det skulle forandre seg idag , lite visste jeg at det fortsatt er mulig.

Dagen startet klokken 08.00 presist , og som vanlig lå en firbeint gammel venn klar. Jeg hørte hvordan en logrede hale klasket i gulvet , det var tid for dagens første luftetur. En halv time etterpå var det min tur , en eske på gulvet påminnet meg om at denne dagen ville bli travel. For idag måtte søvnregistreringen leveres inn , en engasjert lungelege ventet spent på helgens målinger.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Derfor ble vi nødt til å starte tidligere enn normalt idag , en pitstopp på sykehuset var nødvendig før dagen på Nordås kunne starte. Idag har jeg igjen vært kartleser , konkrete ord som høyre , venstre og bytt fil ble ropt ut i fart. En ting er ihvertfall sikkert , man trenger ikke GPS med meg ved sin side. Idag har jeg til og med lært en assistent en ny vei , og svart på spørsmål om trafikkregler underveis. Det hele ble så komisk at jeg bare måtte le , men det er bra at de finner trygghet i å ha meg med.

Regnet vendte tilbake idag , og vindusviskerne gikk for fullt. Men tanken på det som ventet fikk meg i godt humør , et oppvarmet basseng lå og ventet på meg. Jeg hadde ikke de helt store forhåpningene , men jeg så frem til å flyte som en dupp i det varme vannet. Men fysioterapeuten min hadde andre planer , og jeg er ikke kjent for å si nei til en utfordring. Faktisk så er jeg den som må tvinges til å ta det med ro , for når jeg først er igang så vil jeg ikke stoppe.

Med badedrakten på kjørte jeg inn til bassenget , og bare synet av det krystallklare vannet fikk det til å krible i kroppen. Ved hjelp av en stolheis ble jeg senket ned i det varme vannet , en herlig følelse av velvære spredte seg i kroppen i det vannet omringet min kropp. Det er så lenge siden jeg har vært i basseng , jeg hadde helt glemt hvor deilig det er. Men det beste var når fysioterapeuten tok meg opp i stående , for da våknet to føtter til liv.

Det var akkurat som om de levde sitt eget liv , de nærmest svevde under meg. Det tok litt tid før hodet oppfattet hva som egentlig skjedde , og før jeg visste ordet av det hadde jeg gått fem skritt. Tenk at jeg skulle få oppleve dette igjen , jeg gikk faktisk!! Aldri har jeg følt på en større mestringsfølelse , aldri har jeg følt meg mer levende. Bildene sier mer enn tusen ord , og det stoppet ikke der.

For neste time på timeplanen var med ergoterapauten , en time jeg egentlig så på som unyttig. Men igjen ble jeg motbevist , igjen ble jeg påminnet om at muskulaturen min fortsatt er i live. Idag ble jeg overbevist om at dersom det en dag kommer en kur mot denne sykdommen så er det håp , håp om at livet kan fåes tilbake. Hendene og armene mine er ubrukelige , derfor skjønte jeg ikke vitsen med å trene en kroppsdel som ikke eide kraft. Jeg vet en nevrolog ville ha sagt seg enig , for i følge han er det ingenting å gjøre.

Men nå var jeg på Nordås , og der er fokuset noe helt annet. Ergoterapauten hadde med seg to ting , en klype jeg skulle klemme på og et rundt brett med tøyelig strikk. Jeg hadde nok et litt oppgitt blikk når jeg så hva hun hadde med seg , men som sagt så er ikke jeg den som sier nei. Og det er jeg glad for idag , for igjen fikk jeg bevis på at musklene fortsatt lever. Jeg klarte faktisk og presse sammen både klype og tøyelig strikk , og selv om de øvelsene ikke er noen sak for et friskt menneske så er de store for meg.

Så du kan trygt si at jeg har hatt en fantastisk dag , Nordås leverer alltid. Nå sitter jeg her sliten men lykkelig , lykkelig over alt jeg fortsatt får til. Tårene ble enda flere når jeg så alle de gode kommentarene deres på dagens første innlegg , ja en av mine bloggvenninner hadde til og med sendt innlegget mitt over til helseministeren. Dere lesere svikter aldri , og selv om jeg ikke klarer å svare dere alltid så skal dere vite hvor mye ordene deres betyr. Tusen takk for den støtten dere viser , jeg er så takknemlig over at jeg har fått dere alle inn i livet mitt…

Noen ganger gidder jeg rett og slett ikke , gidder ikke bruke krefter på å vinne.

Bruke tid på å krangle meg til ting , ting som jeg åpenbart har krav på.

Stadig opplever jeg det , jeg må til stadighet argumentere meg til ting.

Denne gangen var det igjen en lege , og igjen kjente jeg at jeg ble helt matt.

Min medisinliste er total , både medisiner ved behov og faste er uforandret.

I over ett år nå har jeg hatt de samme medisinene , medisiner som skal gjøre hverdagen lettere.

Noen må jeg ta , sluntrer jeg unna kan det bli katastrofalt.

Men noen tar jeg bare periodevis , når smertene blir uholdbare tar jeg en pille.

En pille som jeg ikke vil ta men jeg må , en pille forhindrer meg fra å gi opp.

For det er nettopp det jeg noen ganger har lyst til , når smertene blir store legger jeg meg ned.

Legger meg ned og venter , venter på at smertene skal gå over.

Men mine smerter går ikke over , tre små bokstaver førte med seg et smertemareritt så stort.

Derfor ble det satt opp en medisin liste , en liste som har fungert til nå.

Smertene vil jeg aldri bli kvitt , men medisinene bidrar til at jeg kommer meg opp hver dag.

De bidrar til at jeg fortsatt har litt krefter igjen , krefter som jeg kan bruke på å kjempe.

Kjempe meg opp av senga , kjempe meg opp til mine kjære.

Men så skjedde det igjen , når en resept skulle fornyes ble det igjen problemer.

Behovsmedisinen måtte forklares nærmere , for hadde jeg nå egentlig bruk for den?

Jeg er ingen stor bruker av medisiner , snarere tvert imot.

De som kjenner meg vet at jeg heller biter i meg smerten , helt til det en dag sier stopp.

Det er ikke før da jeg tyr til kunstige løsninger , en kunstig løsning jeg gjerne skulle vært foruten.

Jeg er nå blitt en av dem , en av dem som ingen kan gjøre noe for.

Det eneste som kan gjøres er lindrende behandling , prøve å gjøre det beste for at pasienten skal ha det bra.

Men til og med lindrende behandling er vanskelig å få , ihvertfall ikke uten en forklaring.

En behovsmedisin jeg har stått på lenge er nå tatt bort , jeg må forklare først.

Forklare hvorfor jeg har vondt , forklare de samme smertene jeg alltid har hatt.

Selv om legen godt vet hvorfor så må jeg likevel , jeg må argumentere for min bruk.

En bruk som er sjelden men nødvendig , nødvendig for at jeg klarer å eksistere.

Men det at jeg skal dø er tydeligvis ikke nok , helt til det siste må jeg bruke krefter.

Unødvendige krefter på unødvendige ting , bare fordi en lege tror han vet best.

Jeg må hele tiden kjempe for at mitt ord blir hørt , og det skremmer livet av meg.

For hva skjer når jeg ikke klarer lenger , hvem skal si ifra da?

Jeg våknet grytidlig idag , følte meg rimelig klar for å starte en ny uke. Det kriblet i hele kroppen , og uroligheten lå som en klump i magen. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg kaver meg opp , og ihvertfall ikke over noe som jeg har så inderlig godt av. Men jeg tror årsaken er at jeg er redd , redd for å ikke klare. Det verste er at jeg blir helt utslitt av å stresse meg selv opp , jeg skulle ønske det var en bryter jeg kunne slå av når det passet meg. Dessverre fungerer det ikke sånn , og igjen måtte jeg jobbe med meg selv.

Det rare er at jeg har ingen problemer med å være spontan på andre områder , ja gi meg en fallskjerm så hopper jeg. Men når jeg blir overlatt til meg selv sliter jeg , når jeg må ha kontrollen for at tingene går smurt blir jeg stresset. Jeg burde jo ha vært vant med det , men faktum er at det bare blir verre og verre. For jo dårligere jeg blir jo mer stresser jeg , for det er tross alt bare jeg som vet hvordan jeg vil ha det. Enkelte ting er ikke mulig å lære bort , jeg må føle meg trygg på at de rundt meg kan se på meg når jeg ikke har det bra. Og det lærer man ikke i en håndomvending , det tar tid.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Men nok om det , selvfølgelig gikk det bra i dag , ja ikke bare bra men strålende. Jeg elsker fysioterapeuten min på Nordås , ja og medhjelperen hennes. I fem år har de nå med jevne opphold fulgt meg opp , og de er bare fantastiske! De har en egen evne til å få meg til å føle meg vel , de får meg til å ville presse meg selv. Jeg føler meg som en million dollar når jeg er der , og fokuset på sykdommen forsvinner hver gang jeg møter de.

Idag har jeg vært med på alle bevegelser vi har foretatt oss , jeg har fått bruke muskler jeg ikke trodde jeg hadde. Igjen beviste jeg overfor meg selv , jeg klarer mer enn jeg tror. For når fysioterapeuten spurte om jeg trengte en pause så var det helt herlig å kunne gi et tydelig svar , nei jeg trengte slettes ikke å hvile. Jeg ble nemlig tatt opp i stående , og etter tre repitasjoner med knebøy kunne jeg bare fortsette. Utholdenheten er det ingenting og si på , og styrken i beina er fortsatt den samme.

Så denne første dagen har vært god , nå gleder jeg meg til fortsettelsen. I morgen blir nok en spennende dag , for da venter et oppvarmet basseng. Idag har vi også hatt et snev av sommer , hele 20 grader har vi hatt idag. Men i morgen skal visst høsten vende tilbake , og da passer det bra med et oppvarmet basseng…

En ny uke er i ferd med å begynne , klokken er 08.00 på en mandags morgen.

Lettere nervøs gikk jeg til sengs i går , nervøs for dagen idag.

For nå er endelig dagen kommet , en annerledes hverdag kan nå begynne.

Idag begynner oppholdet på Nordås for fullt , og jeg gruer meg for noe som gjør meg godt.

Det er over ett år siden jeg var der sist , og selv om jeg prøver å fortrenge det så må jeg innse fakta.

Og fakta er at jeg er blitt verre , jeg er dårligere enn sist.

Kanskje ikke så mye for mange , men for meg er det merkbart.

Jeg klarer ikke la være å tenke fremover , lurer på hvor jeg er om ett års tid.

Det er vel det som har forandret seg i det siste , alvorets time preger meg mer nå enn før.

Jeg fokuserer mer på det som vil komme enn her og nå , en redsel for hva som venter har grodd seg fast.

Fremtiden tok bort nuet , jeg sliter med å stole på meg selv.

Sliter med å stole på at en sliten kropp fortsatt kan , vil jeg fortsatt klare det?

En dag på Nordås forrige uke ga meg egentlig det svaret , tre kvarter med trening var nok.

Nok for å overbevise meg , overbevise en sliten kropp om at den fortsatt kan.

Likevel gruer jeg meg , for hver dag er mye.

Mye for en som ikke er så mye på farten lenger , godstolen er blitt min nye venn.

Jeg tror det jeg gruer meg mest til er og teste meg selv , finne ut hvor jeg står.

Min redsel handler kun om meg , jeg er redd for å skuffe meg selv.

Redd for å ikke kunne klare like mye som før , for da blir det enda mer synlig.

Ja jeg vet jeg er blitt dårligere , men jeg vil bare ikke bli påminnet om det.

Jeg vil ikke høre om virkeligheten , selv om jeg lever i den hver dag.

Jeg vil ha fokuset over på andre ting , jeg vil ha nuet tilbake.

Så selv om jeg vet Nordås gjør meg godt så gruer jeg meg , jeg gruer meg for virkeligheten.

Idag er første dag av mange , jeg skal nå virkelig få teste meg selv…

Klokka ble 01.45 når vi la oss igår , sånn går det når det plutselig dukker opp en bra film. Men er det helg så er det helg , og det gjør ikke meg noe med sene kvelder. Faktisk er det noe jeg savner , for sene lørdagskvelder var noe av det beste jeg visste om når jeg var frisk. Jeg savner den roen jeg fikk etter en aktiv dag med tre små , bare meg blant levende lys mens barna lå trygt under sin varme dyne. Litt alenetid i mørket , en stille stund for meg selv.

En liten gutt vekket meg idag , han måtte bare si ifra at nå var han våken. “Bare rop du mamma hvis du trenger noe , for nå er jeg her og passer på”. Ja han har reddet meg mang en gang i helgene , eller det vil si vi hjelper hverandre. For plutselig sto han i døra igjen , og denne gangen hadde han med seg en utfordring. Jeg hadde fått et forvarsel om at en utfordring kom , små raske skritt kunne nemlig høres i kjellertrappa sekunder før. Jeg måtte smile litt for meg selv der jeg lå , for jeg visste godt hva som lokket i en halvslitt kjeller.

Og nå sto han der med sengekanten , mine antakelser viste seg og være riktig. En liten barnehånd viftet med noe fremfor øynene på meg , en saftis skulle tydeligvis bli dagens første måltid. Men først måtte et problem løses , og igjen måtte en mamma finne på noe lurt. “Hva skal jeg gjøre mamma , jeg får den jo ikke opp!” En liten gutt rev fortvilet i plastikken som omringet en fristelse så stor , og med bedende øyne tryglet han etter hjelp. “Gå på kjøkkenet og hent saksen Isak , så klipper du den opp.”

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ti sekunder etterpå kom en lykkelig liten gutt inn igjen , han hadde klart det! Det er egentlig utrolig hvor mye jeg fortsatt kan bidra med uten å løfte en finger , og selv om det ble hele tre is til frokost idag så har han i det minste lært seg noe nytt. Så nå regner jeg med en fryseboks får kjørt seg i helgene fremover , men det er prisen en trøtt gubbe må betale når han ikke vil stå opp.

Jeg sto opp til nok en dag med praktfullt vær , ja faktisk har det vært et snev av sommer i lufta. 17 grader ble det utover dagen , slett ikke verst når vi nærmer oss oktober. Så idag var det bare å komme seg ut , og idag skulle bursdagsgavene testes ut. Et fjernstyrt helikopter lå og lokket i gangen , en liten gutt var i fyr og flamme. Selv må jeg innrømme at jeg ikke hadde særlig tro , men igjen ble jeg motbevist så det holdt. For egentlig er en liten gutt litt for liten , ja det trodde jeg ihvertfall. Gubben var som vanlig enda mer negativ , dette kom ALDRI til å gå!

Men to foreldre måtte spise sine ord idag , for med en stødig hånd fløy en liten gutt et helikopter rundt i nabolaget. Jeg ble mektig imponert , og jeg tror selv en gubbe som nesten er umulig og imponere lot seg begeistre også. Men det gikk ikke lang tid før en liten pilot var lei , nå var det på tide med en ny aktivitet.

Den neste aktiviteten var en mor sin største lidenskap , ja det var ihvertfall det en gang i tiden. Det var vel derfor jeg i år håndplukket en bursdagsgave , en blå fiskestang ble omhyggelig pakket inn. Den måtte selvfølgelig testes idag , fergekaien ble neste stopp. Eneste ulempen er en finnmarking , egentlig skulle man tro at dette var en aktivitet han hadde fått inn med morsmelka. For når man er oppvokst på en øy som ligger ut i havgapet burde det vært en selvfølge , men gudene skal vite at jeg har fått erfare det motsatte.

Det ble ikke noe annerledes idag , allerede ved første kast gikk det galt. Sluken satte seg fast i kaia (ikke spør hvordan), og en gubbe dro til. Jeg gjorde det eneste riktige med å søke dekning , noe har jeg da lært etter forrige gang. Det innlegget kan dere forresten lese her , et uforglemmelig øyeblikk på mange flere måter enn en. Men tilbake til nåtid , en gubbe dro og dro. Dette kunne gå begge veier , enten kom hele havbunnen opp til overflaten eller så kunne vi si bye bye til en sluk. Det sistnevnte skjedde , og brått ble jeg sittende alene på en fergekai.

Far og sønn måtte hente flere sluker , og det siste jeg hørte i det en bil kjørte vekk var nye ikkeoppfunnet finnmarksgloser. Det var der det startet , en “rolig” søndagstur ble ikke fullt så rolig. Fisking er helt klart ikke noe for en halvskallet gubbe , der jeg finner ro og fred finner han bannskap. Med krøll på snøret og en sluk som ikke var samarbeidsvillig ble det fort amper stemning , da var det best og overlate stanga til en liten gutt. Jeg tror jeg må sende far i huset på fiskekurs , ja eller tålmodighets kurs hadde kanskje vært mer riktig.

En liten gutt fikk ihvertfall prøvd seg litt , men det ble ikke noe fangst idag. Kanskje like greit når jeg tenker meg om , for jeg vet ikke hva gubben hadde gjort hvis han plutselig dro opp en fiskeart. Jeg håper i det minste dette blir starten , starten for en liten gutt. Jeg vil så gjerne at han også skal få oppleve den gleden fiske kan gi , men kanskje jeg neste gang skal ta med meg noen andre enn en hissig finnmarking…

Noen ganger legger det seg en kappe over min kropp , en usynlighets kappe er nå blitt min.

Ja for det er nettopp slik det føles som enkelte ganger , en kappe hindrer meg fra og bli sett.

Jeg føler meg som et lite barn som må vente på tur , men ingen ser at jeg rekker opp hånden.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tre små bokstaver rev meg ned , og nå har en usynlighets kappe lagt seg over min kropp.

Når jeg var frisk hadde jeg i det minste en mulighet , en mulighet til å si ifra.

Med en rungende stemme kunne jeg rope ut , rope ut mot en urettferdighet så stor.

Med kraftfulle hender kunne jeg banke i bordet , gi et klart signal om at nå var det nok!

På raske bein kunne jeg løpe ut av en smellende dør , lyden fra en smellende dør talte ordenes språk.

Men nå kan jeg ikke lenger , jeg klarer ikke si ifra.

Min stemme er blitt svak , for svak til å nå frem.

Mine hender henger rett ned , de har mistet sin kraft.

Mine raske bein er nå vasne , aldri mer skal de løpe ut en smellende dør.

Jeg er blitt et lett bytte , min svakhet er for alltid synlig.

Min styrke er forsvunnet , en styrke til å si ifra.

Jeg har ikke krefter lenger , krefter til å stå imot.

Min styrke er blitt min svakhet , en usynlighets kappe ble til.

Den sterkeste røst vinner , og den er ikke min.

Mine ord blir stadig overkjørt , de forsvinner i andre sine ord.

Det er en pågående konkurranse , en konkurranse om å få det siste ord.

En konkurranse jeg ikke vil delta i , for alt jeg vil er å bli hørt.

Alt jeg ber om er litt tid , gi meg tid til å sette ord på det jeg føler.

Selv om du ikke liker det jeg sier så gi meg rom , rom til å få mine følelser ut.

For det bobler inni meg , jeg føler meg som en dampkoker.

Trykket bare øker og øker , men ingenting kommer ut.

Hver gang jeg blir avbrutt øker trykket , frustrasjonen blir stor.

Når jeg stadig må krangle meg til enkle ting skjer det på ny , enda en boble er i ferd med å sprekke.

Jeg kommer til kort hver eneste gang , jeg har ikke mer og gi.

En usynlighets kappe er nå på , men hvis du løfter på den så finner du meg…

Det ble litt av et liv når jeg la meg igår , en hel haug med utstyr skulle nå monteres. En finnmarking åpnet en svær eske , og mens han spydde ut noen gloser satte han igang. Jeg følte meg som et forsøksprosjekt der jeg lå , den ene ledningen etter den andre ble montert. Faktisk var det så mange ledninger at en skjøteledning måtte hentes , brannsikkerheten ble nok ikke helt ivaretatt inatt. Men jeg har faktisk sovet , noe jeg aldri hadde trodd på forhånd.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så alt lå tilrette for at denne lørdagen skulle bli god , ute skinte solen fra en nesten skyfri himmel. En liten gutt gledet seg når han sto opp , for selv om bursdagen nå er over så skulle han likevel få feire en siste gang. Familien skulle samles , alle var klar for å feire en liten gutt. Men så kom det en melding tikkende inn , fire gjester måtte plutselig melde avbud. En liten gutt ble lei seg , og hjertet mitt bristet igjen. Igjen la korona en demper på en liten gutt sin bursdag , og en mamma måtte forklare et lite hjerte at et virus hadde vunnet på ny.

Dette har vært en blandet dag , følelsene har rast på innsiden. For idag kom en følelse tilbake , en følelse jeg ikke kan fordra. Noen ganger føler jeg meg helt usynlig , og den følelsen kom tilbake idag. Små hendelser fikk alt til å rase sammen , min stemme nådde ikke frem.

Jeg er nemlig så lei , lei av at mine behov alltid blir satt på vent. Lei av at mine ønsker stadig blir overkjørt , at mine meninger blir strupet av. Hver dag prøver jeg og bidra , jeg bruker krefter hver dag på å organisere en hel husholdning. Likevel opplever jeg det til stadighet , hver gang jeg ber om hjelp til noe så blir jeg møtt med protester.

Noen ganger føler jeg at jeg ikke eksisterer , mine behov er ikke like viktig nå lenger . Men det jeg føler på mest av alt er at respekten er forsvunnet , og det er en følelse som gir meg en frustrasjon så stor. Likevel så måtte jeg ta meg sammen , for denne dagen handlet ikke om meg. Denne lørdagen var en liten gutt sin , og vi måtte i det minste prøve og gjøre den god.

Klokken 16 dukket de første gjestene opp , og en liten gutt satt klar i kjøkkenvinduet. Kakene ble tatt frem fra kjøleskapet , og gjestene hadde med seg det viktigste av alt. Det ble selvfølgelig gaver idag også , en liten gutt mangler ingenting. Heldig er han som har så mange flotte mennesker rundt seg , ja han har til og med et ekstra sett med besteforeldre. For farmoren til min nest eldste sønn kom også idag , og sammen med sin mann kunne de overrekke en hel pose med gaver til en liten gutt.

Ettermiddagen ble fin tross alt , dagen ble reddet takket være fine folk. Det eneste som irriterer meg er at jeg ikke har kommet meg ut i solen idag , hele formiddagen ble en smule spolert. Egentlig skulle jeg ha vært på fotball kamp idag , men jeg hadde ikke fått med meg at det var kamp denne lørdagen. En og halv time før kampen skulle begynne kom min datter løpende ned trappa , og det var litt i seneste laget for meg.

Eller rettere sagt for sent for gubben , han er ikke akkurat kjent for å hive seg rundt. Irritasjonen ble enda større når min datter kom hjem igjen , for dette må ha vært årets kamp. De vant hele 8-0, og min datter var innehaver av to av målene. Det er typisk min uflaks , og det hjalp ikke akkurat på humøret og vite at jeg hadde gått glipp av det også. Nå håper jeg bare morgendagen blir litt mer spennende , for gudene skal vite at jeg trenger det…

Torsdag var den store dagen , en svett gubbe hadde psyket seg opp.

Små svetteperler kom til syne , en glinsende blank skalle vitnet om at noe skulle skje.

En stor sterk mann var stresset , dette var ikke noe for han.

Med lutet rygg og høye skuldre gikk han ut døra , foreldremøte var neste stopp.

En liten gutt er ikke så liten lenger , ting har gått lekende lett frem til nå.

De fleste ting har mor selv kunne ordnet opp i , og en gubbe har pustet lettet ut.

Men nå har det altså begynt , livet har innhentet en svett gubbe.

Nå er det han som må møte opp , og på et foreldremøte satt andre uvitende foreldre.

Hjemme satt jeg og ventet , spent på hvordan dette hadde gått.

Det tok ikke lang tid før jeg fikk svaret , en time etterpå gikk det i en ytterdør.

Jeg hørte det på skrittene , noe hadde skjedd.

Smellet fra ytterdøren sa sitt , og like etter smalt det i en ny dør.

Plutselig kom det et nytt smell , et smell som fikk hele meg til å lette.

Alt jeg klarte å tenke på var at vi måtte evakuere , barna måtte ut fort!

Glassene klirret faretruende i skapet , ja til og med en døv firbeint venn spisset ørene.

Men så ble det stille , så stille at jeg nesten kunne høre solen gå ned i det fjerne.

Et litt stille “hallo er det noen der” kunne høres fra en liten stue , vettskremt prøvde jeg og rope på liv.

Like etter kunne jeg skimte en glinsende skalle , men det var og alt som var gjenkjennelig.

En krigsherjet mann var det jeg fikk hjem , og med en uforklarlig ansiktsfarge satte han seg ned ved min side.

Jeg ble bare sittende og vente , vente på en forklaring jeg ikke turte spørre om.

En time på et foreldremøte var tydeligvis nok , nok til å sette en finnmarking ut av spill.

For det gikk knapt et minutt før han kjente det , noe var på gang.

En svett gubbe begynte å vri seg på stolen , i et rom fullt av fremmede mennesker innså han at dette ville gå galt.

Det var i de stille øyeblikkene en lyd kunne høres , fra en stol i et lite rom kom en ubestemmelig lyd.

Det viste seg nemlig at nervøsiteten hadde slått rot , og nå ga det utslag på verst tenkelig vis.

En mage til en svett gubbe hadde nå fått nok , og nå sto hele foreldremøte i fare for å gå ut med et smell.

Minuttene sneglet seg avgårde , en svett gubbe trodde siste time nå var kommet.

Aldri hadde han forestilt seg at han skulle ende sine dager på denne måten , men nå var trykket for stort.

Til alt hell avsluttet et møte akkurat i tide , og lettet over å slippe unna mord på samvittigheten stormet en gubbe ut.

På en mørk parkeringsplass i skogholtet et sted la en gubbe på sprang , aldri har mørket vært mer befriende enn akkurat da.

I følge gubben regnet det døde fugler langs hans vei , en ny gasslekkasje var nå på vei.

Men det var ikke før han kom hjem det virkelig tok av , og jeg kan med hånden på hjertet si at The Big Bang er undervurdert.

Alt jeg nå kan håpe på er at det blir lenge til neste gang , for jeg vet ikke om noen av oss overlever et foreldremøte til.

“Trykket” har enda ikke sluppet taket , i tre dager nå har det lekket ut gass.

Jeg er like spent hver morgen når jeg står opp , spent på om dassen fortsatt henger på veggen.

En ting er ihvertfall helt sikkert , jeg skal ALDRI dra på et foreldremøte med en nervøs gubbe….