Idag har jeg hatt en dag som mange sikkert kjenner seg igjen i , en dag du helst skulle ha sovet deg igjennom. Alt har gått på tverke idag , på denne ene finværsdagen har alt gått galt. For det første våknet jeg opp til et brak , noe eller noen hadde gått i gulvet. Lyden kom i fra andre etasje , og like etter kunne jeg høre hvordan små barneføtter beveget seg fort ned trappa.
Skyvedøren gikk opp med et like så høyt brak , og et lite bustete hode tittet forsiktig inn. Jeg så på uttrykket i et lite ansikt at det ikke bar på noen gode nyheter , jeg lukket øynene mens jeg stålsatte meg på det som ville komme. Et stort sukk brøt stillheten inne på et lite soverom , og en liten gutt kom inn døren med krummet nakke.
” Den datt bare mamma, den ville ikke ligge i hånda mi”
Han tittet forsiktig opp på meg med små øyne , med et bedende blikk sto han nå ved sengekanten. Brått ble stillheten brutt på ny , lavmælte gloser kunne nå høres fra andre etasje. En liten gutt ble stående og lytte , jeg kunne nærmest se hvordan ørene beveget seg etter lyden.
“Hva er det som har skjedd lille venn” spurte jeg med mildhet i stemmen. Etter fire barn har jeg erfart at man kommer lengre med å vise litt tålmodighet , skal man komme til bunns i problemene så må man legge godviljen til.
“Det var ikke min feil , den bare spratt ut av hånda mi”
Et lys gikk opp for meg , plutselig skjønte jeg hvilken lyd som hadde vekket meg. Det var de tomme hendene som ga meg løsningen , de samme tomme hendene som alltid kom bærende på noe hver eneste morgen. Den nye Ipaden manglet , den som ens ærend ble kjøpt inn til ferien. Det var den som på magisk vis hadde hoppet ut av hendene på en liten gutt , og nå lå den opp ned på gulvet i andre etasje med knust skjerm.
Jeg sukket inni meg , et stille sukk for gubben sin hardnakket påstand om at forsikring ikke var nødvendig. Likevel smilte jeg til en liten gutt , og med en trøstende stemme kunne jeg forsikre små bedende øyne om at dette kom nok til å ordne seg.
Etter en stund ble jeg dratt opp av senga med lysets hastighet , for idag er det gubben som igjen har måtte trå til som assistent. Etter en snarlig kattevask ble jeg lempet i rullestolen , det hele gikk så fort at jeg måtte sjekke om jeg hadde fått klær på før jeg rullet ut i solen. Jeg smilte litt for meg selv mens jeg nøt solens varme stråler , men gleden skulle vise seg å bli kortvarig.
For etter å ha rundet hjørne på verandaen så jeg det , og igjen sukket jeg innvendig av en middelaldrende gubbe. Der lå de , de nyinnkjøpte hageputene (også kjøpt inn før ferien) lå i en haug på de våte treplankene. Men det hadde jeg kunnet leve med , litt vann tåler de jo. Problemet var bare at de lå ute , og etter synet og bedømme hadde noen hatt stor glede av det myke underlaget.
Lukten sa sitt , kattene i nabolaget hadde fått seg et nytt krypinn mens vi har vært borte. De ellers så fine grå putene var full av gule og brune flekker , det er bare tull at katter er så renslige av natur. Det var kun en ting å gjøre , vaskemaskinen skulle få noe og bryne seg på. Både katteskit og urin måtte vaskes bort , og igjen kun jeg skimte et bedende blikk. Denne gangen kom det fra gubben , nå var flisa snudd. En liten gutt var snar med å gripe sjansen , “fyyyy pappa” kom det fra en liten barnemunn.
Jeg kunne ha fortsatt dette innlegget i det uendelige , for denne dagen har vært full av små og store uønskede overraskelser. Mitt eneste håp er at resten av kvelden går smertefritt , men her jeg sitter aner jeg fortsatt fare på ferde. For musikken strømmer nå utifra TVen , og fremfor meg står en fektende liten pirat. Igjen ser jeg ingen andre råd enn å lukke øynene , knipe de igjen og be en stille bønn. Sist jeg så et svevende sverd var det i høy fart på vei mot min ikke så gamle Tv skjerm , og kjenner jeg gubben rett så er ikke den forsikret heller….
