Ti tusen kniver river meg i brystet, hjertet er i ferd med å gå i tusen knas.
Gode minner blir for tunge, jeg klarer ikke bære de med meg enda.
Minnene ligger der og ulmer, og de hjemsøker meg på natten.
Livet som var dukker stadig opp, men jeg er for svak.
Jeg klarer ikke, jeg vil ikke.
Det gjør for vondt, jeg får ikke puste.
Livet mitt er over, jeg har tatt mitt farvel.
Et siste farvel med livet som var.
Nå eksisterer jeg bare, tar på meg et tappert smil og prøver å puste.
Prøver å holde hodet over vann, litt lenger for hver dag som går.
Kjemper meg videre, bruker de små halmstråene jeg kan finne,
de er små men likevel store, og jeg holder pusten litt til.
Gledene er fortsatt der, men det er sorgen også.
Det er som om de går hånd i hånd, de er flettet sammen for alltid.
Livet mitt er blitt en berg og dalbane,
og idag er det sorgen som styrer turen.
Idag sørger jeg, sorgen river meg i stykker.
Aldri skal jeg få oppleve frihet igjen, min frihet er borte for alltid.
Nå lever jeg et liv som stadig blir kortere,
jeg må stadig ta nye farvel.
Et liv med stadig nye farvel er tungt å bære,
sorgen blir større og sterkere for hver gang.
Jeg prøver å se fremover, men jeg vet det ikke blir bedre,
nye farvel ligger der og venter.
For selv om jeg sørger nå,
så venter fortsatt den største.
Det endelige farvel til livet må jeg en dag ta,
et farvel til mine kjære…