Idag våknet jeg grytidlig, jeg kjente en lett kribling på huden. I sidesynet så jeg en liten svart skygge, og den var ikke til å ta feil av. En liten edderkopp hadde funnet veien opp i sengen min, og nå kom den krypende frem fra nakkehårene mine. Etter noen år i rullestol har jeg blitt tilvendt, jeg har liksom ikke noe valg. Siden nattevakten nå jobber dag så hadde jeg ikke noen alternativer, jeg måtte løse dette selv på en eller annen måte.
Jeg vil nødig vekke gubben om jeg ikke er helt nødt, og dette kvalifiserte seg ikke som en nødsituasjon, ihvertfall ikke om du spør gubben. Selv om jeg har bevis for at han er en pyse når det kommer til enkelte dyr, det innlegget kan dere lese her!
Med andre ord , gubben er ikke helt til å stole på når det gjelder visse ting, derfor gjorde jeg det eneste jeg kunne gjøre i en slik situasjon. Jeg begynte å prate , ikke med meg selv men til den lodne lille tassen som nå nærmet seg halsen min. “Kjære lille søte venn, du må gjerne holde meg med selskap men jeg hadde satt pris på om du kunne legge deg oppå dyna”.
Tro det eller ei men det funket til mine store overraskelse , den lille med usedvanlige lange bein begynte å bevege seg mot dynekanten. Så jeg fikk meg et par timer til med søvn før gubben uvitende kom inn for å rette på meg. Men det stoppet ikke der , jeg har en mistanke om at jeg har fått meg en ny venn. For når jeg i formiddag satte meg i rullestolen kom den samme kriblingen fra nakkehårene, og en liten krabat viste seg på ny. Men denne gangen ble han bortvist fra stedet, lynraske assistent fingre grep tak i han og hev han vekk.
Jaja , bor man på landet så må man tåle sånt. En edderkopp eller to er ingen krise så lenge de hører på meg, lydighet kan man finne selv hos krypdyr. Men tilbake til overskriften, for jeg kunne ha begynt å gråte men det endte med tragisk latter.
Nyhet nr.1 kom hjemmesykepleien med, og det er at vi ikke får noe hjelp på ferie. For selv om hytta til svigerfar ligger innenfor kommunegrensen, så er det tydeligvis for langt unna. Vi har prøvd å komme med forslag uten hell , det eneste tilbudet vi fikk var at vi kunne bo i en omsorgsbolig i nærheten av kontoret til hjemmesykepleien. Men jeg er ikke interessert i å bo i noen omsorgsbolig, ingen av oss er det.
Vi fikk også opp opplyst at det var ren praksis at de som bodde mer enn 3 mil fra øya må flytte fra hjemmet sitt. Jeg priser meg lykkelig over at jeg bor i Bergen , her får jeg i det minste den hjelpen jeg har krav på. Vi har prøvd alt , ifølge forvaltningen her i bydelen så er det ingenting vi kan gjøre. Selv om jeg har rettighetene på min side så kan likevel hjemmesykepleien nekte, for meg høres det rart ut.
Alt vi forlangte var et hjemmebesøk om dagen , at de kunne komme og hjelpe til med morgenstell og lage til medisiner for resten av dagen. Men det gikk ikke, så nå må gubben ta alt. Jeg bærer ikke nag til de ansatte , men at det er frustrerende det er det ingen tvil om. Det er ikke hver dag vi reiser til Finnmark , og jeg må innrømme at det la en demper på stemningen. Det skal ikke være lett å bli syk idag , det er vi mange som har smertelig fått erfare.
Når den andre nyheten plutselig dukket opp i en mail så ble alt bare tragikomisk, og det var da jeg begynte å le. Noen ganger lurer jeg på om universet lager kjepper i hjulet vårt, eller i denne sammenhengen var det Nav. For en stund siden fikk jeg en ny sitte pute til rullestolen min , en pute som var bedre å sitte i over lengre tid. Det er mange uker siden jeg fikk den , men først i dag fikk jeg en beskjed som fikk meg til å riste på hodet.
Det viste seg nemlig at puten ikke var godkjent til bruk i bil , jeg kan egentlig ikke bruke den på selve kjøreturen. Deres anbefaling var at jeg tok med meg begge putene og byttet til den nye når vi stoppet for kvelden. Men da har jeg ikke bruk for den, for det første jeg kommer til å gjøre når vi kommer på hotellet er å strekke meg ut i senga.
Hvem er det egentlig som sitter og bestemmer slike ting , er logisk tankegang forsvunnet helt? Så nå skjønner dere sikkert hvorfor overskriften lyder som den gjør , det skal jaggu ikke være enkelt. Men jeg må bare fokusere på det positive, og noe positivt har det nå skjedd idag også.
Jeg fikk nemlig beskjed om at jeg får en godstol på lån når jeg kommer frem , og det hjelper meg masse. Det andre er at jeg endelig har fått hengt opp utelyktene mine , nå er de der de hører hjemme. Porten som gubben var så flink å lage har også fått nytt utseende idag , alt som skulle til var litt maling. Så nå sitter jeg ute på verandaen og bare nyter, en ting er ihvertfall sikkert , ikveld skal jeg bokstavelig talt ikke løfte en finger…
