Idag vil jeg hylle

alle de som står på

De som stadig vekk må etterfylle

og de som hjelper oss med å stå.

 

De tørker våre tårer

og beroliger våre sinn

I hvite drakter de bedårer

og stryker våre kinn.

 

De jobber dag og natt

for at vi skal få mat på bordet

Tunge lass har de dratt

til butikkhyllene fra jordet

 

Mange helter viser seg nå

det er dere jeg vil takke

For dere gir oss håp

når vi nå går i oppover bakke

 

Sammen må vi stå

sammen skal vi klare

Korona må gå

snart er det ingen fare…

Vi er inne i en ny tid, en tid vi gjerne skulle vært foruten. Redde burer vi oss inne, mange eldre sitter ensomme hjemme. Kanskje de mistet sin livspartner året før, og har akkurat lært seg å leve på ny. Noen har kanskje aldri hatt noen stor familie, de få som er bor kanskje i en annen by.

Noen har ingen, de mangler til og med tak over hodet. Gata er deres bosted, prøver å søke ly ute når mørket omringer dem. Noen ligger lenket til en sykehusseng, i isolasjon ligger de dag ut og dag inn, alt besøk blir nektet. Små hjerter kryper bekymret under dyna hver kveld, redde for hvordan bestemor har det. Barn som egentlig forstår så mye, men også fryktelig lite.

Døden har aldri vært så nær som nå, alle har noen de er bekymret for. Den har allerede tatt mange, og nå håper vi døden holder seg unna våre kjære. De fleste har fått kjenne på den følelsen av og bli avskåret, isolert fra eget liv. En ny hverdag har tatt over, veien blir til mens vi går.

En ny vei blir til, vi lærer stadig nye sider med oss. Plutselig forstår vi hvor godt vi egentlig har det, ja ihvertfall de fleste av oss. De som klager er det bare å lukke ørene for, de går glipp av noe stort. De fleste av oss ser det nå, alle de små gledene en grå hverdag kan gi.

Stadig får flere opp sine øyne, finner nye muligheter for å komme sammen. Teknologien blir brukt som aldri før, vår evne til å stadig tilpasse oss er blitt synlig hos oss alle. For noe vakkert er kommet ut av denne situasjonen, omtanke og nestekjærlighet gjelder som aldri før.

Vi hyller våre helter som jobber dag og natt, vi gir de små gleder i form av klappende hender og gaver levert på døren. Vi oppretter egne forum der ensomme kan ta kontakt, de med psykiske problemer er heller ikke glemt. Mange jobber frivillig for at de som trenger det skal få ha et tilbud.

Våre norske musikere filmer fra sin stue, komikere får oss til å le i en skremmende hverdag. Vi har aldri vært nærmere hverandre enn vi er nå, alle er i samme situasjon. Alle prøver å takle en ny hverdag på sin måte, og vi deler av vår nye hverdag som aldri før.

Det gjør meg lykkelig, det gjør meg varm om hjertet. For dette er vår sjanse, det er nå vi skal vise. At vi kan stå sammen, vi skal klare dette sammen. Så dersom du enda ikke ser det, så er det enda ikke for sent. Mulighetene er mange for alle sammen, så hiv dere med, la oss alle spre litt kjærlighet fra vår egen lille stue….

Den ene morgenen slår den andre, ihvertfall når det gjelder situasjoner som vekker meg. Idag ble jeg vekket av at en liten gutt kom dansende inn på rommet mitt, fra stua kunne Kaptein Sabeltanns flotte sangstemme høres.

Skyvedøren ble smelt opp, og en liten gutt kom turnende inn klokka 07.10. Ingen tvil om at det var en ny rar uke på gang, men det finnes ingen bedre måte å bli vekket på enn av en liten dansende gutt. Det var bare å skru opp musikken og stemme i så godt man kunne, han er suveren.

Denne mandagen har vinden ult rundt hushjørnet, men det stopper ikke oss. Så etter første innlegg var publisert, og etter ca 20 minutter med overtaling om at en liten dansemann måtte vaske munnen, bar det rett ut. Som vanlig startet vi med sykling, det må noen runder med fart og spenning før man kan gjøre noe annet.

Plutselig oppdaget Isak sin grønne bil, det er liksom litt vår i luften når den blir trukket ut av garasjen. Men det skulle vise seg fort at bilen måtte ha vårservice, batteriet var nesten flatt. Midt i bakken begynte bilen å fuske, nå var gode råd dyre. Men som en erfaren sjåfør, så ringte Isak etter veihjelp, og det skulle vise seg at hjelpen var nær.

 

Mamma sin rullestol kan brukes til så mangt, og etter litt skubbe hjelp så nådde vi omsider toppen. Men da var det bare å snu, for bilen måtte på verksted. Så da måtte veihjelpen tilkalles på ny, det har vært en travel dag på jobb.

Nå har vi ikke sett min mor og far på dagesvis, isolerte sitter vi på hver vår kant. Men idag fikk vi i det minste prate med de gjennom døren, min foreldre kom nemlig med hjemmelaget fiskegrateng. Det var så godt å se at de er i god form, det beroliger både sinn og sjel. Bonusen er at middagen i morgen er i boks, og det til vill jubel fra hele familien.

Jeg har gitt grei beskjed til gubben, og nå har vi det skriftlig også kjære, så det er bare å sette igang! For når dette er over har jeg bare et ønske, et ønske jeg føler meg snytt for. Hva hendte egentlig med 40 års dagen min?? Fortjener jeg ikke den festen jeg har ønsket meg i lengre tid liksom?? Skal jeg vente på en halvgammel gubbe ja da må jeg vel vente lenge, såpass kjenner jeg han.

Jeg må innrømme at jeg er litt skuffet, hvem ville ikke vært det. For planen var at en venninne av meg og en gubbe skulle ordne noe, men ingenting har skjedd. Så jeg må vel ta saken i egne hender, for en fest skal jeg ha. Det blir for dumt og skylde på et virus, alt kan avbestilles dersom det ikke går.

Men tenk så flott, en høstfest for å feire livet. En fest med alle mine nære og kjære, samle alle til et godt lag. For vi trenger å feire livet, feire at vi forhåpentligvis vant over et virus, og hva passer vel bedre enn en kjempefest…

Rettigheter : tegninger.no

Det finnes utallige turløyper

tusenvis av fjellknauser vi kan bestige.

Men vi skal gå i flokk

vi er da høflige.

 

Så lenge man er utendørs er man trygg

tankegangen gjør meg sprø.

Vi flokker oss sammen

til fjellet vandrer vi i kø.

 

Men her sitter jeg

tør knapt gå ut av min dør.

Prøver å skjerme meg

for jeg vil ikke dø.

 

Sekken har dere pakket

tursjokolade og sprit.

Husk å holde en meter

Visst ikke kan livet bli drit.

 

Men prøv å tenk på oss

vi som ikke tør.

Vi er mange som sitter og er redde

våre hjerter blør.

 

Så gå gjerne på tur

nyt naturens glede.

Men ikke gå i flokk

åpne deres øyne og hver tilstede….

 

Rettigheter : tegninger.no

Kremt kremt, du kjenner det kommer, selvfølgelig måtte det komme nå. En kløe i halsen er på vei, du kjenner hvordan en liten kribling i halsen kiler stemmebåndet ditt. Du prøver å kremte litt, krymper deg sammen og har mest lyst til å gjemme deg. Du roper inni deg Neeeei ikke nå, men det nytter ikke.

Denne ene dagen har du våget deg ut, du som aldri har ukehandlet i hele ditt liv har begynt med det nå. Det er blitt en nødvendighet, en ny tid har omringet oss alle. Så nå står du der i en nesten tom matvare butikk, og prøver å gjemme deg bak butikkhyllene.

Det har aldri vært så stille rundt deg før, det er nesten som om du blir dratt tilbake i tid. Tilbake til et stappfullt eksamen lokale, den eneste lyden du hører er knitring av papir og tikkingen fra klokken på veggen bak deg. Nå står du der og kjenner på den samme kriblingen i halsen, du må hoste men du tør ikke bryte stillheten.

Allerede har du fått blikk, stygge blikk, vettskremte blikk. Det var bare et lite kremt som skulle til, små harkelyder i en knyttet hånd fylte hele butikk lokale. Det er så typisk at det kommer nå, et host kan føre til panikk, du kjenner hvordan svetten kommer piplende.

Kassedamen studerer deg, du får nervøse blikk rettet mot deg der du står med svetteperler i panna og en stadig tilbakevendede harking. Du pakker varene så raskt du kan, hiver de nærmest ned i posen. Prøver å gå rolig ut av butikken, men innser fort at du småløper ut på parkeringsplassen. Du kaster varene i bagasjerommet, og hiver deg inn i bilen.

Når siste dør er smelt inn bryter du sammen, der ligger du sammenkrøket i et realt hosteanfall. Takk og lov for sotete vinduer bak, du sitter nemlig i baksetet mens du innimellom hostekulene prøver å sluke en liter med vann.

Det er vel ikke så gale tenker du kanskje, men jo så galt er det blitt. Noen av oss tør nesten ikke bevege oss utendørs, og vår største frykt er å få et hosteanfall åpenlyst. Jeg har opplevd det selv, og jeg klarer nesten ikke hoste engang. Det eneste som kommer ut er små kremtelyder, men selv det er nok idag.

Jeg klarer heller ikke holde meg for munnen, så jeg blir jo sett på som den rene smittebomben. Blikkene sier alt, redde blikk som går omveier for å slippe å passere min side. Jeg skjønner de veldig godt, for jeg har det på akkurat samme måte.

Men jeg har ikke muligheten til å gå omveier, jeg kan ikke bare stikke av. Derfor gjør jeg som mange andre og burer meg inne, for jeg vil ikke være den som skaper kaos, og jeg vil heller ikke bli syk….

Rettigheter : tegninger.no

“Er du snill mamma” spør en liten gutt. Jeg tenkte litt, hmm tror da det. Ikke kan jeg røve noe, jeg kan ikke slå noen, og stort sett prøver jeg å ikke si noe stygt om noen. En liten gutt var fornøyd med det svaret, heldigvis, for ellers hadde jeg blitt arrestert.

Denne søndagen har vært en ekte Kardemomme dag, ja det føles som vi har flyttet inn i Kardemomme by alle som en. Sangene har duret i bakgrunnen i hele dag, og jeg har vært alt fra løve til Tobias i tårnet. Fantasien er det ihvertfall ingenting i veien med.

Idag våknet jeg av den firbeinte, noen ganger gjør den meg bare sprø. Vår hund er snill som dagen er lang, men han har en forferdelig uvane. Han spiser alt han kommer over, og han skyr ingen midler for å få tak i det han vil.

Isak kan gå med mat i hånden, men blir frarøvet det i neste øyeblikk. Bikkja napper det ut av fingrene hans, her er ingen trygg. Assistentene har nå lært, de setter aldri vesken sin på gulvet lenger. For er det mat i et av rommene så er han der, ja det trenger bare lukte mat så kommer han løpende.

Jeg skjønte det med en gang i morges, den skrapende lyden var ikke å ta feil av. Nå hadde bikkja oppdaget noe, og kampen om maten var igang. Husker dere trøsteskålen til min datter som jeg la ut bilde av igår? Ja den hadde noen glemt å fjerne igår.

Skåla sto på det lille runde bordet i min lille stue, og jeg hørte en febrilsk kamp utenfor soveromsdøra mi. Det var like før det klikket for meg, jeg visste godt hva som befant seg oppi skåla. Men når jeg sto opp så fikk jeg meg en overraskelse, for det viste seg at den firbeinte hadde lært.

For en ting har alltid gått igjen, han har spist alt han har kommet over. Som den gangen han slukte en hel pose med smågodt, og brukte resten av kvelden med å spy opp alt.

Så derfor var gleden stor når jeg så hva som lå igjen, det skinte mot meg som perler på en snor. For under alle kjeksene og bollene lå de, sure føtter og seigmenn i alle slags farger. Jaggu meg hadde han lært, matvraket lot noe være igjen. Det var en lykkelig og fornøyd hund som møtte meg idag tidlig, han lå på sofaen mett og god.

Denne søndagen har vært rolig, innendørs aktiviteter har blitt dyrket. Idag har det blitt mye Tv titting på oss alle, men det må være lov en gang i blant. Imorgen begynner en ny uke, men for mange skal den også tilbringes hjemme. Min mann skal tilbake på jobb, noe jeg ikke er spesielt glad for.

Men jeg håper han tar sine forhåndsregler, så vi unngår noe smitte hjem. Jeg håper dere holder dere friske og raske, vi får holde motet oppe alle sammen. Hold ut alle dere fine, før eller senere vil dette være noe vi alle bare ser tilbake på…

Beklager sterke ord, men nå har jeg fått nok! Nrk står på, og en resturant eier kommer til syne på skjermen. Han står der med tårevåte øyne, han klager over harde tider. Selvfølgelig skjønner jeg at det er tøft og måtte stenge ned, den biten har jeg ingen problemer med å forstå.

Men det jeg har problemer med er mangel på forståelse, en gikk faktisk ut og kalte det for en kollektiv avstraffelse. Vet du grunnen? Jo fordi han ikke fikk ettermiddags ølen sin som han pleide!

Derfor lyder overskriften som den gjør, for nå tror jeg alt vett og forstand er forsvunnet. For selv om han kanskje er en av dem som følger retningslinjene (det var ihvertfall det han sa), så er det en grunn til at skjenkebevilgningene blir inndratt nå.

Dette er ikke tiden for hyggelig sosialt samvær med god mat og en øl i hånden, dette er ikke tiden for å sitte tett i tett og nyte årets første utepils. Dette er ikke tiden for lange dokøer og henging over bardisken, dette er ikke tiden for å sitte sammen og skåle mens røyken nytes utendørs.

Helt ærlig, hva er det egentlig dere klager over? Hva tenker dere med? For om det er så galt at det måltidet ute ikke kan unnværes, og at du må ha den ene ølen for å overleve, ja da begynner jeg og lure.

Det er kanskje en kollektiv avstraffelse, men den er høyst nødvendig! Vi trenger strenge regler, vi trenger at noen tar grep. Jeg trodde vi var sammen om dette, at alle var i samme båt. Men dessverre så er det ikke sånn, det er noen som mener de er unntaket, og det må vi andre bare forstå.

Hytteeiere var de som stakk seg først frem, de så ingen problemer med å oppholde seg på hytta noen uker. Noen gikk så langt og truet med søksmål, og firmaene som bygger hyttene truet med boikott.

Så var det turfolket, i kø stilte de seg for å gå tur i fjellet, det fantes kun en løype som var bra nok for dem. Bilene sto tett i tett, og sekken var pakket med tursjokolade og håndsprit. En meters regelen ble raskt glemt, for noen brøytet seg frem gjennom folkemengden. Det var om og gjøre å komme seg fortest mulig til toppen, fjell luften ville nok holde dem trygg.

Idag var det øldrikkerne som stakk seg frem, nå gikk vi for langt! Litt sosialt samvær måtte da være lov, nekte de øl og vin var å gå for langt. En øl om dagen utendørs blant andre mennesker var det som skulle til, det måtte til for å hindre de fra å gå fra forstanden.

Skjerp dere! Eier dere ikke skam?? Få opp øynene en gang for alle og se hva som foregår, hvor mange må dø før dere forstår alvoret? Se bare på Italia, der eldre mennesker dør alene hjemme. Noen har ligget i dagesvis før de blir funnet, og dødsfallene er mange.

Men dere tenker kanskje at det ikke kan skje her, vi er jo mer fornuftige. Jammen sa jeg smør, dere beviser at vi er ikke det, fornuften forsvant i det øyeblikket hyttene ble stengt og skjenkebevilgningene ble inndratt.

Her sitter jeg og ser på,ser på galskapen som utarter seg der ute. Jeg vet jeg kan dø, jeg vet om mange som kan dø av samme årsak. Små barn som nettopp har startet livet ligger på sykehuset i isolasjon fordi de trakk det korteste strået, og mange eldre sitter ensomme hjemme redde for konsekvensene.

Men det spiller ingen rolle, dere må på det ene fjellet som finnes. Dere må ha den ene ølen om dagen, og dere må på hytta for å kunne leve. Dere er unntaket, viruset er ikke farlig for dere. Jeg misunner dere, for jeg vil også føle meg trygg, jeg vil også leve…

Noen ganger kommer det minner tilbake, minner du for lengst hadde glemt. Igår dukket det opp et slikt minne, gubben kom opp fra kjelleren slepende på støvsugeren og jeg begynte å gapskratte. Han tittet irritert bort på meg, hva var det nå den gærne kjerringa hadde fått for seg...

Jeg møtte min mann på sensommeren, på den eneste puben som var verdt å gå på, sto han og hang over bardisken når jeg kom inn døra.Med rødblussede kinn og død druknede øyne var han ikke vanskelig å få øye på, og jeg husker enda hva jeg tenkte når en felles bekjent presenterte oss for første gang. Hvordan klarer han å stå oppreist?

Dæ har æ sett før” sa han med en lett snøvling og rødsprengte øyne. Jeg la merke til hvordan han sakte sank litt sammen i knærne, og hvordan han brukte ene armen for å holde seg oppreist. Jeg skal ikke si hva jeg tenkte det øyeblikket, men noe kjærlighetmedførsteblikk var det ikke.

Det gror over borte hos dæ, æ kommer å ordner i morra”, sa han hovmodig, men nå prøvde han å lene seg fremover og hadde ikke jeg stått i veien, ja da hadde gulvet vært neste stopp.

Du kan tro jeg ble overrasket når jeg plutselig hørte gressklipperen starte dagen derpå, dette var en mann av sine ord. Ja ihvertfall så lenge det riktige lokkemiddelet var tilstede, jeg var blitt til et jaktbytte. Det ble til slutt oss to, noe jeg selvfølgelig er glad for idag. Men nå når jeg så en gubbe sto og bannet over støvsugeren så kom alle minnene tilbake.

For lite visste jeg at jeg skulle bli nabo med min fremtidige ektemann, da jeg flyttet inn i et lite hvitt hus med en fin liten hage, men slik gikk det altså. Etter en stund skulle han altså overnatte for første gang, og det skulle vise seg å bli litt av en natt.

På den tiden var jeg alenemor med dårlig råd, så noen luksusseng var ikke å finne hos meg. Faktisk var det ingen seng i det hele tatt, men fire madrasser stablet par i par oppå hverandre. Jeg syns “senga” mi var både fin og god jeg, men det var tydeligvis ikke min nye elskede helt enig i.

Ska æ ligg på det der” nærmest ropte han fra soverommet, jeg sto på badet og skjønte ikke hva som var problemet.

Du må jo knekk mæ ne, og æ må ha heis for å komme mæ opp igjen”

Jeg kjente jeg ble en smule snurt, her hadde jeg tatt på det beste sengetøyet jeg hadde og så klaget han? Makan til frekkhet. Det var nesten så jeg ba han om å komme seg ut, ja helt til jeg kom inn på soverommet.

For der sto en litt yngre utgave av en gubbe og klødde seg i hodet, jeg så hvordan han tenkte så det knakte. Ned kom han seg alltids, men han ville jo nødig tilbringe resten av livet nede på et par madrasser. Fortsatt litt irritert krøp jeg kjapt under dyna, og slukket lyset i protest. Han fikk nå bare stå der hele natta for min del.

Etter noen lyder jeg aldri har hørt før, og etter å ha tråkket på meg både en og fire ganger kom han seg ned, men det gikk ca 30 min med pusting og pesing før han klarte å hente seg inn igjen. Dårlig form? Nei du, ikke denne karen.

Det gikk ikke lange tiden før jeg våknet igjen, da sto nemlig en gubbe med en litt mindre kulemage i en bro lignende positur. Jeg måtte gnikke meg i øynene og sette på lyset, dette var en positur som skulle være fysisk umulig få til. Jeg våget nesten ikke å spørre….

“Æ får så satans vondt i ryggen” sa en gubbe som nå sto nærmest opp ned i senga. Alt jeg klarte å tenke på var hva har jeg begitt meg ut på. To timer senere våknet jeg igjen, men nå trodde jeg det var krig! For vinduene klirret og sengetrekket blafret, og når jeg snur meg så holder jeg på å stryke med.

Er gubben dau mon tro? Ja for der lå han som en fisk på land, med kjeften vidåpen og halvåpne øyne stirret han på meg med et dødt blikk. Jeg pirket borti han forsiktig med en finger, og brått innså jeg at krigslyden kom ifra han!

En traktorlyd spredte seg i rommet og vinduene vibrerte når lyden traff glasset, her var det bare å søke dekning. Jeg dro både dyne og pute over hodet uten at det hjalp noe særlig, irritert sovnet jeg med en traktorlyd i ørene.

Men alt dette var ingenting mot det som ventet, for plutselig sto en gubbe i senga, han spratt så fort opp at jeg ble slengt på gulvet i luft strømmen som oppstå! Jeg kikket forvirret opp, og da fikk jeg se et syn jeg aldri glemmer.

For der sto han halvnaken i senga med kamp hendene fremme, man skulle nesten tro han skulle i bokseringen. Med øyne store som tinntallerkner, og kritthvit i ansiktet, sto han der og var klar for kamp. Han hadde nemlig hørt en lyd, nå var det folk i huset!

Jeg krøp tilbake under dyna med et lite smil rundt munn. For mens gubben gjorde seg klar for å sitte nattevakt, kjerringa måtte beskyttes. Så dro jeg dyna godt rundt meg, vel vitende om hva som hadde forårsaket lyden. Resten av natta sov jeg som en prinsesse, ingen flere forstyrrelser rundt meg. For gubben sto som en tinnsoldat på gulvet, og alt takket være en støvsuger som hadde ramlet ut av skapet….

PS : Innlegget er godkjent fra gubben med en gapskrattende latter.

Hun står fremfor meg, tårene triller i strie strømmer. Jeg ligger i senga enda, føler meg så ufattelig hjelpeløs der jeg ligger, igjen påminner denne sykdommen meg på alt jeg har mistet. Hun trenger sin mamma nå mer enn noen gang, hun trenger trøst av den eneste mammaen hun har.

Små røde prikker dekker hennes kropp, tett i tett lyser de mot meg. Vannkopper skaper hodebry i huset, og for min datter er dette rene skjære torturen. Hun prøver så godt hun kan, prøver å holde fingrene unna. Det klør så mye, og tårene beviser at dette er en uholdbar situasjon.

Jeg ligger der hjelpeløs, øynene flyr over skjermen på jakt etter hjelp. Det er det eneste jeg kan gjøre, søke på nettet etter noe som kan hjelpe. Jeg hater den følelsen, hater å føle meg maktesløs når alt jeg vil er å hjelpe.

Hvitvask hadde vi, men den hjalp lite mot selve kløen. Allergi tabletter hadde vi også prøvd, uten noe særlig hell. Men plutselig dukket det opp, en redning lyste mot meg på skjermen. Jeg kommanderte gubben ut, nå skulle apoteket raides.

Takk og lov, endelig noe som funket! Vannkopper er noe dritt, jeg syns opprinnelig synd på henne. Dessverre er hun veldig hardt rammet, til og med inni munnen er hun angrepet. Det er nok bedre når man er liten, de er i det minste lettere å avlede. Men som voksen merker man alt, hver minste lille detalj legger man merke til, vi klarer ikke se bort ifra det på samme måte.

Så denne dagen har vært preget av små røde prikker, alle isposer er hentet frem fra frysen, og aloe veraen har blitt påsmurt gjentatte ganger. Men heldigvis lindret det siste innkjøpet litt, jeg kunne se lettelsen i øynene på min kjære datter. Jeg er ihvertfall glad for at feberen har roet seg, for jeg må innrømme at jeg var bekymret første kvelden.

En trøsteskål er god å ha 💜

 

Jeg har vært trøtt idag, har ikke hatt energien til det helt store. Vi hadde egentlig planer om å grille ute i sola idag, men det var ikke like kjekt når min datter lå inne og hadde det forferdelig. Dessuten kunne ikke gubben gå på butikken før jeg sto opp, han er en mester i å finne unnskyldninger den gubben min. Så når jeg sto opp var sola borte fra Breistein, og det samme gjaldt grillingen også.

Imponerende zoom på min nye telefon

 

Isak har lekt røver og politi med mamma i hele dag, sikkert derfor jeg er sliten, jeg har jo løpt etter tyver i hele dag. Det var nytteløst å hive de i fengsel, for de rømte stadig vekk. Men så fikk mamma en god ide, et kjapt søk på nettet ga meg et kjærkomment pusterom.

Kardemomme by ble redningen, eller tre røvere rettere sagt. Musestille ble det, og stillheten er her enda. En liten gutt er sovnet på sofaen, glad og lykkelig over enda en dag hjemme i huset med det rare i…..

Jeg fikk en video tilsendt idag , en liten filmsnutt jeg hadde glemt. For når Hjemmet var her og intervjuet, så filmet hun også. En film som fikk tårene til å komme tilbake igjen, en film om ren kjærlighet. Takk kjære for at du er der, takk for at du valgte å bli 💜

Videoen kan du se Her

Størst av alt er kjærligheten!