Måned: mars 2020

Det første jeg merker når jeg våkner er at kroppen ikke er god, det neste jeg ser er at solen skinner ute. Typisk min uflaks, den ene dagen det er mulig å komme seg ut så klarte jeg ikke tanken på det. En liten gutt var den som vekket meg først, det var tydelig at han hadde ligget på lading inatt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For der sto han nærmest opp ned på gulvet mens han sang, det var et øyeblikk der hvor jeg lurte på hvilken kroppsdel sangen kom fra. Jeg derimot følte meg som en innskrunket gulrot, som har ligget på tørk i ett halvt år.

Her i huset er det klin umulig og bli syk, ihvertfall om du er dødssyk fra før. Litt feber? Pytt sann, ta deg en Ibux og kom deg på beina. Jeg måtte ta tre før jeg omsider kom meg på beina, alle ledd knirket verre enn en hundre år gammel låvedør. Assistenten måtte nærmest knekke meg ut av sengen, og hodet var vridd i en ukjent positur.

Heldigvis fikk jeg etter hvert hodet vridd på rett plass igjen, jeg kunne feste blikket rett vei igjen. Isak har vært helt gal idag, noe hadde tatt over en liten kropp idag. Lydnivået har sprengt lydmuren opp til flere ganger, og lynet har slått ned med jevne mellomrom. Minn meg på og aldri starte med vår rydding når en liten gutt er hjemme.

Men plutselig var det som om han skjønte noe, for plutselig snudde han helt om. Ja for mamma var jo syk, så nå måtte han ta i et tak. Så den som begynte med helgevasken jo det var han, vaskefilla fikk virkelig kjørt seg.

Så nå er huset både ryddig og rent, det hadde jeg aldri trodd når jeg sto opp i morges. For idag har jeg følt at alt har vært imot meg, ja til og med værgudene har trosset meg idag. Solen skinte så fint når jeg sto opp i morges, og det er en magnet på en liten gutt. Han hadde bestemt seg, mamma skulle være med ut. Han bryr seg lite om formen er dårlig, og jeg har ingenting å stille opp med når to små øyne stirrer inn i mine.

Derfor ble løsningen å hive i seg enda en dose med paracet og Ibux, og vente på at virkningen skulle komme. Det så både lyst og fint ut når jeg begynte å kle på meg, og jeg så egentlig frem til å få litt luft. Men i det øyeblikket jeg satte nesa utenfor døren skjedde det, værgudene gjorde opprør.

Det var akkurat som om de ba meg få ræva mi inn igjen, for da åpnet hele himmelen seg. Vi måtte søke dekning alle mann, garasjen var neste stopp. Der måtte vi bli til det hele var over, men en liten gutt var storfornøyd. For inne i garasjen ble det spilt både fotball og lekt gjemsel, han var godt fornøyd med en liten stund i garasjen.

Nå har freden endelig senket seg, og denne fredagen er snart over. Jeg er godt fornøyd med alt assistentene har fått gjort idag, de har virkelig gjort en god jobb. Bildene i dette innlegget sier vel sitt, de er noen engler hele gjengen.

Men jeg kjenner det fortsatt, det trykker rundt brystet. Angsten har kommet for å bli, for første gang på lenge føler jeg meg redd. Nå håper jeg bare natta blir god og morgendagen enda bedre, for denne helgen vil jeg ut på tur sammen med mine. God helg alle sammen 💜

Panikken grep meg i morges

jeg prøvde puste dypt.

Jeg merket det allerede inatt

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

noe var på vei.

Natten har vært dårlig med lite søvn.

Mareritt har preget drømmene

noe som kanskje ikke er så rart.

For jeg klarte nesten ikke bevege hodet når jeg våknet

nakken var blitt stiv.

Hodepinen var dundrende

og kroppen var ikke god.

Angsten kom som en flodbølge

redselen grep om meg.

Jeg vil ikke bli syk , ihvertfall ikke nå.

For på tross av alle forhåndsregler som vi har tatt ,

så vet vi jo ikke.

Huset er jo fullt av folk

assistenter som skal bidra så godt de kan.

Feber har jeg også, selv om den ikke er høy.

Men elendig føler jeg meg

og det gjør meg redd.

Nå har jeg kastet innpå med både det ene og andre

men formen er elendig.

Jeg krysser alt jeg har for at dette er forbigående

og at kroppen innhenter seg raskt.

Men engstelsen er der

jeg er urolig til sinns.

Dette var ingen god start på helgen

men vi får håpe det blir en bedre dag imorgen….

Livet er blitt en prøvelse, kanskje nå mer enn før. Tid er ikke noe jeg tar for gitt lenger, minuttene er blitt dyrebare for meg. For de fleste av dere vil hverdagen igjen bli normal, dere vil før eller siden vende tilbake til både jobb og fritidsaktiviteter.

Hverdagen vil bli grå igjen, og fredagen vil igjen bli ukens høydepunkt. For dere vil mulighetene komme tilbake, dere vil igjen kunne reise verden rundt om dere vil. Alle deres drømmer er bare satt på vent, når dette er over kan dere igjen sikte mot stjernene.

Men slik er det ikke for alle, vi er mange nå som ser drømmene våre gå i knas. For mange av oss er ikke så heldig at vi har ubegrenset med tid, tiden er i ferd med å renne ut.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg er en av dem, min tid er blitt det mest dyrebare jeg har. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, opplevelser jeg gjerne vil oppleve. Jeg har drømmer jeg gjerne vil se gå i oppfyllelse, jeg har noen siste ønsker som jeg vil oppleve før det er for sent.

Minnebanken blir aldri for full, jeg vil dele nye opplevelser sammen med mine kjære. Jeg sluker til meg alle øyeblikk, de små gledene har nå blitt store.

Jeg valgte ikke denne sykdommen for over fire år siden, den valgte meg. Det var en tid der jeg var som dere, rask til beins og med mange jern i ilden. Men nå er alt snudd, hverdagen er tung.

Enda tyngre er det i disse dager, for nå er alt mer skremmende enn før. Mine drømmer er også satt på vent, men forskjellen er at jeg ikke vet om jeg får oppleve de. Jeg vet ikke om tiden strekker til.

Hver eneste natt drømmer jeg, drømmer meg tilbake til en tid der alt var bra. Mitt eneste ønske kan jeg aldri få, jeg vil aldri kunne bli en funksjonell mamma igjen.

Men jeg har fortsatt mange andre drømmer, øyeblikk jeg gjerne vil oppleve. Nå tør jeg ikke drømme lenger, fremtid og nåtid er like skremmende. Nåtiden trues av et virus, fremtiden trues av en sykdom. Selv den verste skrekkfilm kan ikke måle seg med min virkelighet, jeg har havnet i et mareritt jeg aldri våkner opp fra.

På tross av alt dette så er det noe som er sterkere enn aldri før, det er noe som brenner sterkere enn noensinne. Livslysten vokser for hver dag som går, og den gir kampviljen stadig ny gnist.

Så idag går tankene mine til alle dere syke, vi er mange og vi føler oss mer alene nå enn aldri før. Jeg er heldig som fortsatt kan ha mine kjære rundt meg, det takker jeg for hver eneste dag. Derfor tenker jeg ekstra på dere som nå er blitt isolert, dere som ikke har deres kjære ved deres side.

Hold ut selv om håpløsheten er stor, let etter en kampvilje så stor. For vi har ikke noe annet valg, vi må kjempe for alle livets gleder, vi må vinne en kamp for våre kjære. Følelsene river og sliter i oss alle, redselen er stor. Men du er aldri alene, vi er mange som nå føler det samme som deg.

Derfor ber jeg til høyere makter, ber om styrke og en indre fred til oss alle. Jeg ber for våre drømmer, en bønn om litt mer tid. Jeg ber om at vi skal få et siste ønske….

Hvorfor var det ingen som sa det til meg? Tante Sofie ble det ingen bruk for, frustrasjonen ble omgjort til glede igår kveld. Tenk at Lego kan ha en slik virkning, små klosser samlet en hel familie. Det ble både nostalgisk og minnerikt på samme tid, ja til og med de største guttene kom strømmende til.

Tenk at mamma hadde tatt vare på all Legoen, jeg ble varm om hjertet når jeg så hvor glad de ble. Det endte med bygging til sene kvelden. Ja for en liten gutt nektet trassig, hvorfor skulle vi få lov å være lengre oppe enn han? Dessuten var han forferdelig opptatt, og det måtte vi bare skjønne!

Selvfølgelig fikk han lov, vi hadde rett og slett ikke hjerte til noe annet. Han ble mer og mer ivrig for hver del han fant, og samholdet med storebrødrene ble med ett styrket. Det endte med at en liten gutt fulgte meg i seng, og selv om klokken var 22.30 så mente en liten gutt at mamma la seg fryktelig tidlig.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Så jeg la meg i kaos igår , og sto opp til et enda verre kaos idag. Det fløt over hele stuen når jeg sto opp, en liten arbeidskar hadde startet dagen for lenge siden. Tanken slo meg igår, vi måtte ha en opprydning. Den gutten har så mye leker han aldri bruker, og oppbevaring er det lite av. Rommet til en liten gutt flyter over, her måtte vi ta tak.

Derfor var det ingen vei utenom, ryddeaksjonen ble iverksatt. Jeg sendte assistenten på Ikea, her måtte det shopping til. Jeg letet oppbevaringen jeg ville ha frem på nettet, videresendte det og sendte ene assistenten avgårde. Den andre assistenten ble utnevnt til assistent for en liten arbeidskar.

Endelig kom hun svett tilbake, det tar på å være min assistent. Eskene ble bært inn, det verste gjensto. Det var ingen utvei, her var det bare å begynne å skru. To timer gikk, og ingen assistent var og se. Hun hadde buret seg inne på et rom for å få arbeidsro, noe som nesten er umulig å få i dette huset. Men etter to timer gikk skyvedøren opp, arbeidet var utført.

Vi ble ikke ferdig idag, vi må bruke morgendagen til å ferdigstille arbeidet. Men dette blir nok bra, verre kan det umulig bli. Det er alltid godt når man får ryddet opp litt, og som regel må det et kvinnfolk til for å få det gjort. Ihvertfall er det sånn her i huset, jeg har en mistanke om at gubben trenger briller, for han ser ikke rotet før han tråkker på det.

Postmannen kom også idag, noe som overrasket en liten gutt. Det var jo bare torsdag, nå rotet postmannen fælt. Jeg klarte nemlig ikke dy meg når jeg plutselig så det på nettet, dette måtte en liten gutt bare ha. Men Isak lurte fælt på hvorfor han hadde fått en lapp i postkassen, hva var dette for noe rart?

En hentelapp måtte til, pakken var for stor. Så en liten gutt måtte på postkontoret (kjøkkenet ble forvandlet), og pakken kunne endelig utleveres. Det ble ville tilstander her, han ble så glad! Arbeidstøyet ble tatt på, planen var klar. Gubben ble kommandert med ut, han måtte hjelpe til.  Så nyt bildene under og kvelden videre, vi er overlykkelig, for nå er alle i Såtevegen trygg….

Der lå jeg og ante fred og ingen fare.

Lyset kom på, en ny dag var igang.

Øynene var klistret igjen

det måtte tre vaskekluter til for å få de opp.

Rettigheter : tegninger.no

 

I senga lå jeg innpakket som en svinestek i hyssing

dynen var surret rundt kroppen som et pølseskinn.

Hele min kropp var dekket av puter

det var bare hodet som såvidt stakk opp.

 

Sakte men sikkert ble putene fjernet

hver morgen må jeg graves frem.

En hånd kom til syne

men hvor var den andre?

 

Phu, der dukket den omsider opp

lettelsen er like stor hver gang.

Nå var det bare dyna igjen

assistenten klødde seg litt i hodet, hvilken ende skulle man ta først?

 

Brått ble freden brutt

en skjærende lyd bredte seg i rommet.

Assistenten gikk rett i knestående

vinduene skalv som aspeløv.

 

Min munn var på vidt gap

og ut kom et redselsfylt skrik.

For under dyna hadde lå det noe!

Noe skrekkslagent kom til syne.

 

Hva hadde skjedd med mine bein?

Panikken var stor.

Hvem kunne jeg ringe?

Jeg så jo ut som om jeg hørte hjemme i en Zoo!

 

Forsterkninger måtte tilkalles

nøden var stor!

To hender kom til synet

et kritthvitt ansikt dukket opp.

 

Assistenten hadde kviknet til

En sykepleier måtte til.

Gressklipperen måtte hentes

ja kantklipperen og.

Fire hender gjorde seg klar

det var tid for en vårlig trim.

 

Hjelperne svettet, frustrasjonen var stor.

Vernebriller måtte hentes

øyne var i fare..

Jeg lå der musestille mens jeg ba en bønn

bare gi meg en sjanse til.

 

Endelig var de ferdig

jeg gløttet på øynene for å se.

To bein skinte endelig imot meg, jeg pustet lettet ut.

En lærepenge har jeg fått

to måneder er for lenge…

 

Jeg hører døren smeller igjen med et brak, lyden får glassene til å klirre der de står pent på rekke i glass skapet. Jeg krymper meg litt der jeg sitter, merker hvor mye jeg hater lyden av en dør som smeller. Klumpen i halsen vokser, jeg kjenner meg så jævlig hjelpesløs der jeg sitter, jeg føler meg forlatt.

Der og da forbanner jeg sykdommen, jeg sitter der bundet fast i en stol uten noen mulighet til å bevege meg. Jeg har bare lyst til å skrike høyt, kunne jeg ikke få beholde stemmen i det minste, så jeg kunne rope ut min frustrasjon.

Jeg har så lyst til å løpe etter, smelle opp døren og kjefte litt. Prøve å forklare på en bestemt måte at en slik oppførsel ikke er grei, før jeg avslutter med å gi en god klem som bare en mamma kan. Men her sitter jeg, bundet fast i en stol når alt jeg vil er å løpe.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg kjenner klumpen i halsen vokser, hvorfor skulle jeg bli frarøvet den delen av mammarollen, hvorfor skulle barna mine miste det viktigste de har? Ja for de mister meg litt mer hver eneste dag, gradvis blir jeg borte. Her sitter jeg og gråter for meg selv, men jeg skulle vært en helt annen plass.

For oppe på et annet rom ligger en av mine kjære og gråter, og det eneste den personen ønsker seg er at mamma skal komme opp. Jeg forbanner denne sykdommen, den gir meg et raseri som kunne startet 3 verdenskrig. Det verste for en mor er å se sine barn ha det vondt, og jeg ser den hver eneste dag.

Hver dag ser jeg smerten, den velter ut av ett par øyne som en foss som renner nedover en fjellside. Den kommer fossende over meg, fyller hele meg slik at jeg ikke får puste. Noen ganger føles det som om noen sitter på mitt bryst, sitter der og stikker små kniver inn i mitt dypeste jeg.

Det er ingenting jeg kan gjøre, ingenting jeg kan si. Troen og håpet om en bedring finnes ikke, noen ganger har vi bare håpløsheten igjen. Vår kjærlighet er til og med ikke nok, fysisk drives vi sakte fra hverandre. Det å gi en liten klem blir vanskeligere og vanskeligere, berøringen forsvinner litt etter litt.

Det er det jeg savner mest, å kunne holde mine barn så tett inntil meg at jeg kan kjenne hjertet deres slå. Stryke de gjennom håret, mens jeg holder de trygt i min varme armkrok. En armkrok som kun er for dem.

Men her sitter vi, sitter ensomme i sorgen på hvert vårt rom. Noen ganger er det bare best sånn, for når sinne og raseriet tar overhånd da vil man bare være alene. Samtidig håper man, håper at man snart våkner opp, opp fra et mareritt og et helvete som man nesten ikke klarer å leve i….

Jeg kjente det allerede igår, formen er dalende. Jeg føler meg sliten, har vondt i hodet og energiløs. Det passer utrolig dårlig når man må ta seg av en liten gutt hele dagen, jeg trenger all den energien jeg kan få. For en liten gutt stopper ikke opp, og blir det verre nå så må jeg rett og slett heise det hvite flagget.

Da passet det veldig dårlig at gubben ikke kom hjem til den tiden han pleier, det var ikke mye mer å hente hos meg når han kom inn døren. Stakkars Isak da, han har vært nødt til å underholde seg mye alene idag, og det skjærer i mammahjerte. Heldigvis er han fornøyd med lite, fantasi har han nok av.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Men det verste er at jeg blir irritert, forbanna på meg selv og hele omverdenen. For dette hadde ikke vært et problem dersom jeg hadde vært frisk, da hadde jeg spent søsknene i ræva og kommandert de ut med en liten tass. Her ligger de på hvert sitt rom, og de kommer bare ned når middagen er servert.

Jeg tviler på at vi er alene om å ha det sånn, men det irriterer meg at jeg ikke får gjort noe med det. For det første som forsvinner når man blir lam og hjelpeløs er respekten, ordene jeg sier har ikke den samme effekten lenger.

De er ikke respektløse og de hjelper til når krisen er stor, men både barn og gubbe er blitt forferdelig late. Det er blitt altfor lett og bare gi litt blaffen, for mor og assistenter ordner jo opp. Men nå har jeg bestemt meg, nå skal det bli andre boller her hjemme.

Jeg har drømt om Kardemomme by inatt, og idag føler jeg meg som Tante Sofie. Så nå skal det bli orden i disse karantene tider, en arbeidsplan skal utarbeides, og alle må ta i et tak. Nå er det slutt på å ligge og dra seg til middagstider.

Se der, jeg følte meg lettere til sinns allerede. Jeg elsker familien min over alt på jord, men hører jeg et eneste “gidder ikke” eller “jeg tar det senere” så rabler det for meg. Jeg må utstyre assistentene med hver sin kjepp, og sende de på et Tante Sofie kurs. Når jeg ikke kan løpe etter mann og barn, så trenger jeg forsterkninger.

Gubben var den som fikk merke det først, jeg var klar med en gang han kom inn døra her. Idag var det ikke rom for en to timers ettermiddagshvil, mor hadde nemlig andre planer. Isak har nemlig hatt interesse for Lego en stund, og jeg hadde tatt vare på noe i årevis.

For når mine to eldste gutter var liten var det Lego som var den store lidenskapen, og jeg fikk meg aldri til å kaste det. Jeg har tatt vare på den store kurven i 19 år nå, og idag ble den hentet frem igjen. Du skulle sett øynene på en liten gutt, det var julaften og bursdag på samme tid. Så denne ettermiddagen har gått med til bygging for både far og sønn.

Idag fikk jeg også noen bilder tilsendt som brakte frem lengselen i meg, de påminnet meg om en drøm jeg egentlig skulle få oppfylt til sommeren men som nå står i fare for å gå i vasken. Bildene var fra Finnmark, og det trengs bare et blikk til for å forstå den lengselen jeg nå kjenner på.

Samtidig blir jeg forbanna, sint på dere friske som klager over at dere ikke får dra på de hyttene deres. Dere har alle muligheter til å reise hvor dere vil når dette er over, alle muligheter vil vende tilbake igjen til dere før eller senere.

Men for meg og mange andre kan dette viruset kansellere de eneste drømmer vi har igjen, våre muligheter er begrenset. Vi har ikke ubegrenset med tid, vårt liv vil aldri bli normalt igjen. Så tenk dere om før dere spyr ut av dere dritt, for plutselig slår lynet ned hos dere også, og da sitter dere der fastlåst sånn som meg…..

Jeg føler meg heldig som bor i et av verdens rikeste land, vi mangler ingenting.

Vi har mat på bordet og et helsevesen som jobber på spreng

vi har en regjering som jobber hardt for å ivareta oss alle.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mange mennesker ofrer seg for oss

de står på for at vi skal ha det så godt som mulig.

Mange er uenige, de krangler om uviktige ting, bagateller som ikke betyr noe i den store sammenheng.

Dette er ikke tiden for å krangle, dette er ikke tiden for en debatt om personlige behov som fint kan settes til siden.

Vi er inne i en tid der vi må sette enkelte behov til siden, vi må alle ofre noe.

Alle er i samme båt, noen har det verre enn andre.

Vi må tenke på andre enn oss selv, nestekjærlighet er viktigere enn aldri før.

Et menneskeliv er ikke verdt så mye idag, det er ihvertfall det denne egoismen vil ha oss til å tro.

Det er ikke så farlig om barna som ligger på sykehus ikke overlever

nye barn vil bli født.

Hjertet mitt brister, nok er nok!

Så la oss slå en ring om de som trenger det, la oss overøse dem med kjærlighet.

La oss holde egoismen utenfor, la oss stenge den ute.

For vi er flere, sammen er vi mektige.

Så bruk deres stemme til det som betyr noe

et menneskeliv er det som betyr mest….

Håp kan være så mye, det kan bety så forskjellig. Nå sitter jeg her i min lille stue, trøtt etter en dag som på mange måter har vært god. Likevel henger det over meg, og det er når stillheten kommer at tankene også dukker opp. Men brått blir stillheten brutt, en liten gutt har lånt mamma sin seng. Musikk høres gjennom veggen, og en liten barnestemme kan høres gjennom lette vegger. Det er kveld, og en liten gutt prøver å falle til ro.

Det ga meg håp ikveld, håp om at denne dagen kunne ende uten tårer, et håp for en fremtid. Håp endrer seg med tiden, for det jeg hadde håp for som ung er ikke viktig lenger. Mest sannsynlig blir livet mitt kortere enn antatt, det var ikke denne tilværelsen jeg hadde sett for meg som ung.

Men ingen vet hvilken skjebne som venter, livet kan plutselig ta en usving når du minst forventer det. Aldri hadde jeg sett for meg at en nesten ukjent sykdom skulle ramme meg, men når jeg tenker meg om er det ikke så rart likevel.

Jeg har alltid sagt at jeg må ha blitt født under en ulykkesstjerne, kanskje det hviler en forbannelse over meg. Når du blar opp i ordlisten og søker på ordet ulykke, ja da er jeg sikker på mitt navn dukker opp. Det føles ihvertfall sånn iblant, livet har vært en eneste lang oppover bakke, uten en eneste hvilepause.

Derfor har håpet vært viktig, håp om en bedre tilværelse har holdt meg oppe. Det fikk jeg etterhvert, livet smilte til meg der en stund. Men gudene skal vite at jeg måtte kjempe, noen ganger føltes det som om jeg måtte krangle meg til en bedre hverdag, et lite etterlengtet pusterom.

Alene med tre barn i en storby, med en mann som kun var hjemme to helger i måneden. I 100% jobb og med mange baller i luften, så smilte endelig livet. Mange ville nok si at jeg levde et altfor hektisk liv, men jeg elsket det livet mitt på tross av tunge dager innimellom.Dessverre varte det bare en stund, mørke skyer lurte i horisonten.

Min skjebne ble ikke den jeg hadde sett for meg, livet ble ikke slik jeg ville. Sykdom rammet, og den tok med seg en hel familie i dragsuget. Håpet forsvant, det fantes ingenting annet enn et bunnløst mørke.

Håp er en vidunderlig ting, det vender alltid tilbake. Håpet blir med oss helt til vi trekker vårt siste pust, håp om et liv etter døden ligger hos oss alle.

Mitt håp forsvant der en stund, men det ble ikke borte. Det måtte bare bruke litt tid på å modnes, finne nye veier å gå. For selv med en dødelig sykdom så håper jeg, håpet om fremtiden ligger fortsatt der. Jeg har et håp om å at sykdommen holder seg stabil, at livet blir lengre enn jeg tror.

Men det aller største håpet er for mine barn, jeg håper de slipper mye motgang i livet etter at jeg er borte, jeg håper de møter mye kjærlighet og omtanke på deres vei.
Musikken har stilnet nå, en barnestemme har falt til ro. Så nå sitter jeg her og håper for oss alle, la oss få våre liv tilbake, gi oss en normal hverdag tilbake…

Nå er vi inne i tung tid, redselen er stor for mange. Da er det så viktig med håp og glede, og idag fikk jeg ta del i en av de største gledene på denne jord. Hun kom med håp til oss alle, en liten kropp ga oss tilbake lyset når vi trengte det som mest. Et mirakel har skjedd, ett lite nurk har endelig sett dagens lys for første gang. Min mann er blitt onkel igjen, og jeg er blitt tante for åttende gang.

Gratulerer til to stolte foreldre i Vardø , og takk for at vi får dele 💜

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

For en gave, jeg er helt varm om hjertet. Jeg som hadde en dårlig start på dagen, følte meg rett og slett dårlig når jeg slo opp øynene i morges. Men når bildene kom plingende inn her så forsvant alt, alt jeg hadde øye for var bilder av en liten kropp.

Så nydelig, jeg blir like overveldet hver eneste gang. Jeg føler meg heldig som får lov til å dele denne nyheten med alle dere, vi trenger et håp i disse dager.

Når vi først snakker om gleder, idag bestemte jeg og Isak for å gi bort en glede. Blomster ble kjøpt inn, og en perlet elefant ble pakket inn. Idag skulle mormor og morfar få en gave, og formiddagen gikk med til planlegging og innpakning.

Gaven ble festet på de nydelige rosene, og deretter kjørt ut til riktig adresse. Så var det bare å vente på melding fra assistenten om at de var hengt på døren, og da var vi snar med å ringe. Det ble vill jubel i andre enden, og en liten gutt var så stolt når et stykk besteforeldre ble så glad. Det ble både tårer og latter på samme tid.

Idag har det faktisk blåst enda mer ute enn igår, så jeg har ikke orket å gå ut idag. Men heldigvis har jeg to assistenter på jobb om tirsdagene, så da fikk Isak seg en tur ut i det minste. Han trenger å komme seg ut litt om dagen , dagene er lange nok som de er.

Det blir ekstra mye kos for tiden, noe godt må vi jo unne oss. Så når muligheten byr seg så må vi finne på noe, derfor måtte vi bake noe idag også. Valget ble klippekrans idag, og en liten gutt ville selvsagt være med. Han kommer til å bli ferdig utlært baker før han er ti, det var en fryd og se hvor konsentrert han var når kransen skulle klippes.

Dere skulle vært her når den var ferdig, vi fikk vann i munnen alle sammen når den ble tatt ut av ovnen. Så idag har vi spist et herremåltid av en middag, og fått noe til kaffen i tillegg. Den formen med hjemmelaget fiskegrateng var tom før jeg hadde spist opp, og kringla smakte himmelsk.

Nå sitter vi her gode og mette alle mann, dagen idag har vært god. Vi har nemlig fått en stor gave på denne tirsdagen, velkommen til denne verden lille skatt, måtte livet oppfylle alle dine drømmer…