Idag var det planlagt familie besøk, det var tid for bursdagsfeiring nr to. Jubilanten (det er vel et lite jubileum når man blir tyve vel) hadde middagsønsket klart, og jeg ble litt svett ved tanken. Vi har nemlig ikke assistenter i helgen, siste helgen med nåværende firma og de avslutter samarbeidet bra må jeg si. Men heldigvis var det en som tok grep, selvfølgelig skulle gutten få middagsønsket sitt.

Nå tenker du sikkert at gubben hadde tatt grep, men han lå i kjent positur på sofaen. Nei her var det storebror som tok grep, han freste ut for å kjøpe frosne vårruller på thaibutikken, og ringte inn en bestilling på stekt ris. Ja for det var det gutten ønsket seg, og storebror ordnet opp.

Han har stått på kjøkkenet og stekt 60 vårruller, kuttet salat, og kjørt ut for å hente tilbehør. Hva skulle jeg ha gjort uten de barna, jeg hadde vært fortapt. Jeg er så glad for at han har hivd seg rundt her i dag, dette hadde aldri gått uten han.

Jeg tror Isak ble lei av pappaen sin idag, lei av at han lå på sofaen når vi ventet besøk. For når jeg begynte å mase på gubben at her måtte det ryddes, så grep en liten gutt inn når han så at mammaen ikke fikk respons.

“Sjerp deg pappa” kom det fra en bestemt liten gutt, nå måtte pappaen komme seg på beina. Det er godt jeg har hjelpere rundt meg, jeg trenger all den hjelp jeg kan få når det gjelder en halvgammel sta gubbe. Men en liten gutt og en treg gubbe fikk ryddet etter hvert, så jeg fikk et ryddig hus like før gjestene ramlet inn døra her.

Plutselig ble vi flere enn antatt, for plutselig sto min lillebror og familien på døra. Men det er bare koselig, og mat hadde vi nok av. Isak var overlykkelig over å få besøk av søskenbarna, nå fikk han og noen å leke med.

Så her har det vært full rulle idag, lydnivået har vært skyhøyt og mat i overflod. En vellykket bursdag med andre ord. Nå har roen senket seg og kvelden skal nytes i ro og mak. Imorgen kommer datteren hjem igjen også, så da blir vi fulltallig igjen. Det ble lite søvn på meg inatt, så spørs om jeg ikke skal prioritere en tidlig kveld. Håper dagen har vært fin for dere alle, og at dere får en god kveld.

Vi skrives i morgen….

Den verste følelsen er når man føler seg uviktig, når du sitter der og føler at ingen ser deg. Igår hadde jeg den følelsen, den eneste jeg hadde som samtalepartner var veggen. Stearinlys var tent, TVen sto på Nrk som vanlig, alt lå til rette for en god fredagskveld.

Jeg gleder meg hele uken jeg, gleder meg til to deilige dager sammen med mine. Men igår kom den følelsen tilbake, den følelsen om at jeg bare er i veien. Uansett hva jeg sa så var det ingen respons å få, jeg følte meg plutselig så alene.

Ja for noen ganger føler jeg meg som et møblemang. Et møbel du bare kan sette bort for en stund. For det blir til at jeg blir plassert i stolen, og der blir jeg sittende i timevis i strekk. Faktisk sitter jeg der dag ut og dag inn, jeg føler meg som en del på stolen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De eneste gangene jeg er oppe er når jeg må på toalettet, men det er stort sett bare tre ganger i løpet av en dag. Det vil si at jeg beveger meg ut av stolen toppen 30 min om dagen, 30 min av 12 timer.

Igår ønsket jeg meg en fin fredagskveld, kanskje få noe godt å spise, og se på Lindmo sammen med gubben. Men gubben var sliten, og jeg var bare til bry. Selvfølgelig sier ikke han det, men jeg ser det. Jeg blir en byrde, jeg ble et møbel som bare ble satt bort.

Tror knapt jeg sa en setning, jeg hørte på snorkingen fra sofaen at denne kvelden var over før den var begynt. Så der satt jeg fra 19-23, og alt jeg følte på var å være i veien. Jeg ville ikke bry han med mine problemer, for han hadde nok med sitt.

Men så går sårheten over i irritasjon, for jeg prøver å hjelpe på min måte. Som når jeg dagen før tok med meg Isak til Voss, på den måten kunne en gubbe få noen timer på ettermiddagen for seg selv. Men istedenfor å slappe av så velger han å jobbe overtid, kommer ikke hjem før på kvelden når vi kommer hjem.

Derfor lå en gubbe rett ut igår, han hadde presset seg for langt igjen. Jeg hørte hvordan han klagde seg der han lå, klagde over hvor dårlig han var. Sliten var det han var, utmattet etter arbeisdagen dagen før.

Så da blir det bare til, at jeg føler meg i veien. Jeg vil ikke være en belastning, selv om jeg må innse at det er nettopp det jeg er blitt. For jeg er en krykke han alltid må ta hensyn til, en byrde han alltid har med seg.

Det er nemlig det som skjer når man blir alvorlig syk og pleietrengende, jeg står i veien for hans liv. Livet hans er satt på vent, han kan ikke gjøre noe uten å ta hensyn til meg.

Så derfor satt jeg bare der, holdt det inni meg. Tårene over håpløsheten rant stille nedover kinn, men denne gangen var det ingen som kom og tørket. Smerten over hvordan livet vårt var blitt var stor, sorgen over det vi hadde mistet kom tilbake denne fredagskvelden….

Noen ganger virker det som om klærne har fått bein og vandrer ut av huset, de er og blir sporløst borte. Idag var det bursdagsbarnet som ikke fant treningsbuksa si, den var som sunket i jorden. Som regel hjelper det å lete gjennom de andre søsknene sitt skap, da dukker det bestandig opp. For med assistenter i hus så blir det fort litt kaos, tror faktisk vi må begynne å merke klærne.

Jeg pleier å si at de skal spørre meg dersom de er i tvil, mor i huset har nemlig stålkontroll over alle klesplagg. Men noen ganger glipper det, assistentene glemmer å spørre og da er katastrofen et faktum. Min sønn har nylig begynt å trene, noe som innebærer at han har ikke mye treningstøy liggende. Faktisk bare et sett, og idag risikerte han å trene bukseløs.

Løsningen ble å låne en treningsbukse av søsteren, utrolig nok satt Adidas buksen som et skudd på gutten. Nei her må vi på shopping, dette går ikke. Jeg er så glad for at han er begynt å trene, det er ingenting som virker bedre på psyken enn trening. Faktisk burde det vært mulig og få en personlig trener på resept, ja istedenfor alle de pillene legene skriver ut. Jeg har mer tro på at trening kan bidra til endring, dessuten kommer du deg ut og treffer andre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Idag våknet jeg av at noe skinte meg i ansiktet, helt fantastisk, sola var tilbake på Breistein! Det var ikke mange minuttene den var der, men det er ihvertfall en start. Jeg merker det i huset også, varmen stiger fort når solen står på. Det er ihvertfall ikke tvil om at vi går mot lysere og varmere tider, nå må kong vinter snart gå i hi.

Endelig kom den, nå har jeg ventet noen måneder. Ja for det er lenge siden hvilestolen min begynte å fuske, det tar jo ti minutter bare for å heve stolen. Men idag kom den nye, glinsende og fin står den i vinterhagen klar for bruk.

Jeg har alltid ønsket meg to stoler, en i vinterhagen og en i stua. Det er nemlig så fint å sitte i vinterhagen, for med åpne store vinduer kommer du tett på naturen. Så når Nav spurte om vi hadde en stol som skulle i retur så sa vi nei, jeg får nyte to stoler så lenge det varer.

Herlighet, noen goder må vi da få ha, og nå kan jeg få litt stueforandring i mitt eget hus. Planen er å få Tv også inn i vinterhagen, så når jeg er lei av gubben (og visa versa), så kan jeg rømme en meter og få fred. En genial ide som selvfølgelig kom ifra mor selv.

Nei folkens, nå er det helg! Siste helgen i vinterferien for våres del. Så kom dere ut og nyt den, så håper jeg solen skinner hos dere også….

God helg 💜

Hun sitter der og gråter, med bøyd hodet gjemmer hun ansiktet i hendene sine. Som et lite barn sitter hun der med følelsene utenpå, sinne og frustrasjon er blitt forvandlet til små dråper som triller i strie strømmer og gjør håndflatene klamme og våte.
Han står på gulvet fortsatt lettere irritert, med hendene i kors stirrer han oppgitt på sin gråtende kone. De har alltid den samme krangelen, alltid havner de tilbake på det samme temaet. Men de kommer aldri noen vei, det ender alltid på samme måte, med tårer og sinne.
Alt hun vil ha er en unnskyldning, hun vil at han ser følelsene hennes. Men han har jo rett, om hun bare hadde hørt på hva han sa så hadde hun innsett det. Han kunne ikke be om unnskyldning når han hadde rett…

Dette er vel en scene vi alle kan kjenne oss igjen, på en eller annen måte har vi alle vært der. Det begynner allerede i barnehagealder, plutselig må man si unnskyld. Først får de kjeft, små hjerter kjenner skammen komme snikende, de har tydeligvis gjort noe galt. I andre enden av rommet står en annen liten gutt, med tårer og snørr har hjertet hans gått i tusen biter. En unnskyldning er på sin plass, men gutten nekter. Med rødfarge i ansiktet kjenner han også at tårene presser på, han har jo ikke gjort noe galt.

Et ord er så vanskelig, et lite ord som kan ende hvilken som helst krig. Men for noen er det så fryktelig vanskelig, for dem representerer ordet sårbarhet og svakhet. Men hva betyr egentlig unnskyld, betyr det at man tar feil, betyr det at man alltid har gjort noe galt?

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Ja for noen oppleves det sånn, de vil ikke si unnskyld fordi de ikke vil vise sine feil og mangler. Kanskje forbinder de det med den skammen de følte på som barn, eller kanskje de bare ikke vil bruke ordet.

Du ser det tydelig i enkelte yrkesgrupper, spesielt de yrkesgrupper som vi stoler på, de som skal hjelpe og yte en service. Leger, politikere og NAV er alle gode eksempler. Tittelen skal beskyttes for enhver pris, feil og mangler må legges lokk over så langt det går.

Unnskyld er ikke et tegn på sårbarhet, og si unnskyld er ikke det samme som å si at du har tatt feil. Unnskyld er et tegn på styrke, det er et stort tegn på medmenneskelighet. Det er et tegn på at du ser mennesket fremfor deg, du gir uttrykk for at du respekterer deres følelser.

Vi kan alle bli flinkere til å si unnskyld , jeg inkludert. For dette lille ordet kan bli til noe stort, dette lille ordet kan bringe med seg både forsoning og kjærlighet. Begynn med deg selv, se deg i speilet og si det høyt. Ja for alle trenger å høre det, kanskje aller mest deg selv…

Jeg er såååå lykkelig, takknemlig for at jeg fortsatt er her. Heldige meg som har fått deltatt på enda en bursdag, jeg har fått vært med å feire enda et år. Det andre tar som en selvfølge, er ikke en selvfølge for meg. Men idag har jeg vært tilstede, og jeg har nytt hvert sekund. Gratulerer med dagen nok en gang min kjære sønn, og takk for at jeg har fått tilbringe dagen sammen med deg.

Her kommer dagen vår i bilder….

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Endelig var det torsdag , endelig skulle vi på tur. Jeg merket fort at min mann ikke var med, han har nemlig stålkontroll på alt jeg skal ha med meg. Så når vi kom et stykke på vei , så oppdaget jeg at vi hadde glemt noe. Laderen til datamaskinen var glemt , det var krise i bilen.

Like etter det var oppdaget var det plutselig full stopp, vi endte opp med å bruke nesten en time på en strekning som normalt sett tar ti minutter. Jeg må innrømme at jeg ble en smule irritert når jeg oppdaget hva som var problemet, veiarbeid som egentlig ikke var noe veiarbeid.

Men etter å ha ventet i nesten en time, så kom vi oss omsider avgårde. Det var en gutt som var glad når vi kom idag, han smilte som en solstråle når vi kom og hentet han i barnehagen. Men herlighet da, hvem har invitert kong vinter på besøk? Det var jo nesten så vi kunne pakke med oss både ski og akebrett, det snødde tett i tett når vi startet idag.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg tror bursdagsbarnet var fornøyd og, gave og godteri ble overlevert før vi startet idag. Han har vært barnevakt i bilen idag, lillebror har ropt på storebror eks antall ganger på vei oppover.

“Jeg vil ha bolle”, “hvor er saften min blitt av” har en liten gutt ropt, og som den snille storebror han er, så har han levert en liten gutt alt han vil ha. Vi kom frem til sol og blå himmel, og bakken var dekket av et glitrende hvitt teppe.

Min venninne sto klar når vi kom, det er faktisk en stund siden sist. Selv om Voss bare er rundt 12 mil unna, så blir det sjelden man kommer seg avgårde.  Nå har jeg faktisk ikke sett henne siden desember, så nå var det virkelig på tide.

Isak fant seg virkelig til rette, her var det leker i fleng. Plutselig kom det fra en liten gutt “hey, du har stor rompe” sa han til min venninne. Heldigvis er min venninne ikke særlig høytidlig, så vi fikk oss en god latter.

Dette var den beste ideen noensinne, det har vært helt herlig å komme seg på tur. En dag sammen i finværet har vært helt fantastisk, og med godt selskap så har denne dagen flydd avgårde. Det skal ikke alltid så mye til, litt stueforandring er mer enn nok for meg.

Vi har kost oss med god mat og kake til dessert, så mette og glade har vi nå startet på hjemturen. Denne turen gikk bedre enn forventet, så dette kan vi gjøre flere ganger. Vi har ihvertfall hatt en strålende dag i solen, og nå har en liten gutt sovnet etter nok en god dag….

PS : Bilder kommer 

For 20 år siden ble jeg mamma for andre gang, ut kom en liten kropp med navlestrengen tvinnet godt rundt halsen. Jeg husker enda den kaotiske siste delen av fødselen, redselen for at det ikke skulle gå bra var tilstede. Men da du ble lagt på brystet mitt for første gang, og jeg så de små øynene dine myse mot det skarpe lyset, ja da visste jeg at alt ville bli bra.

Min kjære gutt, du er elsket. Fra den dagen du ble født har jeg prøvd å overøse deg med kjærlighet, det vi manglet av materielle ting det tok vi igjen med kjærligheten. Min lille diamant, ja for det var det jeg kalte deg. Du likte alltid så godt å krype inn i  mammas armkrok og lese bok, plutselig kunne du titte opp på meg med krystallklare øyne og si “er jeg diamanten din mamma”

Du har alltid hatt et godt hjerte, alltid hatt omsorg for de som ikke hadde det så godt. Aldri ble du sint, mens andre på din alder trasset og raste, så smilte du deg gjennom trassalderen. Det smilet ditt glemmer jeg aldri, når du smilte lyste du opp hele rommet. Jeg elsket smilet ditt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Selv om du er tyve år idag så ser jeg det fortsatt, smilet ditt er der enda. Kanskje ikke så ofte som før, men fortsatt kan du lyse opp et helt rom. Jeg fikk en engel til meg for 20 år siden, og idag er du voksen. Vi har stått sammen du og jeg når det har stormet som verst, og du har bevist hvilken styrke som bor i deg. Du må aldri tvile på deg selv, for jeg vet hva som bor i deg.

Idag skal vi feire deg, jeg skal gjøre mitt beste for at dagen din blir fin. For selv om livet ikke ble helt som vi hadde sett for oss, så er jeg takknemlig. For i tyve år har jeg fått fulgt deg, jeg har fått se deg bli voksen. Så idag skal vi feire deg min diamant, og være takknemlig for at vi fortsatt er sammen….

Jeg elsker deg 💜

“Du har bare å bli med” sier min datter og ser på meg med et bestemt blikk. Dagen idag har bare flydd av gårde, og når hun ga meg den beskjeden hadde jeg ikke fått gjort halvparten av det jeg hadde tenkt å gjøre. Jeg hater følelsen av å ligge på etterskudd, det fører ingenting godt med seg.

“Du sier jo alltid at familien kommer først” hun vet godt hvilke argumenter hun skal bruke, og det er ingenting som er mer irriterende 😅Hun vet utmerket godt hvilke knapper hun skal trykke på, og som alltid så bruker hun de gjerne. For idag var det nemlig tid for avreise for hennes del, resten av vinterferien skal tilbringes i hovedstaden. Der bor nemlig far, og når man har søsken både her og der så er tid sammen viktig.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det blir alltid så tomt når hun drar, det merkes godt at skravlebøtta i familien er borte. Men både jeg og hun har godt av det, vi har godt av å være litt borte fra hverandre. Nå kan jeg glede meg til hun kommer hjem, og det er heldigvis ikke så lenge til.

Så derfor var hun bestemt, mamma måtte være med å kjøre til flyplassen. Normalt sett drar hun med min mann eller en av assistentene, jeg ser liksom ikke helt poenget med å bli med. Vi kan ikke prate sammen, for da må jeg rope for å overdøve bilstøyen. Det blir slitsomt i lengden, da tror jeg stemmen forsvinner fortere enn planlagt.

Men likevel vil hun ha meg med, så derfor tydde hun til skitne triks idag. Jeg prøvde meg nemlig, prøvde å forklare at dagen ikke hadde nok timer, men det var som å tale for døve ører. Men vet du, jeg er så glad for at hun spør, takknemlig for at hun fortsatt vil ha meg med.

Imorgen blir en like travel dag, operasjon bursdag er under planlegging. Det er ikke hver dag man blir tyve år, og selvfølgelig må vi finne på noe. En shopping runde etterfulgt av god mat er ihvertfall noe, og med godt selskap i tillegg så tror jeg dagen blir bra. En liten gutt skal også få være med, så dette tror jeg blir en bra dag.

Denne uken har flydd avgårde, imorgen er det torsdag allerede. Ikke vet jeg hvor tiden har tatt veien, dagene har gått like fort som skrivingen min idag. Jeg fikk hjelp til å øke hastigheten på tastaturet mitt, jeg syns faktisk det gikk litt tregt å skrive. Men nå flyr ordene avgårde, å skrive et innlegg nå er gjort i en fei. Herlighet, jeg føler jeg har spart haugevis av tid, hvorfor har jeg ikke gjort dette før?

Så siden det har vært en smule travelt her idag, så kom dagens innlegg litt sent, men til gjengjeld har jeg skrevet det racerfort. Nå skal jeg nyte stillheten når den kommer, for gubben holder på med et gavekort han ikke får til, og han har holdt på i en uke nå…..

Kom la meg ta deg med

Til et lite hus blant trærne et sted 

Opp en bakke og bort en vei

Om du leter litt, ja da finner du meg

 

På toppen av en bakke

Ved bekken der borte

Med en farge så grå , og hvite karmer

Der er du velkommen, heng gjerne av din skjorte 

 

Kom, bli med, bli med 

Til et bortgjemt sted

Der lykken gror

Hjem til meg, ja der vi bor 

 

Et lite hus

Men der hjertevarme bor

Der blir du møtt av

En familie så stor

 

Ikke mindre enn seks stykker 

Fra høy til lav

Der latter og gleden er stor

Ja der kjærligheten bor

 

Med en omtanke så varm

Og en vilje kan du tro

Der finner du meg 

Der er det trygt å bo…

 

 

 

 

Pokker og, nå var vi her igjen. Jeg ser han ligger der på gulvet, ser hvordan han krymper seg sammen som en liten ball. Han er kanskje liten men samtidig er han stor, for hver dag som går så forstår en gutt bare mer og mer. Min lille gutt er lei seg , tårene triller nedover kinn. Han ligger der i fosterstilling og trenger trøst , han trenger at noen holder han godt fast og forteller han at alt vil bli bra.

Men jeg kan ikke, der sitter jeg fastlåst i en ubrukelig kropp uten mulighet til å bevege meg. Jeg har så lyst til å løpe bort og legge meg ned sammen med han , krype tett inntil en liten kropp og holde han fast. Men jeg sitter fast , alt jeg kan gjøre er å sitte å se på den sorgen som utspiller seg fremfor meg.

“Jeg syns det er dumt” hører jeg en liten gutt gjenta for seg selv, jeg har skjønt hva det dreier seg om og nå er hjertet mitt i ferd med å briste. Jeg kan med hånda på hjertet si at det finnes et helvete, for jeg lever i det nå.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hver dag lever jeg i det, et helvete som røsker ut biter fra hjertet mitt, selv døden er bedre enn dette. Aldri skal jeg få lov til å trøste mine barn igjen , aldri skal jeg få gjøre de små enkle gjøremål som betyr så uendelig mye for et barn. Som å lese bok på sengekanten, følge han gående i barnehagen mens en liten hånd holder min, eller gå en tur i skogen bare vi to mens vi spekulerer over naturens mange hemmeligheter.

Denne gangen er intet unntak , det et enkelt gjøremål som står for tur. Et veldig enkelt gjøremål, bare ikke for meg, for de enkle ting er blitt umulig for meg. Jeg klarer ingenting lenger , jeg føler meg bare ubrukelig der jeg sitter. Jeg er fortsatt en mamma , men hva slags mamma er jeg når jeg ikke klarer å ta vare på sitt eget barn? For i denne situasjonen er jeg rett og slett ubrukelig.

Jeg kan ikke gi han det han trenger, en liten gutt ligger og roper på en mamma som ikke kan komme. Når jeg skriver dette innlegget gråter jeg så mye at jeg ikke vet om jeg greier å fullføre, så vondt gjør det. Alle sier jeg må ikke tenke på det, jeg må heller fokusere på det jeg fortsatt kan. Jeg vet de mener det godt , jeg bare lurer på om de ville klart å tenke like positivt om de var i samme situasjon.

Om det var de som satt der og så på deres egne barn ligge der og rope på mamma uten å kunne gripe inn , ville de sagt det samme da? Ville de hatt en indre stemme som ga de en klapp på skulderen likevel? Jeg har det ihvertfall ikke, ikke pokker om jeg klarer å tenke positivt i slike øyeblikk, for når jeg ikke får lov til å være en funksjonell mamma , ja da gjør det bare vondt.

Jeg sitter på en stol og ser på han , en liten gutt smiler nå. Han står i dusjen og ser på meg, egentlig var det mamma som skulle ha vasket han, det var det han ville. Men han tar til takke med det han får, foreløpig er det nok at mamma bare er med. Men selv om han nå smiler så kjenner jeg det, hjertet er i ferd med å briste, for jeg vet det aldri vil bli bra….