Dagen før dagen, det dirrer i hele kroppen. Jeg er først på programmet i morgen, så det blir ikke mye tid til å grue seg i morgen. Kl 0800 ligger jeg og blir klargjort for operasjon, herlighet altså, jeg har mest lyst til å bare rømme. Dersom denne operasjonen går bra, ja da kommer jeg til å være verdens lykkeligste menneske.
Jeg føler på at jeg må advare barna idag, de er ikke forberedt på at mamma kan bli nødt til å traktostomeres imorgen. Det ville vært grusomt dersom jeg ikke hadde sagt noe, og de hadde kommet på besøk og ikke vært forberedt. Bedre å være føre var mener nå jeg.
Nå har jeg kapitulert, det får bære eller briste. Dette er utenfor min kontroll, det er ingenting jeg kan gjøre med det likevel. Jeg får bare håpe at oddsen er på min side, og at jeg kan feire i morgen kveld.
Jeg har hatt mye besøk i dag også, men jeg er nok litt dårlig selskap, jeg klarer ikke la være å tenke på morgendagen. Men det hjelper å ha folk rundt seg, slippe å sitte alene med tankene. Isak har funnet roen i rullestolen min, han sitter og drømmer seg bort i Kaptein Sabeltann sin verden. Det er ihvertfall godt å se at han er uberørt av det hele.
Nei jeg orker rett og slett ikke skrive mer, jeg føler meg egentlig bare tom. Men jeg håper dere kan be en liten bønn til høyere makter for meg, det kan ihvertfall ikke skade. Jeg trenger alle gode tanker og gode odds på min side , jeg har bare et juleønske i år, og det er at morgendagens operasjon går bra.
Så kryss fingrene for meg og send meg gode tanker, så får jeg se om jeg klarer å oppdatere dere i løpet av morgendagen…