Ja i dag var det tid for Sverige, vi må jo utnytte mulighetene når vi har de. Det er jo bare en kort kjøretur herfra til Charlottenberg, ca 1,5 timers kjøring fra Gardermoen, og det er ingenting for oss handlelystne. Vi har vært der før når vi har vært på disse trakter, men jeg tror aldri vi har handlet så mye som vi gjorde i dag. Jeg blir litt flau når jeg tenker på hva vi har brukt flere tusen kroner på, for i hovedsak er det bare søppelmat, godteri og brus. Du kan tenke deg øynene på en liten gutt når han oppdaget flere kvadratmeter med bare godteri, det er et syn jeg som mor sent vil glemme 🤣

Men jeg trøster meg med at det er ikke hver dag vi er i Sverige, vi er tross alt på ferie. Selv om jeg kjente det litt i magen når jeg så kvitteringen. Vi har ihvertfall kjøpt noe for enhver smak, alle har fått sitt og vel så det. Jeg er ihvertfall fornøyd, for jeg har fått meg mange fine nye klær, så noe nyttig har jeg nå brukt penger på. Det er helt supert i Charlottenberg, ikke er det for stort, de har alt du kan tenke deg, og det er et lekeparadis for unger. Sjekk det klatrestativet på bildet under, jeg tror Isak kjente suget i magen når han klatret på toppen, jeg vet jeg gjorde det ihvertfall.

Etter at vi hadde handlet oss ferdig og fått lokket en liten gutt ut igjen fra godteributikken, kjente vi alle at en matbit var på sin plass. Spesielt meg, for jeg er en kløpper på og droppe frokost, og idag var intet unntak. Jeg klarer rett og slett ikke å spise før det har gått noen timer etter at jeg har stått opp, og slik har jeg bestandig vært. Derfor var gleden stor når vi oppdaget at de hadde buffé, spis så mye du vil for 99 kroner. Og det beste av alt, det var Taco og pizza på menyen.

Så du kan trygt si at vi er fornøyd med dagen, idag igjen, for denne ferien har vært et eneste stort eventyr så langt. Nå blir det spennende å se hvordan det går med jentene på kamp i morgen. Jeg krysser fingrene for at det går veien, de fortjener det så inderlig. Nå skal jeg innta hvilestillingen og kanskje kommandere min mann ut for å hente godte posen jeg vet ligger bak i bilen….

Det er en stor sorg i hjertet mitt, en sorg som jeg sjelden prater om, en sorg som gjør vondt å bære på. Denne sykdommen røver fra meg det meste, men det er en ting som er verre enn alle komplikasjoner til sammen, den har ødelagt min evne til å være en funksjonell mamma. For selv om jeg prøver så hardt jeg bare kan, så er det en ting jeg ikke klarer lenger, jeg klarer ikke å holde mine små trygge lenger.

Noen ganger føler jeg meg som en svane med avklipte vinger. Store hvite, lune vinger som holder de små nyklekkede lune, trygge og varme. Vinger som brer seg ut i all sin prakt og beskytter mot alle slags farer som lurer der ute. Mine vinger ble brått og rått revet av når tre små bokstaver tok over mitt liv.

Jeg som alltid gjorde alt i min makt for å holde mine barn trygge, er nå maktesløs når farer dukker opp. Men jeg ser de, for som mor har jeg ikke mistet min evne til å forutse at farene kommer, jeg har bare ikke evnen til å forhindre at de skjer lenger. Er du klar over hvor grusomt det egentlig er? Det er en panikkfølelse som lammer hele din kropp, en kropp som har fanget deg inne, en kropp som ikke vil lystre uansett hvor mye du vil.For når Isak løp rundt på kaia her om dagen og vannet lå der faretruende og mørkt, da kjente jeg panikken grep tak i meg.

Lille, vakre Isaken min, jeg elsker deg med hele mitt hjerte, mitt hjerte brister for deg. Du vokser opp uten å ha en frisk mamma, du vokser opp uvitende om alt du egentlig blir frarøvet for. Men det vil komme en dag der du begynner å forstå, det vil komme en dag der du ser andre mødre leke med sine sønner, og da vil du tenke hvorfor ikke meg. 

For gradvis blir jeg verre, gradvis smuldrer denne sykdommen meg opp. Jeg kan ikke lenger plastre skrubbsår, tørke små tårer, holde rundt deg mens jeg forsikrer deg om at alt vil bli bra. Jeg kan ikke være den du kommer til når mørket blir skummelt og det lusker uhyre under din seng. Jeg kan heller ikke gripe deg når du faller ned i bratte bakker, eller holde deg tett inntil meg for å hindre deg i å falle. Jeg kan bare sitte og se på at du slår deg, og det er den verste følelsen for en mor, det er den verste følelsen for meg.

Men du skal vite at jeg prøver vakre gutten min. Hver dag kjemper jeg mot indre demoner for å være sammen med deg og dine søsken. Jeg kjemper meg opp hver eneste dag for å tilbringe enda en dag sammen med dere. Du Isak er blitt min terapi når alt annet rundt meg raser, for når vi er sammen i din vakre verden, da lever jeg som aldri før….

Jeg ble så glad når vi fikk tildelt handikap rom med dusjstol, for det er langt i fra noen selvfølge. Egentlig skulle man tro det var obligatorisk på et rom av denne typen, men jeg har ikke telling på hvor mange ganger det har manglet når vi har vært på tur. Derfor var gleden stor når jeg oppdaget at her kunne jeg også dusje, men jeg gledet meg for tidlig, for det skulle vise seg å bli litt av en seanse, aldri mer sier jeg, ihvertfall ikke på denne turen.

For i gledesrusen glemte jeg en liten ting, jeg har ikke assistent lenger, jeg har kun min mann, og han er flink til mye men dusjing, ja der har han en ting eller to og lære. Han vrengte av meg klærne og satte meg på dusjstolen. Der satt jeg naken i dusjen da han plutselig kjente at han måtte på do. Men tror du han gadd å flytte meg ut av badet? Nei her ble løsningen og trekke dusjforhenget foran for å skjule utsikten. Akkurat som om det hjalp, så der satt jeg i noe som virket som en evighet, mens jeg ba til høyere makter om at parfymelukten ikke måtte bli for uholdbar 😂

Nå er det lenge siden min mann har dusjet meg, og jeg kom plutselig på hvorfor. Kroppsdeler ble bøyd i vinkler og retninger jeg ikke klarte som frisk engang, såpen skummet sånn at jeg så verken min egen kropp eller min mann sin. Det var ikke før han hadde brukt en halv sjampo flaske og hele tuben med balsam at han så seg selv sånn noenlunde fornøyd. Men nå kjente jeg at jeg måtte på do, så han grep fatt i meg for å løfte meg bort på toalettet. Problemet var bare at jeg fortsatt var våt og etter all den såpen, sleip som en ål. Så det som skulle bli et elegant løft ble isteden som å dra en potetsekk bortover gulvet. Jeg kom meg på doskåla halvveis liggende som en spansk ess. Har du noengang prøvd å tisse liggende? Jeg skulle hatt gullmedalje for den prestasjonen 😅

Jeg overlevde denne gangen også, og ikke en eneste floke i håret etterpå, det skal han ha for. Men i det minste kunne jeg dra på Ekeberg i dag litt freshere enn i går. Idag har det vært både vått og kaldt her på østlandet, litt av en kontrast fra igår med andre ord. Det ble seier i dag også, de er super flinke. Imorgen har de en etterlengtet fridag, og da får vi finne på noe annet.

Så planen er å dra til Sverige i morgen for litt “harry” handling, alltid greit med billig snop og brus. Men nå skal jeg legge meg godt til rette, for nå skal jeg se fotball, pokker og, det var på Ullevaal jeg skulle vært i kveld, så nært men likevel så langt unna. Jeg håper dere har det bra alle sammen, og neste gang dere dusjer da kan dere tenke på meg og le høyt….

En engel ligger ved min side, en engel i en liten kropp. Ubekymret ligger du der, ditt ansikt er rolig og din hud er myk som fløyen. Jeg ser på deg, nyter stunden og sluker øyeblikket før jeg gjemmer det dypt i mitt hjerte. Du er langt inne i drømmeland, en verden som bare er din, men jeg får ikke sove, for bekymringene er mange og sorgen er stor. Alt jeg har er her og nå, tiden er blitt dyrebar og øyeblikkene er mange. Jeg føler jeg kjemper en kamp mot klokken, vi har ingen tid og miste, vi må leve nå.

Dine små fingre leter etter min varme hånd, jeg hører hvordan pusten går rolig inn og ut, en beroligende lyd som får meg til å bli døsig også. Dine fingre kniper rundt mine, små myke fingre med hele livet fremfor seg, uvitende om den sorg som venter. Jeg kjenner tårene presse på, for du ligger der så trygg og god, jeg skulle ønske dette øyeblikket kunne vare for evig, at du kunne hatt det slik for alltid, et liv fritt for farer og med to foreldre som bestandig var der når du trenger det som mest.

Men sånn er det ikke, for mamma skal dø, mamma er syk, og du ligger på din pute under din trygge dyne uvitende om det hele. Vi har prøvd å forklare, vi prater ofte om døden du og jeg. Det er vanskelig å forstå for en liten gutt, vanskelig å sette fingeren på noe som ikke er der, og igjen presser tårene på. “Jeg skal fly opp på besøk til deg når du dør mamma”, Ja tenk om det hadde vært mulig tenker jeg stille i mitt sinn. Vi har et bånd du og jeg, vi forstår hverandre når ingen andre gjør, vi vet hva den andre vil.

For når jeg prater dårlig en dag og de rundt meg ikke forstår, da skjønner du meg og gir beskjed videre. Og når pappa ikke hører eller tolker deg feil, da kommer mamma og retter opp. Vi utfyller hverandre på en fin måte, en måte som gir meg mye glede når sorgen blir tung og bære. Dine søsken er store og klarer seg selv, men de har hatt noe som du ble frarøvet fra, en frisk sprudlende mamma. Jeg skulle gjort mye for at du kunne bli kjent med den jeg var, men viktigst av alt, hatt en mamma som kunne ha tørket dine tårer og gitt deg en armkrok når du trengte det som mest.

En mamma som kunne ha lært deg å bake, bake nydelige kaker og nybakt brød. En mamma som kunne tatt deg med på telttur langt inne i en magisk skog og brent bål når skumringstimen var nær. En mamma som kunne sparke fotball med deg og klatre i trærne sammen med deg, jeg skulle gitt mye for at du kunne ha en frisk mamma.

Men det håpet er knust, denne sykdommen frarøvet deg den gaven. Så nå når du ligger her ved min side, ubekymret og trygg, så ber jeg en bønn om at livet skal behandle deg godt, for du er min dyrebare skatt, du er min engel…

Dag 1 av forhåpentligvis mange fotball dager er her, idag bar det opp til Ekeberg for å se verdens beste datter og storesøster spille kamp, dette blir virkelig noen drømmedager for mor selv, få være heiagjeng under flere kamper, jeg er i himmelen. Men jeg synes synd på dem altså, for det er fryktelig varmt, jeg svetter bare ved å sitte i ro, så jeg kan bare forestille meg hvordan det er på banen. Jeg er ihvertfall imponert, de gir seg ikke uten kamp, selv i varmen, de jobbet hardt under hele kampen, og de gikk av med seieren til slutt.

Nå er det tredje året vi er på Ekeberg og vi er blitt godt kjent etterhvert. Heldigvis er det oversiktlig og greit å finne frem, så det er lett å finne frem til banene. Men i år er varmen nesten uholdbar, det er så varmt at det er vanskelig å puste. Jeg er sjeleglad for at temperaturen skal synke i morgen, for ellers hadde det blitt noen laaange timer på sletta i dagene fremover. Jeg er helt utslått her jeg ligger, for nå har vi endelig funnet tilbake til det svale hotellrommet vårt.

Isak er også påvirket av denne varmen, det skal ikke mye til før det blir sutring og tårene må tørkes. Men han holder bedre ut enn oss, det er ihvertfall sikkert og visst. Idag var det ingen tvil om hvor vi skulle kjøpe middag. For hotellet ligger rett ved McDonald’s og det var jaggu meg bra. Vi liker å ha det enkelt, og enklere enn dette kunne det nesten ikke bli. Egentlig hadde vi tenkt å spise på stedet, men når vi kom inn og kjente at lokalet var like varmt som ute, valgte vi å ta med oss maten på rommet. Vi hadde fått nok varme for en dag.

Kan noen fortelle meg hvem som har funnet opp papp sugerør?? Ideen er i og for seg god med tanke på miljøet, men jeg hater de. For meg er de nesten umulig å drikke av, og så smuldrer de opp i munnen på meg. Hva med bambus sugerør, det må nå være mye bedre vel, ja ihvertfall i mitt hode.

Jeg lærte etter igår, ingen svingdør på meg i dag 🤣Herlighet for et syn det må ha vært, både meg og svigermor bom fast i en dør, heldigvis hadde de en annen dør som jeg kunne bruke, men de skulle virkelig ha merket denne andre døren, for jeg tenkte ikke på at jeg måtte bruke nødutgangen. Hvem tenker på det liksom, jeg lurer litt på om jeg er første person som har satt seg fast, det skulle egentlig ikke forundre meg 🤣

Nei nå skal vi slappe av resten av kvelden, kanskje det blir en kjøretur litt senere, men jeg kjenner at jeg har behov for en litt roligere kveld. Vi er på farten fra morgen til kveld, og da trenger vi litt ro innimellom. Isak blir også gretten hvis han ikke får leke litt for seg selv i fred og ro. Så nå holder han på for seg selv i den fine hotellsengen sin. Jeg hører bare hiv O hoi, så det er vel ikke mye tvil om hva han leker…

Landskapet brer seg ut fremfor meg. Mil etter mil passerer vi hvite hus med stakittgjerder rundt grønne frodige hager. Et landskap i en skjærgårdsidyll så vakker som en midtsommernatt. Vi er på veien igjen, på vei til det kjente og ukjente på samme tid. Himmelen er krystallblå og ute står luften nærmest stille og dirrer, som om den er like spent som oss på hva dagen vil bringe.

Gårsdagen ble utrolig fin. Vi startet fra Kristiansand rundt 12, og hadde belaget oss på en kjøretur på ca 3 timer før vi tok en lengre pause. Vi var jo invitert på middag hos min bror i Tønsberg, noe som vi så frem til alle sammen. Det gikk radig og greit unna en god stund, ja helt til det plutselig var bom stopp. Vi var tydeligvis ikke de eneste som var på biltur denne søndagen, og vi havnet i en tilsynelatende endeløs bilkø. Så den turen som skulle tatt tre timer tok til slutt over fire. Men er man på tur så er man på tur, det gjelder å ha tålmodigheten i orden.

Noe jeg ikke har til tider, og akkurat idag kjente jeg at det passet dårlig med bilkø. Lettelsen var derfor stor når skiltet med Tønsberg dukket opp etter det som virket som en evighet med saktegående trafikk. Plutselig ringte telefonen til min mann der vi suste avgårde i 100 på motorveien. Det første vi hørte var en stemme som sa, “hold venstre filen”. Det var min bror som plutselig dukket opp bak oss på motorveien, jeg har en mistanke om at han ikke helt stolte på retningssansen til min bedre halvdel, og hadde bestemt seg for å lete etter oss. Så vi fikk eskorte helt frem til døren, snakk om service.

Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, noe som helt klart stemte i dette tilfellet. For vi kom til duk og dekket bord med både god mat og drikke. Det har vært like varmt ute i dag også, så vi bestemte oss for å spise innendørs i en sval temperatur fra varmepumpen. Men jeg tror min bror og fruen var en smule skeptisk når jeg skulle inn på mine medbrakte kjøreramper. Men er det en ting jeg har lært meg etter noen år i rullestol så er det at ingenting må være uprøvd, ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid.

Takket være tantebarnet mitt som sagde til plankebiter som fungerte som overgang innendørs kom jeg meg inn uten problemer, det er det jeg sier, det gjelder bare å ha praktikere rundt seg, da løser det meste seg. Det var ihvertfall utrolig hyggelig å se de igjen, og vi fikk noen utrolig hyggelige timer sammen. Isak fikk frest fra seg, og vi dro lykkelige og mette der ifra.

Vi kom endelig frem til hotellet på gardermoen rundt halv ti på kvelden, da var vi rimelig klar for å ta kveld alle sammen, men her startet dramaet. For inngangen til hotellet var en elektrisk svingdør med flere avlukk, og jeg syns den bevegde seg litt vel fort etter det jeg kunne se. Men inn måtte jeg jo, og jeg kunne ikke se andre innganger. Så jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre, jeg ga gass og lot det stå til.

Det gikk ikke såååå bra, det sto jeg plutselig bom fast, ingen vei frem og jeg kom meg definitivt ikke bakover heller. Det var et sekund der det poppet opp en reklame i hodet på meg, den med han syklisten som sitter fast i døren og brannvesenet må skjære han ut, herregud, skulle jeg lide samme skjebne? Folk kom løpende til for å hjelpe, og etterhvert kom jeg meg ut igjen. Jeg klarte nesten ikke kjøre rullestolen for jeg lo så jeg gråt, for en slutt på dagen 🤣

Men det var ikke over der kan du tro, nå fant de ikke bookingen vår heller. Etter det som virket som en evighet ordnet det også seg. Så nå ligger vi på rommet og lurer på hva morgendagen bringer…

Her kommer flere bilder fra dagen i går . Håper dere har det bra og nyter sommeren. For oss bærer nå turen videre til Tønsberg. Der er vi invitert på grilling hos min bror. Så i skrivende stund sitter vi i bilen på vei til nye eventyr. Ha en strålende søndag…

 

Pst:Kveldsforestillingen var helt magisk 💜

 

 

 

Herlighet for en dag, jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne engang, denne dagen har vært proppfull av opplevelser for både store og små. Tenk å være fire år og få lov til å møte alle sine helter på en og samme dag, ikke rart at han nå ligger helt utslått ved min side og sover godt. Det er ihvertfall ingen tvil om hva han drømmer om, og jeg syns jeg ser antydning til et smil i munnviken hans.

En ting er ihvertfall sikker, han har hatt en fantastisk dag i Dyreparken. Vi har møtt klatremus og alle vennene i Hakkebakkeskogen, seilt med “den sorte dame”, spist is til den store gullmedalje, vært på kutoppen og kost med dyrene, og hilst på Langemann som var litt skummel for en liten gutt. Jeg har kost meg like mye, og det må jeg bare si, for en service du møter som rullestolbruker, jeg er mektig imponert.

For det første er det så enkelt å kjøre rundt for alt er tilrettelagt og vel så det. For det andre møter du bare smilende ansatte og ingen problem er for store, de strekker seg langt for at du skal få en god opplevelse. Jeg hadde nemlig bestilt tre billetter til toget som går gjennom Hakkebakkeskogen, jeg visste ikke hvordan det var med rullestolen, om det i det hele tatt var mulig. Men når vi kom dit og de så meg med Isak, så lurte de på om ikke jeg skulle være med også.

Jeg forklarte at jeg hadde bare bestilt tre billetter, men det var ingen problem. Jeg og assistenten fikk være med gratis, det var jo en selvfølge at jeg skulle være med også! Jeg er så takknemlig jeg, for det skulle vise seg å bli litt av en opplevelse, jeg smilte minst like bredt som Isak under hele turen. Tenk at jeg er så heldig som får ta del i alle disse opplevelsene sammen med han, livet kan virkelig være fantastisk.

 

Isak var helt målløs under hele turen, og satt med store øyne når klatremus og reven dukket opp. Her befant han seg plutselig i selveste Hakkebakkeskogen, en skog han har bare sett på film. Øynene ble enda større når pappaen klarte å erte på seg selveste bakermester harepus, og han kom helt bort for å påpeke at sure pepperkaker smakte virkelig ikke godt. Det er det jeg sier, det er ikke bare meg han erter på seg, nå har han ertet på seg halve Hakkebakkeskogen også 🤣

Dere får nyte bilder og film (se nederst i innlegget), og det er ikke vanskelig å se at vi har hatt en strålende dag. Men dagen er langt i fra over enda. Nå skal vi lade batteriene litt på rommet, få i oss noe mat, før det bærer avgårde til parken på ny. For vi har nemlig en avtale med selveste Kaptein Sabeltann, i natt skal vi røve Grusomme Gabriel sin skatt, og er det en ting Sabeltann krever av sine menn så er det lydighet. Så vi tør ikke annet enn å adlyde, inatt skal vi på tokt, et vaskeekte sjørøver tokt….

Hiv O hoi alle landkrabber

 

Det var mange minner som fant veien tilbake i går. Jo nærmere vi kom sørlandet desto flere minner dukket opp. Det er ikke sikkert dere vet det, men jeg har tilbrakt noen barne og ungdomsår på Sørlandet, jeg har nemlig bodd i Lyngdal. Der bodde jeg til det året jeg fylte 14, så det sier seg selv at det ikke var enkelt å flytte på seg i den alderen. Jeg kan enda huske den såre følelsen av å måtte løsrive seg fra gode venner som man hadde knyttet seg til.

Men igår kom altså alle minnene tilbake til meg, som en flodbølge skylte minnene over meg, og jeg kjente tårene presse på. For vi passerte vann etter vann, badestrender og blått hav. Overalt var det lettkledde mennesker, lykkelige mennesker som nøt sommeren for alt den er verdt. Mennesker i alle aldre, unge, gamle, ungdommer, og de møttes der med samme mål for øyet, og nyte en varm sommerdag.

Det var som om vannet ropte på meg, prøvde å lokke meg til seg med sitt krystallklare vann som speilet seg i solstrålene. Det var som og møte en kjærkommen gammel venn som påminnet meg om en tid som var, en lykkelig tid, mine barndoms somre. Jeg mintes plutselig kritthvite strender med silkemyk sand, blått hav så langt øyet kan se, og vakre solnedganger på svale sommerkvelder.

Jeg mintes min første forelskelse en vakker sommerdag, hvordan vi syklet ivrige avgårde til elven for å bade i det avkjølende vannet. Halvnakne kropper på et svaberg med vått hår etter en forfriskende svømmetur, ja jeg kan enda huske følelsen av å ligge der og bli varmet opp igjen av solstrålene som traff min våte kalde kropp.

Med ett følte jeg meg trist. For den tiden får jeg aldri tilbake, en bekymringsløs sommerdag forblir i drømmen. Aldri mer skal jeg få føle friheten i vannet, føle hvordan det omfavner min varme kropp mens jeg flyter på rygg i overflaten og myser opp mot himmelen over meg. Aldri mer skal jeg få løpe i strandkanten mens min store kjærlighet løper etter meg og favner om meg med sine trygge og kjærlige armer.

Jeg skal aldri mer få sitte under stjernehimmelen mens bålet knitrer beroligende i bakgrunnen. En sørlandsidyll er over, min sørlandsidyll er forbi. En ung jente med hele livet fremfor seg, en jente med drømmer for fremtiden, den jenta er nå et tilbakelagt kapittel, hun er kun et minne, et minne om en lykkelig og bekymringsløs tid…

Fremme!!! For en dag, for en tur! Det har gått over all forventning, hele kjøreturen har gått knirkefritt, vi kjørte til og med rett inn på ferga i Tørrvikbygd, snakk om flaks altså. Isak har vært eksemplarisk hele turen, ja bortsett fra når han våknet etter en lur rett før Evje og oppdaget en lekeplass som pappaen ikke ville stoppe på, da kom det noen “jegerleiavåkjøre” tårer. Men bortsett fra det har det gått som en lek.

Er det ikke typisk at første dagen av ferieturen da skulle det bli tropevarme. Jeg tror vi har hatt 30 grader hele veien. Overalt hvor vi kjørte så vi mennesker som badet og koste seg, da ble det ekstra tungt og tilbringe dagen langs veien. Vi hadde noen små pauser, og det var ikke før vi kom til Evje at middag ble servert. Det var virkelig på tide, for da var blodsukkeret mitt så lavt at det gikk ut over humøret. Men to slush og pizza fikk meg tilbake til normalen igjen.

Nå ligger vi rett ut på hotellrommet og nyter stillheten. Assistenten tok nemlig på seg oppdraget med å “lufte” både bikkje og liten gutt, og det trengtes, for maken til energi har jeg ikke sett på lenge. Han har virkelig behov for å frese av seg litt etter så mange timer i bilen. Det er så deilig å ha med assistenten, det gjør at vi kan slappe av litt innimellom.

Imorgen venter Dyreparken på oss. Det er meldt minst like varmt i morgen, så det kan bli utfordrende. I går bestilte vi billetter til toget som går gjennom Hakkebakkeskogen, jeg gleeeeder meg til å se reaksjonen til Isak når klatremus dukker opp, gjett om vi har sett filmen ørten ganger. Hele dagen i morgen kommer til å bli smekkfull med opplevelser, og for en liten gutt blir dette en uforglemmelig ferie. Tenk at jeg er så heldig som får være her og dele disse øyeblikkene sammen med han, jeg er så takknemlig at jeg nesten ikke har ord.

Nå skal vi ta oss en kveldstur i denne vakre byen før det blir for sent. Jeg håper dere har det bra, og at dere overlever varmen.

Klem fra det “blide” sørland…