Måned: mai 2019

Det er ikke til å komme utenom, det er bare timer igjen til det skjer, det er snart tid for avreise. Dette blir første gangen på lenge at vi er borte så lenge fra hverandre. Jeg vet jo at det kommer til å gå bra, det er bare en trygghet som blir borte, og den følelsen kjenner jeg på. For når man er syk og avhengig av hjelp, så er trygghet og rutiner alfa omega. Så når min mann nå reiser, tar han med seg begge deler.

Men jeg er spent også. For nå får jeg virkelig testet assistentene mine. For nå skal de legge meg også, noe de aldri har gjort før. Det er ikke bare, bare å legge meg, jeg har mine måter å ligge på, det er litt av et styr de skal få bryne seg på 😂Det er puter både her og der, hodeputen som må ligge på en bestemt måte, dynen som skal pakkes inn alle veier og til slutt teppe som også må ligge riktig.

Klarer de det så er jeg berget. For legger de meg riktig i rett vinkel, så får jeg sove. Hvis ikke, blir jeg bare liggende å irritere meg over alt som ikke er riktig. Vi får bare ta tiden til hjelp, for lite søvn kan ødelegge hele dagen min.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men jeg gleder meg litt også. For jeg får mye alenetid sammen med mine barn, slippe å krangle om fjernkontrollen og lage middag som vi liker men som min mann ikke kan fordra. Selv om han har overrasket meg i det siste, når han plutselig smakte på løk og paprika til biffsnadder, eller aoili dressing til pommes fries.

Det er faktisk håp for han også! Han som plukker av paprikaen på pizzaen, spiser fint lite noe som er grønt, etter 11 år begynner jeg faktisk å øyne håp 🙄🤣Det er en start i det minste. Etter å ha prøvd i årevis og få han til å smake på ulike ting, har jeg i det minste fått han til å like noe. Han er som en liten unge til tider, “vil ikke, skal ikke”!

Jeg husker godt den gangen vi bestemte oss for å spise ute på Valentinsdagen. Han bestilte biff og jeg tapas. Det hele endte med at etter han hadde skrapet bort alt han ikke likte og satt igjen med et lite kjøttstykke, at han begynte på min mat fordi han fortsatt var sulten 😄

Da er det bra vi ikke er ute ofte, men velger heller å lage mat hjemme. Så idag blir det hjemmelaget pizza akkurat som han ønsker det. Håper dere har det bra der ute, og at dere får en fin dag 💜

Klem fra meg…

De siste dagene har jeg vært forbanna, oppgitt, skuffet og følt meg dypt krenket. For det virker som at uansett hvor mye man kjemper, hvor mye vi prøver så møter vi bare på motstand. Uansett hvor høyt vi roper så er det ingen som hører oss! For dette våknet jeg opp til i dag!

Nei til ALS register!

Hvor mye må egentlig til før noen begynner å lytte? Vi ønsket oss en liten ting, et register som kunne ha betydd så mye for oss som er rammet av denne sykdommen. Jeg vil selvfølgelig ikke at det skal gå på bekostning av andre pasientgrupper, for det handler om som det ofte gjør, nemlig penger! 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men det virker som om uansett hvor mye vi trygler og ber, så vender regjeringen det døve øret til. Vi kommer til å fortsette vår kamp, vi kommer ikke til å gi oss. For uansett hvor mye motstand vi møter, så kan dere være sikker på en ting kjære politikere, så lenge det er pust i oss så vil vi fortsette å kjempe!

Nå er det på tide at dere våkner opp! Alle dere som styrer dette landet , dere må få opp øynene og se dere rundt. Vi er mennesker på lik linje med dere, vi har familie og barn vi gjerne vil følge opp. Men istedenfor blir vi nødt til å kjempe, kjempe mot dere kjære politikere, kjempe for å få dere til å høre!

Ting tar tid, endringer tar tid, det er alt vi hører fra dere. Hvor lang tid trenger dere? 5 år? 10 år? For gudene skal vite at vi har kjempet i årevis, og er det en ting vi ALS pasienter ikke har så er det nettopp tid! Skal dere gjøre noe, så må det skje nå!! 

Vi trenger dere og vi trenger dere nå! I dette øyeblikk kan det være noen som får overlevert dødsdommen, i dette øyeblikk blir de sendt alene hjem med tusen tanker i hodet og et knust hjerte. Alene må de fortelle sine egne barn at deres mamma eller pappa skal dø! 

Hvordan kan dere sitte og se på at dette skjer, hvor er medmenneskeligheten blitt av? Hva hente med å “ta vare på hverandre”, for når jeg sitter her med mine små barn og må forklare at mamma mest sannsynlig ikke har så lenge igjen, hvor er dere da??

Jeg håper av hele mitt hjerte at dere aldri blir rammet av denne grusomme sykdommen, for i det øyeblikket dere får den, vil dere kjenne på de samme følelsene som vi føler på, redsel og ensomhet… 

Dagen igår var fin, ja hele helgen har vært fin på tross av at gubben har jobbet beinhardt hele helgen. Jeg syns litt synd på han, men trøster meg med at han reiser snart, og forhåpentligvis får han ladet batteriene litt. Gudene skal vite at han trenger det, han trenger å komme seg bort litt, få andre ting å tenke på enn en syk kone.

Men helgen har vært fin, takket være han. For det betyr mye at han gir oss oppmerksomhet selv når han har det travelt. Jeg fikk til og med lov til å avslutte helgen med å dra på fotballkamp. For det er en kjent sak at fotball ikke er hans favoritt sport, derfor prøver jeg så langt det lar seg gjøre å ta med meg assistenter.

Dessverre lar det seg ikke alltid gjøre, dessuten er det jo mye koseligere når de er med. Isak får løpe rundt og spille fotball på sidelinjen med pappaen, samtidig som han får følgt med på storesøster. Derfor var det ekstra fint å få dra på kamp sammen, selv om Isak var full av energi og holdt på å slite livet av sin gamle far 🤣

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og for en kamp det ble! Spenning fra start til slutt! 2-2 til pause, et dommerteam som tydeligvis trenger seg et oppfriskningskurs, noe som resulterte i en nervepirrende kamp. Derfor smakte det ekstra godt når vi dro i land seieren. Jeg var så irritert på dommeren at om jeg hadde funnet en vei ned på banen, så hadde jeg glatt kjørt ut for å protestere. Men heldigvis klarte jentene og finne frem krefter og få inn et siste mål! Heia Åsane!

Gleden ble også stor når jeg så at innlegget mitt nådde ut. Takket være dere som delte så iherdig. Det betyr mye for meg at jeg har dere som kan være med meg i kampen med å løfte denne sykdommen opp og frem i lyset. Men det skjedde noe i går som gjorde meg litt lei meg.

For jeg fikk en melding i innboksen min og den var langt i fra fin. Vedkommende påsto der at jeg prøvde å stjele glansen fra andre ALS forkjempere. Jeg ble rett og slett rystet! Jeg prøver hele tiden og dra frem andre som kjemper, legge ut link til reportasjer og artikler om andre fantastiske ALS pasienter, og den siste linken jeg la ut var om Cathrine Nordstrand, noe jeg anbefaler dere alle å lese.

Det som imidlertid sved mest er at vi er medlem av samme ALS gruppe på Facebook. Jeg trodde alle i disse gruppene kjempet for samme sak, men det er tydeligvis rivalisering innad som jeg ikke har visst om. Dette gjør at jeg blir lei meg, jeg driter i meldingen, for den vet jeg ikke stemmer, men jeg blir lei meg når det kommer fra “sine egne” på en måte.

Men nå er meldingen slettet, og jeg fortsetter med ny giv  😊For jeg har en ting som den personen ikke har, jeg har dere! Og en melding betyr ingenting i forhold til alle de fine meldingene jeg har fått fra dere 💜Så derfor har jeg tenkt å nyte denne dagen, og håper dere vil gjøre det samme…

Ha en strålende mandag 🤗

Nei vent! La meg omformulere meg, TIL deg doktor! For kjære passer seg ikke i denne sammenheng! For mine kjære bryr seg, de kjemper sammen med meg, de vet hva jeg går igjennom og hvor mye det koster meg, de ser at systemet svikter oss, de har øynene åpne i motsetning til deg Doktor!

For at du som lege og nevrolog kan gå ut åpenlyst i en av Norges største avis, og skryte av tilbudet til oss ALS gjør meg ikke bare forbanna men også bekymret, dypt bekymret! Jeg mister rett og slett troen på helsevesenet, jeg mister troen på dere som fagpersoner!

Les saken her!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Du beviser for meg atter en gang at du ikke har peiling på hva du prater om!

Visste du at jeg fikk diagnosen min mens jeg satt alene på et sykehus?

Visste du at det gikk et år før jeg fikk diagnosen? Et helt år uten noe form for hjelp.

Visste du at jeg ble sendt hjem med samordnet Taxi samme dag som jeg fikk diagnosen ? Hjem alene for å fortelle mine barn den forferdelige nyheten.

Visste du at det gikk et halvt år før det tverrfaglige teamet var på plass? Det tverrfaglige teamet som du skryter av.

Visste du at jeg selv måtte purre på for å få det?

Visste du at det skulle gå enda et halvt år før det begynte å fungere optimalt?

Visste du at jeg til og med idag må selv følge med på at arbeidet de gjør blir utført?

Derfor blir jeg rystet når du åpenlyst går ut og skryter av noe som helt klart ikke fungerer!! Derfor blir jeg hoderystet oppgitt når du åpenbart ikke har lyttet godt nok til dine pasienter. For det kan du ikke ha gjort! For hadde du lyttet godt nok etter, så hadde du oppdaget det samme som oss som lider av denne sykdommen, nemlig at hjelpen er både mangelfull og fraværende!

Når du attpåtil går ut og syter over at du som lege blir utsatt for mye tyn, ja da blir jeg målløs. Jeg vet ikke hvem du tror dette er verst for, dere som leger eller oss som blir rammet av denne ubarmhjertige sykdommen!

Så idag når du går hjem til din familie, til dine kjære , still deg da dette spørsmålet.

Hadde du vært fornøyd dersom du var en av oss?

Hilsen en som håper å få oppleve sitt barns første skoledag!

For det er nettopp det dette er. En daglig kamp for å leve , en kamp for i det hele tatt å orke å stå opp om morgenen, sånn er det for mange av oss som har ALS. Vi prøver å finne det lille halmstrået som gjør at vi klarer å holde det gående, for å klare å kjempe, for oss selv men også for våre nærmeste. En kamp for en fremtid med våre barn.

Men vi må også kjempe for å bli hørt. For som om ikke sykdommen er nok i seg selv, så må vi kjempe for å få hjelp. Mot kommuner, Nav, leger og sist men ikke minst, regjeringen! Får du kreft står hjelpeapparatet nærmest i kø for å hjelpe deg. Du har et apparat rundt deg som kan hjelpe deg med alt du trenger. Men du har også et håp. Et håp om en kur, et håp om at du blir frisk og kan leve et fortsatt langt liv.

Vi som blir rammet av ALS får ingenting av dette, vi har ingen støtteapparat rundt oss når diagnosen stilles, vi må kjempe fra dag 1 for i det hele tatt å få hjelp. Det finnes ingen kur! Det tok meg ett helt år med en kamp mot kommunen før jeg fikk godkjent en BPA ordning, og vi er mange som fortsatt må kjempe , og mange dør i forsøket på å få en verdig avslutning.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

For det er det eneste vi kan håpe på. En verdig siste tid sammen med våre kjære, sammen med våre barn. Jeg har en vakker gutt på tre år som jeg gjerne skulle fulgt opp. Men jeg vet at jeg allerede lever på overtid . For med denne diagnosen kan du håpe på fem år fra diagnosen stilles, men mange av oss dør lenge før det.

Så derfor gjør vi det vi eneste kan, vi kjemper! Kjemper for å bli hørt slik at vi kan få fine stunder sammen med våre nærmeste. For det er alt som betyr noe. Få dele opplevelser sammen, skape minner, dele små øyeblikk fylt med glede og latter.

For er det en ting denne sykdommen har lært meg , så er det at livet er ikke over før det er over. Stadig finner jeg gleder på steder jeg ikke trodde var mulig, og derfor gir jeg ikke opp. Derfor fortsetter jeg kampen med å fortelle, fortsette å skrive om hverdagen min, for det er det eneste jeg kan gjøre. Et siste forsøk på å nå ut til flest mulig.

Og derfor håper jeg at dere vil være med meg i kampen. For gårsdagens innlegg beviser at det nytter. Takket være deres innsats med å dele mine innlegg når vi ut til folket! Mitt innlegg nådde ut til over 1000 mennesker i går takket være dere. Så derfor ber jeg dere, om å fortsette med å dele, dele alle mine innlegg. For sammen er vi sterke, sammen kan vi gjøre en forskjell. Og til dere som ennå ikke har delt, hva venter dere på?? Kom igjen! Sammen skal vi klare det!!

Fuck ALS!!! 

Nå vil jeg gi dere en mulighet, en sjanse til å vise litt nestekjærlighet. For jeg trenger hjelp, jeg trenger deres hjelp, og jeg vet at det sikkert er å prøve å gripe etter et halmstrå, men jeg forsøker likevel. For jeg har tro på menneskeheten, jeg har tro på dere!

La meg først få fortelle litt om meg selv. Jeg er en dame som i en alder av 36 år fikk diagnosen ALS. Livet var over nesten før det var begynt. Når det første sjokket hadde lagt seg, kom kampviljen frem. Kampen for å leve, kampen for mine barn, kampen for å fortsatt kunne være en mamma. 

Jeg tok tidlig et valg, et valg om å kjempe, noe annet alternativ var det ikke! For mine etterlatte måtte jeg vise hva som bor i meg, jeg måtte hente frem all min styrke. Så det siste året har jeg prøvd å få frontet denne sykdommen, en sykdom som er så ubarmhjertig og umenneskelig at det knapt finnes ord.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har startet blogg, vært i aviser, stilt opp på God morgen Norge, prøvd å få denne grusomme sykdommen frem i lyset. Jeg er ikke den eneste, for vi mange ALS pasienter som gjør det samme, som prøver å sette søkelyset på en sykdom som har blitt feid under teppet så altfor lenge.

For visste dere at all forskning på denne sykdommen er basert på frivillige innsamlinger , vi får ingen øremerkede midler fra regjeringen, det finnes ikke engang et register over hvor mange vi er som er rammet, vi får diagnosen på et legekontor og sendt hjem med en brosjyre i hånden.

For det er ingenting å gjøre, det finnes ingen kur , det eneste som er sikkert er at vi skal dø, og det innen kort tid. Forestill deg et liv lenket til rullestolen, du er lam fra halsen og ned, stemmen er i ferd med å forsvinne og du vet du snart må ha respirator for i det hele tatt å ha muligheten til å leve. Slik er hverdagen for oss med denne sykdommen, en sykdom som kan ramme deg også.

Derfor ber jeg dere mine medBloggere, om å bli med meg i kampen, kampen med å få denne grusomme sykdommen frem i lyset. Det skal så lite til, en liten logo i innleggene dine, henvise til en innsamling til forskning, eller skrive om ALS for å gjøre folk mer bevisste.

Fra en blogger til en annen, jeg trenger deres hjelp. For sammen kan vi gjøre en forskjell, sammen er vi sterke. Nå er det på tide å vise Norge hva som bor i oss, nå er det på tide å vise at vi her inne på Blogg.no bryr oss om mer enn overfladiske verdier!

Så vær så snill, hør min bønn, jeg vil fortsette å kjempe, men jeg håper dere vil bli med meg i kampen. Og til dere lesere, dere kan også gjøre noe, dere kan dele dette innlegget opp og ned i mente, la dette innlegget få vinger slik at det når ut til flest mulig.

Fuck ALS!!! 

Det ble ikke helt sånn som jeg hadde sett for meg, jeg har en mistanke om at gubben har lest bloggen mens han arbeidet. Jeg hadde gjort meg klar til en real utblåsning, fyrt meg opp, pønsket ut alt jeg skulle lire av meg i hestens stund. Funnet frem alle mine gloser som jeg har lært meg gjennom årenes løp, da jeg plutselig hørte…

“Trenger du noe min kjære”? Herlighet, nå står ikke verden til påske, lurte litt på om han hadde pådratt seg feber, eller innhalert noen gasser fra arbeidet kanskje. Uansett sto han plutselig i gangen, blid som en lerke, klar til å gi meg oppmerksomhet.

Selv om han enda jobber, har han likevel tatt seg tid til å komme hjem for å gi meg det jeg trenger. Kan noen fortelle meg hva som har skjedd med min mann?? Vekk meg ikke, for jeg tror jeg sover. Jeg følte meg plutselig snytt for en utblåsning, men halleluja sier jeg bare.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Han har tydeligvis hatt en åpenbaring av noe slag, ikke vet jeg hva det er men måtte det bare vare. For ikveld har han gitt meg alt jeg har bedt om uten å klage en eneste gang, jeg er helt målløs. Nå har han til og med tatt med seg Isak i betongbilen slik at vi andre kan se film.

Men jeg tror jeg vet grunnen. For om noen dager reiser han, og jeg tror han er litt bekymret for hvordan det skal gå her hjemme, for er det en ting jeg er sikker på, så er det at han bryr seg. Men vi skal alltids klare oss, her er planen lagt, så vi skal gjøre vårt beste for å få noen fine dager her hjemme. Vi har ikke vondt av å være litt borte fra hverandre, snarere tvert om.

Vi har bare godt av å savne hverandre litt, se at det å være borte fra hverandre på tross av sykdommen, ikke fører til verdens undergang. Så han skal bare reise og få ladet litt batterier, få noen nye inntrykk og opplevelser på egen hånd. Jeg tror jeg får en fornyet mann i retur.

Men nå skal vi kose oss med film, god snacks og selskapet til hverandre. Ha en fortsatt strålende lørdag 💜

Jeg hører lyden av alle maskinene borte i veien, det er dugnad for sameie, dugnad på veien vi alle bruker. Siden min mann tydeligvis er den eneste som kan kjøre gravemaskin, så blir det ekstra mye arbeid på han. Mens de andre hadde bare å møte opp noen timer i dag, så har han holdt på siden torsdag.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Misforstå meg rett, jeg er glad for at vi kan bidra, få gi noe tilbake til nabolaget, men det har sin pris. For vi går glipp av kvalitetstid sammen, og jeg sitter fastlåst i eget hjem. Selvfølgelig kunne jeg ha gått ut, men været stopper meg. Hadde det bare vært i dag så skulle jeg ha taklet det, men når det drar ut i tid og alt ansvaret havner på meg, da blir jeg en smule irritert og kjempe sliten.

For det er min mann i et nøtteskall, tar på seg arbeid uten å planlegge med meg, uten å tenke på konsekvensene, for så å få svi for det i etterkant. For hva skjer når han er ferdig, jo da er han helt utslitt, irritabel og klarer fint lite. Men han lærer aldri, han fortsetter å dure på, som om han fortsatt hadde en frisk kjerring.

Herregud som jeg syter 🙃Men jeg tror det er fordi han reiser snart. For på onsdag drar han og blir borte i fem dager. Jeg gruer meg. Jeg har liksom ikke mye jeg skulle ha sagt lenger, ihvertfall føles det sånn når han bare durer på uten å snakke med meg underveis. Men er det en som fortjener å komme seg bort litt, så er det han! Så jeg biter tennene sammen, og håper på det beste.

For som alle andre ektepar , så krangler også vi. Jeg kan bli så sint noen ganger at jeg ønsker han til Blokksberg. Det var en som sa til meg en gang, “dere må ikke krangle, livet er for kort”. Men det går ikke her i huset 😂Samtidig tror jeg det er et sunnhetstegn at vi krangler. Vi får utløp for følelser og frustrasjon, det er ikke bra å holde det inne heller. Og det er et bevis på at det fortsatt er litt futt i meg, der jeg sitter og freser som en villkatt.

Heldigvis går det fort over, for ingen av oss er langsint. Det blir en eksplosjon der og da, men så er vi ferdig med det. Han skal være glad jeg ikke kan gjøre så mye, for jeg kan love deg det var verre før. Da turde han knapt sette seg ned i sofaen når jeg var på krigsstien 🤣

Men er det en ting jeg er sikker på, så er det at vår kjærlighet overlever alt. Så selv om det blir en utblåsning når han kommer hjem (du er herved advart), så er vi venner igjen til kvelden.

Elsker deg min kjære til tider håpløse mann 💜

Helt til slutt deler jeg en lenke jeg anbefaler dere til å lese. For vi er mange som kjemper en daglig kamp med denne sykdommen. Ta deg tid til å lese denne artikkelen om Cathrine Nordstrand, nok en sterk dame 💜

VG, begravet i egen kropp

Jeg må begynne dette innlegget med å rope Hipp hipp hurra, for idag har verdens beste lillebror bursdag. Av alle mine brødre så er vi nærmest hverandre. Mye på grunn av aldersforskjellen, men også fordi vi har alltid vært sammen. Ekstra kjekt var det nok for han i ungdomstiden, som fikk lov til å feste sammen med storesøster.

Det har liksom alltid vært oss to. For mens de andre brødrene flyttet hjemmefra, så var vi igjen. Men når sant skal sies, siden han var minst og gullgutten til mor, så kunne han gå meg på nervene i blant 🤣For han lærte i tidlig alder at tårer og uskyldige øyne løste mye, litt sånn som Isak har også funnet ut. Det finnes ikke noe mer irriterende for en tenåringsjente å få høre “du er størst og burde vite bedre”. Jeg fikk skylden, og han slapp unna, mens han smilte til meg i skjul så mamma ikke så 😂

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men ettersom vi vokste opp kom vi nærmere hverandre, og vi har hatt mange fine stunder sammen. Han har vært en enorm støtte når dagene har vært tunge, både nå og da. Vi har hatt hverandre og lene oss på, og det har vært en trygghet.

Kontrastene er store fra den tiden og frem til nå. Fra å være en turbomaskin som stilte opp for alle, til å bli fullstendig avhengig av hjelp til alt. Nå er rollene snudd om, han er blitt storebror og jeg en liten jente, ihvertfall føles det sånn 💜Men vi har hverandre, og selv om jeg er syk, så prøver jeg å opprettholde båndet imellom oss.

Ekstra fint var det når barna kom. For nå har Isak to søskenbarn som han forguder, og som har det veldig kjekt sammen hver gang de møtes. De er høyt og lavt, og har mye glede i hverandre. Så selv om de er veldig forskjellige, så finner de alltid en felles interesse som de kan glede seg over.

Så dette innlegget bruker jeg til å hedre min fantastiske lillebror. Ingen tårer nå broder, bare glede. Du er fantastisk, du stiller alltid opp uansett hva det måtte være. Jeg er evig takknemlig for at jeg har deg i livet mitt, vi har vært uovervinnelig til tider, sammen har vi taklet mye.

Så takk for at du er du, og måtte du bli feiret opp og ned i mente idag. Hipp hurra, og gratulerer med dagen.. 

Stor klem fra storesøster 💙

Så var det fredag igjen. Det har vært en annerledes uke, mye på grunn av min datter og hennes eksamen. For selv om det har vært travelt, så er det etterfulgt av noen velfortjente fridager. Når de andre har eksamen så får hun fri, og det trengs, en liten pustepause før det er på an igjen. For den muntlige eksamenen lurer rett rundt hjørnet.

Uansett så har det vært godt å ha henne hjemme. Hverdagene flyr avgårde i en rasende fart, ikke mye tid til annet enn daglige gjøremål. Da er det godt å ha noen rolige dager innimellom, dager som jeg kan bruke på barna, bruke all min tid på dem.

Så det er godt med helg. Selv om min mann skal jobbe dugnad i morgen (lei.no) , så får jeg i det minste tid med barna. Det blir en rolig start på helgen. Ute er været ubestemmelig. Det er varmt, overskyet med små glimt av solstråler, vindfullt og fare for regn. Men jeg håper likevel i det lengste at jeg kommer meg en tur ut i ettermiddag, jeg trenger det.

Jeg har heldigvis sovet godt inatt, jeg var nok temmelig utladet etter gårsdagens kontroll. For det tar på og møte opp til disse kontrollene, faktisk så mye at jeg ikke kan planlegge andre gjøremål den dagen. Derfor ble jeg så lei meg når jeg gikk glipp sommerfesten i barnehagen i går. For jeg prøver så langt det lar seg gjøre å møte opp på slike tilstelninger, men i går klarte jeg rett og slett ikke, og da kommer den snikende..

Den følelsen av dårlig samvittighet. For selv om jeg vet at han og pappaen hadde en fin stund sammen, så gikk jeg glipp av et øyeblikk, og det irriterer meg. For jeg vil så gjerne få med meg alt, vært lille øyeblikk, men det gikk bare ikke i går.

Da hjalp det veldig for et mammahjerte at han bestemte seg for å holde privat konsert her hjemme. For under kveldsen igår, med hjelm på hodet, og innimellom munnfullene, sang han alle sangene som de hadde fremført på sommeravslutningen.

Så nå skal jeg ta helg med litt bedre samvittighet. For selv om gubben ikke har tid denne helgen, så skal jeg bruke tid på meg og mine. God helg til dere alle 💜