Det ble ingen Nordås i dag. Jeg er helt gåen, og føler meg ikke helt tipp topp. Men det blir sikkert bedre i morgen, tror bare jeg har behov for en hviledag. Ute er det fortsatt mye snø, men det er mildere i dag og snøen smelter bort litt etter litt.
Min datter er fortsatt hjemme og ikke i form. Jeg ble lettere irritert i går når hun trosset alt og gikk på trening. Det gjorde bare alt verre! Jeg skjønner at hun er rastløs etter å ha vært skadet så lenge, men er man syk så er man syk! Det eneste positive med at hun har vært skadet så lenge er at hun har oppdaget en verden utenom fotballen, og godt er jaggu meg det.
Jeg må innrømme at jeg har vært lei av fotball en stund. Er det en arena der det er mye forskjellsbehandling så er det nettopp innenfor fotballen. Nå er min datter heldig som har fått mye spilletid og har vært omringet av gode trenere, men jeg merker det blir mer og mer konkurranse jo eldre de blir.
Dessverre så finner du benkeslitere på hvert fotball lag, og mitt hjerte blør for disse ungdommene . De sitter der kamp etter kamp, kanskje reist langt for å spille bortekamp, for så å få spille bare 10min. Trenerne som bare rister på hodet og sier :”det må de bare venne seg til “. Men hvordan venner man seg til å være benkesliter? Hvordan venner man seg til det og bli forbigått?
Når man ikke får spille mange kamper så blir jo og utviklingen deretter. Det er heller ikke mye forståelse og spore når disse barna feller noen tårer fordi de ikke føler seg gode nok. Enkelte trenere gir også lite eller ingen forklaring om hvorfor eller hvordan de kan forbedre seg, og det gjør saken ti ganger verre.
De er i den alderen nå der det å føle seg akseptert og ønsket er viktigere enn alt annet, men når de hele tiden blir holdt tilbake i det de brenner for, så må det jo til syvende og sist gå utover både selvtillit og selvbilde. Etter min mening, burde det ha vært en mestrings terapeut tilgjengelig på hvert fotball lag. En som kan jobbe med psyken og som kan bygge de opp når de føler seg nede.
Jeg hørte nylig om en svært talentfull fotball jente som valgte å legge opp fordi presset ble for stort. Hun fikk til og med tilbud fra utenlandske lag om få spille fotball på høyt nivå. Men hun hadde et problem, hun stammet litt når hun ble stresset. Dette påvirket psyken hennes såpass mye at hun valgte heller å gi seg.
Vi som foreldre har også et ansvar, men det begrenser seg for hvor mye ungdom i den alderen gidder å høre på oss, for til syvende og sist er det trenerne sine ord som veier tyngst. Men vi foreldre kan gjøre mye annet. Stå på sidelinjen og heie barna våre frem, bidra med å gi de selvtillit og styrke nok til å stå i det, gi de støtte og en skulder og gråte på når de trenger det, stille opp på dugnad, men viktigst av alt, være engasjerende. Vise at man bryr seg om hva ungene bruker tiden sin på.
Det er mange fantastiske trenere der ute, og jeg hyller dere alle for den fantastiske jobben dere gjør med våre barn. Uansett vær og vind, bruker dere tiden deres på å utvikle våre barn. Dere er viktige og jeg takker dere!
Så fort min datter er tilbake fra skade, finner du meg på sidelinjen, engasjert og glad, for hva er vel mer fantastisk enn å se barna sine få utfolde seg med å gjøre det de liker aller best. Men inntil videre får vi bruke tiden på å pleie både kropp og sinn. Så i dag ligger vi rett ut begge to og nyter varmen fra peisen…
