Denne lørdagen har jeg mye å se frem til. Jeg venter besøk av min kjære venninne som skal være her noen dager. Det er alltid koselig å ha henne på besøk. Vi har mye å skravle om og jeg setter stor pris på ha henne her.
Ute har det lavet ned med snø, og håpet er at det ihvertfall kan ligge gjennom helgen. Så idag startet jeg dagen med å gå ut en tur. Isak var veldig bestemt på at mamma måtte være med ut og se på når han tok bakken fatt med akebrett. Og når Isak har bestemt noe, så blir det som oftest sånn.
Det er koselig å se hvor mye glede den snøen gir han, men jeg kjenner på savnet etter å utfolde meg sammen med han. Jeg skulle ha gitt mye for å få lov til å hjelpe han i bakkene og renne på akebrett sammen med han. Kanskje få lage snømann, snølykt og legge seg ned sammen med han slik at vi kunne lage snøengler sammen.
Jeg må innrømme at på dager som denne, savner jeg og være en frisk mamma. Livet til Isak ville vært helt annerledes om jeg hadde vært frisk. Heldigvis er han ikke vant med noe annet, og for han så er det helt normalt at jeg sitter i rullestol. Men jeg merker at han begynner skjønne litt etter litt at det kanskje ikke er helt normalt. For når vi ser på gamle bilder fra da han var baby, så sier han plutselig ” der kunne mamma gå “, eller ” der virket armene dine mamma “, og da prøver jeg å forklare etter beste evne.
Men hvordan forklarer du en treåring, som etter hans oppfatning så kan doktoren fikse alt, at mamma ikke kommer til å bli frisk, og at doktoren ikke kan fikse meg? Jeg synes dette er svært vanskelig, for når jeg sier at jeg er syk så blir hans løsning at da må jeg til doktoren så blir alt bra. Så derfor har jeg begynt å bruke andre ord, som at beina mine ikke virker lengre, og det virker som om han slår seg til ro med det enn så lenge.
Jeg husker det var en femåring en gang som spurte meg hvorfor jeg ikke kunne gå, men det var lettere å forklare det for han. Jeg spurte om han hadde en bil hjemme som gikk på batteri, jooo, sa han, han hadde mange leker som gikk på batteri. Så da spurte jeg hva som skjedde med lekene når batteriene ikke virket lengre?? Jo, da virket ikke lekene, og de måtte kjøpe nye batterier. Ja, sa jeg, litt sånn er det med meg og. Mine batterier er nesten brukt opp og det finnes ikke nye. Men det er noen som jobber med å prøve å finne opp nye batterier, men foreløpig har de ikke klart å finne opp noen som passer.
Jeg så på hele gutten at han forsto, det var akkurat som det gikk opp et lys for han.Men så kom det et spørsmål jeg ikke hadde forutsett, for med sørgmodige øyne spurte han forsiktig : ” hva skjer når batteriene er helt brukt opp, dør du da”? Jeg ble litt paff, og jeg vil jo være så ærlig som mulig, men jeg vil jo ikke knuse hjertet til gutten heller, så da sa jeg : ja da dør jeg, men jeg håper jo at de finner nye batterier før det skjer. Og da ble han litt glad igjen, og mente at jeg fikk nok nye batterier etterhvert.
Barn er herlige, åpne og ærlige. Det får jeg bevis på hver dag gjennom Isak. De sier ting rett ut og legger ikke skjul på noe. Det er nettopp dette som er så fantastisk med barn, og det bidrar til mye latter og gledelige øyeblikk når de begynner å lire av seg. Men de kan også gi deg noe å gruble over og mye ettertanke når de begynner å filosofere over livets underligheter.
Nå hører jeg naboen er i full gang med å måke oppkjørselen vår med traktoren sin, snille naboene våre! Så nå skal vi begynne å gjøre klart til både gjester og middag her. Kos dere videre….
