Som dere sikkert har fått med dere så har jeg litt tekniske problemer med bloggen min for tiden. Men jeg legger ut nye innlegg , så håper jeg at innleggene er leselig. Bilder får jeg ikke lagt ut, så dette må jeg vente med. Men jeg tenker at en oppdatering er bedre enn ingenting.
Fredag var det igjen tid for Nordås. Men denne morgenen kjente jeg at jeg var spent på hva dagen ville bringe. For det første var det kommet en del snø her, så første utfordring var å komme seg ned bakken.
Ned er ikke det verste, men vi lurte litt på om vi kom oss opp igjen senere på dagen. Jeg skulle egentlig få levert en ny rullestol tidligere i uken, men på grunn av et lett snøfall natten før så turde de ikke å kjøre opp. Men da var jo bakkene nesten bar, og jeg skjønte ikke problemet.
Når assistenten min kom seg opp og ned med sin gamle bil, så må man forvente at store mannfolk klarer det samme.
Men med dette snøværet som har kommet nå i ettertid, så får jeg vel ikke rullestolen før til våren igjen.
I dag var det tid for å måle utholdenheten og styrken i beina på Nordås. Jeg var fryktelig spent på hvor langt jeg klarte å gå med hjelp av “Trammen”, for jeg har brukt den fryktelig lite siden sommeren. Etter litt klabb og babb fikk de meg på plass og det var bare å begynne å gå.
Overraskelsen og gleden var stor når jeg kjente at dette gikk bra. Jeg gikk lenger enn hva jeg hadde forventet og ikke ble jeg sliten heller. For en fantastisk følelse.!!
Det var så deilig å kjenne at jeg fikk brukt kroppen min litt, kjenne at styrken i beina er den samme, og at utholdenheten min er det ingenting å si på. For når fysioterapeuten spurte gjentatte ganger om jeg trengte en pause og svaret mitt bestandig var nei, så skjønte jeg at jeg klarer mer enn hva jeg tror.
Dette ga meg en stor mestringsfølelse og jeg følte jeg var klar for å erobre verden. Men mest av alt var jeg lettet, lettet over at sykdommen holder seg stabil, og at jeg fortsatt klarer å forflytte og bevege meg for egen maskin, men med litt hjelp da. For dette betyr at jeg slipper å bruke verken heis eller rullestol inne. Bilder og video får jeg legge ut senere når bloggen min er i orden igjen.
Så var det tid for hjemturen. Så etter at vi hadde hentet Isak i barnehagen, visste vi at nå måtte bakken erobres. Assistenten min følte hun skulle ta oppkjøring på nytt, og var fryktelig spent på hvordan dette skulle gå.
Så etter å ha fått instruksjoner om å begynne bakken i første gir, var det bare å sette i gang. Vi gled litt i begynnelsen av bakken for der var det is under snøen, men resten av bakken gikk som en drøm. Vi måtte le litt av mannen fra kommunen som tidligere i uken ikke turte å prøve engang, og konkluderte med at “Girlpower” er og blir uslåelig. Flinke assistenten min som tar enhver utfordring på strak arm.
Men overraskelsene sluttet ikke der, for hva var det som møtte meg når vi kom opp til huset?? Jo, min datter som var i full gang med å måke veien slik at jeg lettere skulle komme meg frem med rullestolen. Snille, skjønne jenta mi som alltid er så omtenksom. Dette var også til stor glede for Isak, som heiv seg ut av bilen og var klar til å hjelpe.
Så etter at de to hadde måkt fri passasje, var det ingen sak for mor selv å komme seg inn.
Det hele endte med en liten snøball krig, der jeg selvfølgelig var målet. Så både jeg og gangen var full i snø når vi først kom oss inn.
Resten av kvelden var det bare avslapping med fredags Taco og ” The Voice” på TVen. Så etter en begivenhetsrik dag i går, har jeg sovet veldig godt i natt. Håper dere og hadde en fin fredagskveld….
