Når nattemørket senker seg

Jeg har helt siden jeg var liten vært redd for mørket. Dette har ikke bedret seg med årene og nå når jeg er syk så kan nettene være et sant mareritt. Da kommer alle tanker og bekymringer om fremtiden frem. Det er når man ligger der ensom i mørket at man føler seg helt alene, sårbar og engstelig. Jeg gråter meg ofte i søvn. Tårene renner for alt jeg går glipp av, for mine barn som lever i uvissheten om hva som kommer, for min kjære mann som må stå i dette sammen med meg, men mest av alt for at jeg er blitt fratatt min mulighet til å være mamma og kjæreste. 

Jeg har levd et liv med mye motstand og døden ble nærmest litt hverdagslig der en stund. Det føles så meningsløst å være vitne til at så mange unge mennesker rundt deg dør. Mennesker som du er glad i og som har hele livet fremfor seg. Helt siden fedrene til mine to eldste gutter døde så har jeg nærmest tenkt at jeg selv er udødelig. Ja, for de kan jo ikke miste mor også??? Men så sitter jeg altså her med dødsdommen hengende over hodet og tenker at livet er fryktelig urettferdig. 

Hele livet har jeg følt at det er en mening med alt. Jeg fikk mitt første barn som 17 åring og når jeg var 21 år så hadde jeg tre flotte barn. Dette er jeg sjeleglad for idag. For nå har jeg ihvertfall fått følgt de opp i barneårene. Jeg håper bare at jeg har klart å gi de et godt nok grunnlag til å møte voksenlivet og alle dens utfordringer. Men så har jeg jo Isak da, min hjerteknuser på tre år  og som er min terapi i hverdagen. Jeg tenker hele tiden på hvordan livet hans ville vært med to friske foreldre , alle fjellturene vi kunne dratt på, alle aktiviteter jeg kunne ha deltatt på og alle verdiene jeg kunne ha gitt han dersom ting hadde vært annerledes. Jeg skulle ha gitt mye for at Isak kunne ha blitt kjent med den mammaen som jeg var, den mammaen som deltok på alle aktiviteter, den mammaen som pleide å bake boller og brød i helgene, og den mammaen som var spontan, livsglad og jordnær . 

Men livet er skjørt og kan være tøft. Da er det ekstra viktig å hente frem alle gode minner, gleder og gode tanker slik at hverdagen blir enklere å bære. Men nå er det nok nostalgi her i gården, jeg får heller rigge meg til for å se noen episoder av Parterapi, da sitter latteren løst…..