Noen dager er bare tunge, da kommer alle tanker , bekymringer og dødsangsten melder seg. Jeg vet ikke hva som venter rundt neste sving, hvilken komplikasjon jeg må forholde meg til neste gang, men at det vil bli verre for meg å leve etterhvert det vet jeg kommer. Det er mange spørsmål man må ta stilling til når man er alvorlig syk. Vil man ha livsforlengende hjelp, være avhengig av respirator og ha bemanning 24 timer i døgnet. Jeg klarer ikke å ta endelig stilling til dette og siden jeg ikke har det så aller verst nå, er det vanskelig å forestille seg en hverdag med alle disse komplikasjonene.
Selvfølgelig ønsker jeg å leve lengst mulig, få tilbringe tid og opplevelser med de man er glad i, men det er ikke bare meg og ta hensyn til. Jeg må tenke på familien og ikke minst barna opp i det hele.Det virker ikke riktig å hale ut tiden, gjøre hjemmet om til et sykehus, og påføre de engstelse ved å se meg lide. Jeg har lyst til å si : ” la Gud bestemme når min tid er omme” , men jeg er vaklende i troen. Det er mange som får troen sin styrket når de blir alvorlig syke, jeg har det ikke slik. Jeg har ikke opplevd å få noen store åpenbaringer om meningen med livet og diverse. Kanskje jeg har alltid visst hva som er viktigst i mitt liv og derfor får jeg ingen umiddelbare åpenbaringer, eller så kommer de senere i forløpet. Jeg kjenner de som har en så sterk tro på Gud at et Liv etter døden er like naturlig som å puste. Det hadde jo vært en betryggende tanke at døden ikke er slutten, men skeptikeren i meg rister på hodet.
Jeg kan bare håpe på å få noen år til med de jeg er glad i, få se barna vokse litt mer opp, Spesielt lille Isak. Jeg ser allerede personligheten hans skinne gjennom og håper jeg kan få gleden av å se han utvikle seg og vokse opp.
Nå ramler barna inn døren her, sultne og ferdig med skole og barnehage for idag. Så nå er grublingen over for i dag, og jeg må igjen fokusere på små hverdagslige problemer og gleder. Takk og lov for barna, de holder meg oppegående….
