Det er ingen tvil om at hjernen har jobbet på høygir den siste tiden , et spørsmål har kvernet om og om igjen.
I flere måneder har jeg veid for og imot , men uansett hvor mye jeg kvernet over det så kom jeg ingen vei.
Tusen spørsmål men ingen svar , jeg skulle ønske legen hadde tatt en samtale med meg på forhånd.
Det hadde vært fint å få lufte spørsmål om langtidsvirkninger , eller hvordan den vil påvirke meg som er alvorlig syk.
Hadde jeg vært frisk i utgangspunktet hadde jeg kanskje sett litt annerledes på det , men nå vet jeg hvor lite som skal til for å slå meg ut.
Men plutselig var dagen der , hjemmesykepleien kom med time for vaksinasjon.
Uten å tenke meg om sa jeg ja , tenke hadde jeg jo gjort nok den siste tiden.
Jeg visste at jeg aldri kom til å bli enig med meg selv , det eneste jeg visste var at jeg var i den gruppen som var mest utsatt.
I dag er det min tur , første dose skal settes.
Jeg har tatt mitt valg , likevel er det noe som jeg irriterer meg grønn over.
Det er nemlig store forskjeller der ute , og igjen blir jeg nedprioritert.
For i motsetning til andre syke så må jeg ut av huset for å få vaksinen , jeg må igjen møte opp på legekontoret for å få hjelp.
Mens andre syke får satt vaksinen hjemme av hjemmesykepleien så må jeg organisere og planlegge , gubben må igjen ta seg fri for å følge meg.
Jeg er alvorlig syk , men tydeligvis ikke syk nok.
Alt jeg lurer på er hvor mye som egentlig må til , hvor syk må jeg være for å få litt tilrettelegging?
Det eneste jeg håper på nå er at fastlegen min faktisk er der når vi kommer , for vi vil gjerne få et svar på hvorfor jeg må møte opp.
ALS er tydeligvis ikke nok , ikke nok for verken samtale eller tilrettelegging…