Tiden har aldri gått saktere…

I går ettermiddag fikk en skolegutt plutselig en ide, han ville gå på fjelltur.
Storesøster ble tilkalt, for bortsett fra meg så er hun også lommekjent på stiene her i området. Dessverre så hadde hun en fotballtrening hun måtte gå på, men de kunne gjerne gå en annen dag.
Det var det tenkte jeg, og trodde en skolegutt hadde lagt sine planer på is for denne gang. Jeg burde jo ha sett det komme, for en skolegutt er ikke den som gir opp så lett.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Like etter hørte jeg det, fra trappa ropte en skolegutt ut et spørsmål som ga meg frysninger på ryggen.
“PAAAAPPAAA, kan vi gå på fjelltur i dag?” 
Jeg spisset ørene der jeg satt, samtidig kjente jeg hvordan svetteperlene begynte å renne nedover ryggen. For vi vet alle hvordan det går når gubben drar til fjells, og tanken på at guttungen skulle gå med far sin til fjells ga meg mer adrenalin enn alle paragliding turene mine til sammen.

Før jeg fikk blunket var sekken pakket, forsyninger må til når man skal på tur med gubben. Egentlig hadde jeg planer om å sende med de både telt og nødbluss, jeg vet nemlig av erfaring hvordan det kan gå når gubben legger ut på tur.
Men før jeg rakk å åpne kjeften hørte jeg ytterdøren smalt igjen, nå var det bare for meg å be en stille bønn.

Aldri har minuttene gått saktere, tiden sto plutselig stille.
Med hjertet i halsen ble jeg sittende og vente, vente på et livstegn oppe fra skogen.
Men alt jeg fikk var noen bilder helt i begynnelsen, deretter ble det helt stille.
Tanken på tre gutter på tur i det gubben kaller for Amazonasjungelen ga meg en forsmak på overgangsalderen, eller for alt jeg visste ble det fjellturen som utløste den.

Tiden gikk uten så mye som et ord fra tre fjelløver, ja jeg sier tre fordi den siste som ble kommandert med på tur var bikkja.
To timer var gått når min datter kom ned for å gå på trening, en bekymret mine dukket opp i ansiktet hennes når hun innså at de ikke hadde kommet hjem enda.
Det var et øyeblikk der hvor jeg angret på at jeg ikke hadde sendt med de mer utstyr, for alt så ut til at denne turen kom til å dra ut i tid.

En halv time etter at min datter hadde dratt hørte jeg det, i skumringens time gikk ytterdøren opp med et smell.
Det første jeg så var bikkja som gikk rett i senga og la seg, fire poter rett til værs ble et forvarsel om det som ventet. Like etter kom en skolegutt hoppende inn døra, lettet kunne jeg konstantere at han hadde ihvertfall overlevd turen uten varige men.
Men så kom gubben, ja ihvertfall det som var igjen av han.

Halveis på alle fire kom han krypende inn i stuen, med en pust som en strandet hval gispet han etter luft. Men det som fikk meg til å sperre opp øynene var at klærne forsvant, for hvert krypetak gubben tok forsvant et nytt klesplagg.
Med tunga hengende ut av kjeften så han mer ut som en stripper fra filmen Blanke Messingen enn en fjelløve, og i det han krøp over dørterskelen til stua var det bare trusa som var igjen på en svett mannekropp.

Ut verandadøren krøp han, og der ble han liggende. Men plutselig var det som om den kalde høstluften ga han ny kraft, for i neste øyeblikk dukket Tarzan opp.
I bar overkropp med trusa som eneste plagg sto han nå og slo seg hardt på brystet mens han brølte fra full hals, villmannen hadde våknet til liv.
En skolegutt spratt plutselig opp av sofaen, rev av seg genseren og joinet sin far.
Så der sto de da og brølte ut sin urkraft, Amazonasjungelen var nå bekjempet.

Så du kan trygt si at jeg fikk underholdning i går, alt jeg klarte å tenke på var hvor glad jeg var for at mørketiden hadde kommet tilbake.
Stakkars naboer, dette var et syn som kunne skremme vettet av de fleste.
Jeg syns ikke det er det minste rart at Hjorten la på sprang, det hadde jeg også gjort dersom jeg kunne…

Ps: Når gubben fikk pusten igjen måtte han innrømme at det ble en fin tur, så nå vurderer han å gjøre dette til en vane. Gubben slutter aldri å overraske, men når han nevnte Everest i går kveld var det rett før denne kjerringa begynte å gå igjen…