Redd for å dø…

Alle mennesker har en utløpsdato, ingen av oss lever for evig. De fleste av oss tenker ikke så mye over dette i hverdagen, men for noen av oss blir døden en del av hverdagen. For meg er det sånn, jeg fikk stempelet høsten 2016, jeg fikk beskjed om at jeg skulle dø.

Alle skal dø, ingen slipper unna. Men veien dit er ulik for alle, og dessverre var jeg en av dem som trakk det korteste strået. Jeg har døden med meg i alt jeg gjør, en ballast som vil følge meg resten av mitt liv.

En naturlig død har jeg for lengst gitt opp, håpet om en lang og deilig pensjonist tilværelse forsvant i det øyeblikket tre små bokstaver falt. Jeg vil mest sannsynlig aldri få oppleve egne barnebarn, jeg vil aldri oppleve gleden med å nyte livet etter en lang arbeidskarriere.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg har klart å forsone meg med dette, selv om det er tungt å tenke på så prøver jeg så godt det lar seg gjøre å fokusere på nåtiden. Men det er en ting som er vond å svelge, jeg får ikke bestemme over min egen død.

Vi som lever med denne sykdommen er i en spesiell situasjon, vi kan planlegge vår egen død. Planlegge vår egen begravelse , skrive minneord , gjøre opp etter oss. Jeg føler meg på en måte heldig som får denne muligheten, selv om jeg noen ganger skulle ønske det gikk fort , minst mulig smertefullt som når du river av et plaster fort og brutalt.

Dessverre så finnes det ingenting naturlig med denne sykdommen, og en naturlig død er derfor noe jeg bare kan drømme om. Faktisk er det opp til andre når min tid er omme, det er andre som bestemmer om jeg skal leve eller dø.

Dette er en forferdelig tanke for oss som er syke, rett og slett en skremmende tanke. For vi har hørt om flere overtramp, mennesker som til tross for at de gir uttrykk for at de vil leve, får likevel beskjed om at respirator vil bli avslått.

For oss som er rammet av denne ubarmhjertige sykdommen er det forferdelig å tenke på at dette kan skje oss også, vi kan få den samme beskjeden. Ja for det er nemlig legene som tar den beslutningen, det er de som får den tunge byrden med å ta et liv.

Dette er ingen enkel beslutning og ta, her er det mange hensyn å ta. Ingen mennesker kan bestemme helt og fullt over egen død, men alle ønsker en verdig avslutning. Men en verdig avslutning kan være så mangt, for hvor skal grensen gå? Jeg har kanskje en oppfatning av hva som er verdig for meg på dette stadiet av sykdommen, men dette kan jo endre seg over tid.

Jeg har sagt at den dagen jeg ikke klarer å bruke øynene lenger da er det bare å skru av, men er det så enkelt? For stadig opplever jeg nye stadier av livskvalitet, nye ting som gir meg glede. Kanskje jeg vil oppdage nye gleder ved livet selv om øynene ikke virker, men når skal jeg si at nok er nok?

Det finnes ingen fasitsvar på dette, og jeg har sympati for legene som skal fatte denne beslutningen. Overlevere budskapet om dato og klokkeslett for når døden skal inntreffe, se den syke i øynene vel vitende om at de er i ferd med å ta et menneskeliv. Noen ganger møter de ville protester fra pårørende, de nærmeste som ikke vil miste sin kjære. Han kan jo fortsatt protesteres det høylytt, redselen er til å ta og føle på.

For midt oppi det grusomme må vi tenke rasjonelt, midt oppi den største frykten du kan tenke deg skal vi også tenke klart. Dette er umulig, det er for vanskelig å tenke rasjonelt når man står midt oppi det. Derfor blir det opp til andre å ta den beslutningen, en beslutning som egentlig ingen vil ha.

Kommunikasjon tror jeg er nøkkelen her, gode samtaler om avslutningen på livet er helt nødvendig å ta. Jeg vet hvor vanskelig det er, angsten kommer umiddelbart når man begynner å prate om det. Likevel må man tvinge seg til det, prate med sine nærmeste om hva som ønskes, og be om respekt og forståelse for dette.

Jeg vet at min dato ligger der ute, og jeg vet at den dagen kommer jeg til å være livredd. Selve døden frykter jeg ikke så mye, men jeg vil dø så skånsomt som overhodet mulig. Jeg vil dø så verdig som overhodet mulig. Men jeg er også redd, redd for det som jeg vet kommer. For jeg vil så gjerne være her, jeg vil være med mine kjære så lenge som mulig, jeg vil leve mitt liv…