Plutselig ble jeg dårlig…

Jeg kjente det på meg i går, kroppen klarte ikke mer. For en som sitter hjemme mesteparten av tiden så blir det en overgang når man plutselig er på farten hele tiden, og i går kveld smalt det.
Kvalm og uvel ble jeg lempet i seng, nå hadde kroppen min nådd bristepunktet.
Jeg hadde et håp om at litt søvn skulle gjøre underverker, men når jeg våknet i dag kjente jeg meg enda temmelig uvel.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ikke fikk jeg i meg frokost heller, det er ikke akkurat så fristende med egg og bacon når man er kvalm. Jeg hadde heldigvis med meg kvalmestillende tabletter og de hjalp litt på, men magen slo omtrent kollbøtte der jeg satt halvslengt i rullestolen.
Derfor passet det bra med en litt rolig dag i dag, jeg valgte å droppe vegmuseumet til fordel for litt hvile.
Så mens far og sønn dro avgårde på tur alene, satt jeg og min datter på rommet og sløvet.

Jeg tror vi sovnet alle tre der en stund, jeg i rullestolen, Simba på rygg midt oppå dyna, og min datter tvers over senga.
Det var akkurat det jeg trengte i dag, litt fred og ro rundt meg. Det tar nemlig på med ferie, mange nye inntrykk hver eneste dag.
Den eneste som holder ut er en liten gutt, og hver gang vi går på rommet for å slappe av litt får vi høre den samme setningen hver gang.
“Jeg kjeeeeeder meg!” roper han etter fem minutter på rommet, ingen nåde her i gården.

Akkurat når jeg og min datter bestemte oss for at NÅ skulle vi på shopping oppdaget jeg det, rullestolen var nesten tom for batteri.
Og hvor lå laderen??? Jo selvfølgelig i bilen som far og sønn var på tur med.
Jeg fikk litt nerver der en stund, for når jeg oppdaget at rullestolen var nesten tom så var vi ute på luftetur med Simba.
Tanken på hva min datter ville si dersom jeg gikk tom midt i veien turte jeg ikke tenke på, derfor trillet jeg sakte tilbake mot hotellet igjen.

Heldigvis kom jeg meg opp igjen på rommet, og like etter kom far og sønn også tilbake igjen.
Endelig kunne rullestolen få seg litt strøm, det er ikke bare kjerringa som trenger en oppkvikker.
Etter en time med lading kunne vi endelig komme oss avgårde, og det ble ikke bare truser i dag for å si det sånn.

En liten gutt ble i fyr og flamme når han kom inn på sportsbutikken, far og sønn ble nemlig med på shopping runden.
Rett ved inngangen hang de på rekke og rad, noe han har mast om i flere måneder nå.
En hengekøye fanget oppmerksomheten til en liten gutt i dag, og som vanlig kom han løpende til mor for å få lov.
Alle dro ut av butikken meget fornøyde, og mor ble noen kroner fattigere.

Men nå var klokken så mye at det var tid for litt mat igjen, og vi bestemte oss for å gå for den restauranten vi spiste på i går.
Toscana på Hafjell kan jeg virkelig anbefale, det var fantastisk mat der.
Mens de andre bestillte biff (ja bortsett fra en liten gutt da) gikk jeg for Lasagne, og jeg angrer ikke akkurat på det valget.
Bare det brødet som fulgte med var nydelig, og hovedretten var fantastisk.

Så nå ligger vi her i senga og velter oss alle mann, og lader opp til feriens lengste etappe som blir i morgen.
Hafjell-Bygland er en etappe på ca 53 mil i følge gubben, så det går nok hele dagen langs landeveien i morgen.
Jeg er veldig spent på hvilke aktiviteter som er der borte under Gamaveka på Bygland, ja foruten om paragliding da.
Nå håper jeg bare formen min kommer seg litt, jeg trenger alle de kreftene jeg kan få for å gjennomføre denne ferien….