Han er sint, jeg ser hvordan de små hendene knyter seg hardt der han står.
Det er nesten så han skjelver av raseri, og jeg kan høre hvordan tennene gnisser mot hverandre.
Jeg ser hvordan to små øyne er i ferd med å oversvømmes, der kom den første.
En blank liten dråpe triller nedover kinn, den baner vei for de andre som venter på tur.
Det er min feil at en liten gutt er sint, det er min feil at han nå gråter.
“Hvorfor må du være syk mamma” fem små ord ble starten på et raseri, starten på en virkelighet.
Jeg leter etter de riktige ordene, prøver å betrygge et lite hjerte.
Men ordene finnes ikke, virkeligheten slår ned på ny.
Mamma kunne ikke være med en liten gutt, rullestolen ble igjen et hinder.
Det er derfor en liten gutt er sint, for igjen måtte mamma bli hjemme.
Urettferdigheten lyste ut av to små øyne, og to små tårevåte øyne traff meg som lyn fra klar himmel.
Virkeligheten kom over oss begge, hjertet mitt brast når jeg så hvor sint han var.
Hjelpeløsheten fylte hele meg, livet med tre små bokstaver føltes igjen så urettferdig.
I en stol ble jeg sittende og lete etter de riktige ordene, men tårene til en liten gutt sa alt.
Akkurat i det lille øyeblikket følte vi på det samme, vi ønsket oss begge en annen virkelighet.
Men igjen innså jeg det, en liten gutt sitt store ønske kunne jeg aldri oppfylle.
En frisk mamma er alt han ønsker seg, en mamma som ikke har noen begrensninger,
Et ønske jeg aldri kan oppfylle, en liten gutt vil aldri oppleve hvordan det er å ha en frisk mamma.
“Vi kan finne på noe gøy når du kommer hjem” presset jeg frem med gråten i halsen, og det var da en liten gutt stoppet helt opp. Med sine store blå øyne kikket han på meg, og brått var det hele over.
“Kanskje vi kan se en film” sa han med en håpefull stemme, og når jeg nikket ja ble gråt erstattet med glede.
Igjen fikk jeg meg en påminnelse, jeg skjønte plutselig hva han trengte.
Tid og oppmerksomhet er alt han vil ha, det spiller ingen rolle hva vi gjør.
Kvelden ble avsluttet med Askeladden, og når latteren hans fylte en liten stue følte jeg meg plutselig hel igjen….
💔💔❤️eg gråter med deg, med dere… så god du er på å finne det positive, og å alltid sjå den vesle gode guten din ❤️🥰
Det er så jeg kjenner det langt inn i hjertet.Heldigvis har barn en evne til å snu seg fort rundt. Dere fikk en fin stund sammen og det er det viktigste.Tid og oppmerksomhet er vel det barn trenger mest. Du er utrolig flink til å snu ting til det positive. Husk at du er den beste mamma han kan få selv om du har noen fysiske begrensninger 💞
Du er en fantastisk mamma, som ser, hører og føler barna dine. Det er det viktigste vi kan gi dem.
Jeg er imponert over måten du møter dine barn på. Du ser dem der de er. Føler så med deg og hvor vanskelig det må være innimellom 💜
<3
Vivian; du altså❤️et mammaforbilde🥰
Sånn har det vært her med barnebarn også. Bestefar stiller opp og han er helten. Bestemor orker ikke styre så mye eller være med på alt. Men det er ikke vår skyld. Vi gjør så godt vi kan. Nå har jeg heldigvis for meg, ikke vært så alvorlig syk som deg, bare redusert, men jeg kjenner følelsen av utilstrekkelighet ❤️