I dag er alt bare kaos, noen ganger blir følelsene så mange at jeg knapt vet hva jeg føler på. I dag er en sånn dag, inni meg er det et kaos uten like.
De hvite skumtoppene ute på fjorden symboliserer hvordan jeg føler meg, driftende hjelpeløs i ukjent farvann mens jeg febrilsk prøver å lete etter noe som jeg kan klamre meg fast til. Inni deg er det et hav av følelser, men alt du klarer å tenke på er å overleve.
Hver dag kjemper jeg meg opp, prøver å gripe tak i de små halmstråene jeg kan finne.
En dag om gangen, en uke om gangen. For det eneste jeg vet er hvor fort ting kan snu.
Livet med ALS er usikkert, tanken på at en dag er det slutt henger over meg hver eneste dag. Redselen må jeg leve med, en redsel som vil forfølge meg til det siste.
Men den største redselen ser jeg i øynene på mine kjære, deres redsel gjør min egen redsel dobbelt så stor. Jeg ser deres redsel hver eneste dag, og noen ganger treffer den meg så hardt at jeg nesten ikke får puste. Det aller verste med denne sykdommen er den maktesløsheten som følger med, jeg kan ikke gjøre noe for å lette på byrden til mine kjære.
Jeg vet de føler på det samme, sakte men sikkert dør jeg fremfor øynene deres og det er ingenting de kan gjøre for å redde meg. Men i en stol sitter jeg og føler på det samme, det er ingenting jeg kan gjøre for å gjøre sorgen deres mindre.
Hver dag prøver jeg å vise mine kjære hvor mye de betyr for meg, men det blir liksom aldri nok. For selv om de aldri kan redde meg fra døden så er det på grunn av dem at jeg fortsatt er her, hver dag gir de meg ny styrke til å stå i denne kampen.
En etter faller de bort, mennesker som i likhet med meg fikk sin skjebne forseglet i tre små bokstaver. Jeg vet at en dag er det min tur, og jeg vet at siden jeg allerede lever på overtid så vet jeg også at den dagen stadig kommer nærmere.
Men så lenge gleden over livet er stor så fortsetter jeg å kjempe, og styrken finner jeg i øynene på mine kjære….
Sårt og vakkert. Takk for at du klarer å sette ord på følelsene🙂Klem🥰
Takk til deg for at du leser, det betyr mye 💖
Gripende, men også vakkert skrevet❤️
Ha en fin dag❣️❣️❣️
Tusen takk Janne 💖
Du er et vakkert menneske,Vivian. <3 Stor klem. <3
Gode Wenche, tusen takk kjære deg 😊💖
Jeg må bare si meg enig med Wenche W ovenfor, du er rett og slett et vakkert menneske, Vivian ♥️
Ps: fikk boka di i dag,så her skal det leses.
Tusen takk kjære deg, godt å høre at den kom frem til slutt 💖
For en flott dame du er både inni og utenpå. Du skriver så fint men og trist om hvordan du og dine har det. Må dere få mange gode dager sammen 💕💞
Tusen takk gode deg 💖
Det gjør vondt inni meg, for deg. Jeg har vært ‘borte’ den siste tiden fordi jeg er tom på overskudd. Nå trenger du å få, og det er ikke vanskelig å gi til deg, selv om jeg aller helst skulle vært til stede som medmenneske. Gråt, smil og latter, og så noen gode, varme klemmer. Gi, og dele av livet. Gjerne også stillhet, sammen. God stillhet.🥰
Fine, vakre du💖
Gode Synne, at du tenker på meg når du selv mangler krefter viser at du har et stort hjerte 💖
Ta vare på deg selv, mange gode klemmer sendes din vei💜
Du skriver så bra – jeg kommer stadig tilbake for å lese innleggene dine! Har nå lenge kommet til å tenke på Stephen Hawking når jeg leser her. Hawking, som visstnok av legene fikk kun 2 år å leve, da han i ung alder ble diagnostisert med ALS. Og årene gikk, og han giftet seg og fikk barn, gjorde yrkeskarriere, samtidig som han ble stadig mer svekket. Han kunne tilslutt ikke røre på mer enn øynene. Men 2 år med ALS ble istedetfor til over 50 år, før han døde 76 år gammel. Yrkesaktiv var han til det siste (kilde Wikipedia, og spillefilmen om ham, og et par dokumentarer om han). Stephen Hawking døde langsomt i over 50 år, og var visst kritisk syk flere ganger i løpet av den perioden. Jeg kan ikke engang tenke meg hvordan han selv og familien hans må ha følt og opplevd det i alle disse årene, eller hvordan du og din familie greier å takle hverdagen med ALS´en. Tenker på dere! <3