Når alt blir stille…

Ute er det fremdeles lyst , en liten sprekk mellom rullegardinen og vinduet slipper små lysstråler inn i et ellers mørkt rom.

Klokken nærmer seg midnatt , den eneste lyden jeg hører kommer fra bipap maskinen min.

En svak tikkelyd sprer seg rundt i rommet , en irriterende tikkelyd som stadig blir høyere jo mer trøtt jeg blir.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Litt oppgitt sender jeg bipap maskinen min et blikk , igjen blir jeg påminnet om fremtiden.

For nettopp denne maskinen skal en dag puste for meg , den samme maskinen som jeg nå kun har bruk for noen timer på natt vil en dag bli en del av meg.

Som en ny kroppsdel jeg må venne meg til , en liten maskin er mitt eneste håp for å overleve.

Tanken på at jeg en dag vil være avhengig av en maskin skremmer meg , livet mitt blir lagt i hendene på teknlogien.

Skjer det en teknisk svikt så slutter jeg å puste , en liten maskin vil en dag bli alt som skiller meg fra døden.

Jeg har hørt skrekkhistorier fra andre ALS syke , panikken når en maskin plutselig koblet seg ut.

Helt hjelpeløs ligger du der , og kjenner på hvordan lungene bare klapper sammen.

Du får ikke luft , panikken griper tak i deg umiddelbart.

Nå står alt og faller på de rundt deg , finner de ut av det før det er for sent?

Plutselig kan du føle det , luften er tilbake.

Deilig luft som fyller hele deg , livets luft.

Det hele varte bare noen sekunder , i noen små sekunder så du kun døden i hvitøyet.

Og selv om lettelsen er stor så er frykten større , en frykt du for alltid bærer med deg videre.

Livet med denne sykdommen er en kamp fra start til slutt , en kamp du aldri vil vinne.

En maskin tikker svakt i et mørkt lite rom , en tikkelyd som stadig blir høyere.

Enda er jeg ikke avhengig av den for å overleve , enda klarer jeg å fylle lungene med luft selv.

Men en dag vil det være min tur , en dag blir også mitt liv prisgitt en liten maskin….