Med døden på skuldrene…

Hver dag står vi opp , hele familien kjemper seg opp til en ny dag.
En ny dag med de samme gjøremålene , hverdagene går videre uansett.
Jeg er stolt over det vi har fått til , det er nemlig ingen selvfølge at vi etter snart seks år fortsatt klarer å kjempe oss opp.
Seks år med døden på skuldrene er neimen ingen spøk , men livet stopper ikke opp for noen av oss.

Vi har klart det jeg aldri trodde var mulig for seks år siden , alt jeg så da var mørke.
At vår nye hverdag skulle bli “vanlig” for oss hadde jeg ikke sett for meg , men nå sitter vi her seks år etter og tenker ikke så mye over det.
Vårt nye liv er blitt til det normale , som alle andre står også vi opp til en ny dag.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Hele familien har sine rutiner de følger , de har en hverdag som gir mening.
Midt opp i alt det meningsløse grep vi fatt i det eneste som kunne redde oss , de grå hverdagene.
De små grå hverdagene som vi før bare ville ha overstått ble plutselig det eneste normale vi hadde igjen , og nå er det de vi ikke hadde klart oss uten.

Så når jeg la meg i går følte jeg på det igjen , en varme spredte seg rundt inni meg som en ustoppelig flamme.
Alt jeg følte på var en stolthet , en stolthet over at vi fortsatt klarer å kjempe på.
Tanken på å gi opp har aldri eksistert , til tross for alt så står vi opp hver dag.
Alle vet hvilken vei det går , en dag vil en sykdom vinne.
Men enn så lenge kjemper vi på , vi gir oss ikke så lenge livets veier ligger fremfor oss , og det gjør meg stoltere enn noensinne…