Noen ganger kikker jeg ut på livet, det samme livet som jeg en gang levde.
Helt usynlig kan jeg sitte og observere, en hel verden ligger utenfor et lite vindu.
En verden som beveger seg i full hastighet, en verden som aldri stopper opp.
På mange måter føles det som at jeg har levd to liv, og i mitt tidligere liv var jeg en av dere.
En av dere som hastet avgårde, kampen mot klokken var et evig jag.
Det var alltid noe jeg skulle rekke, barn som skulle leveres eller en bunke med papirer på jobben som jeg bare måtte bli ferdig med.
Døgnet hadde ikke nok timer, hverdagene forsvant med viserne på klokken.
Men brått stoppet livet opp, verden jeg engang kjente forsvant.
Tid ble plutselig bare for de utvalgte, og jeg var ikke en av dem lenger.
Livet ble over natta så fryktelig kort, viserne på klokken tikket nå for meg.
De samme viserne som jeg før hadde tatt for gitt, tid var ikke noe jeg tenkte over.
Det var først når tre små bokstaver slo ned med lynet at jeg skjønte det, vi lever alle på lånt tid.
En dag vil det være for sent, altfor sent til å følge sine drømmer.
Jeg innså plutselig hvor mye tid jeg hadde sløst bort, sløst dyrebar tid bort unødvendige ting.
Hvorfor jage gjennom livet når livet ligger rett fremfor deg, hvorfor jakte på det uoppnåelige når alt du trenger er innenfor en armlengde.
Noen ganger må man bare stoppe litt opp, ta en pause for å stille seg selv det viktigste spørsmålet.
“Er jeg lykkelig?” er et spørsmål alle burde stille seg fra tid til annen, for før du vet ordet av det har tiden løpt i fra deg.
I går kveld ble jeg sittende og se på mine kjære, livet innenfor fire vegger ble igjen så nært.
Det var i det øyeblikket det slo meg hvor heldig jeg egentlig er, jeg har fått en gave som er de sjeldne forunt. Livet som en gang var så hektisk er fylt med en ro idag, og jeg er lykkeligere enn noen gang før…
Kjære goe søte Vivian.du skriver så utrolig vakkert om livet ditt,om godt og vondt.leser det meste..ikke alt jeg får med meg om sommeren.men du er en god kilde til alle som strir.vi får mange aha opplevelser.du lærer oss å sette pris på det vi har…det er både lærerikt og sårt.skulle så gjerne skrevet mye tilbake.men har store ploblemer med å lese og skrive etter en hjernerystelse,får fort migrene ..men prøver så godt jeg kan…for du fortjener all den ros du kan få med dine innlegg…er utrolg takknemlig å få del i dette.er så glad får å ha Jesus med meg nå.han er sandheten veien og livet JOHANNES 14:1-31..Mange varme tanker fra meg..klem <3
Tusen takk kjære Kristine, håper virkelig det går bra med deg 💜Store klemmer tilbake, jeg setter stor pris på at du skriver til meg 💖
Jeg kjenner ofte på følelsen om lykke. Og jeg konkluderer med at jeg faktisk føler meg lykkelig.
Bra at du også har konkludert med det samme.
Så godt å høre, det er det viktigste av alt 💜
Så fantastisk fint skrevet. Jeg er ny leser av bloggen din, og må bare si at jeg er full av beundring og respekt. Det du har å kjempe med og mot, er sannelig ikke for pyser. Jeg er også av den oppfatning at man bør fra tid til annen stoppe opp litt og stille de spørsmålene du nevner i innlegget. Er man lykkelig? Jeg tror folk kan ha godt av å senke kravene litt, ta et dypt magadrag og bare være. Kom i tanker om en gammel sang som starter slik:” Ditt sinn monne flyve så vide omkring, det er som du glemmer de nære ting…”
Tusen takk kjære deg, det betyr mye for meg at du tar deg tid til å lese mine ord 💖
Ja vi kan alle bli flinkere til å stoppe opp litt, det er når jeg sitter her nå at jeg ser hvor unødvendig hektisk livet mitt egentlig var.
Den sangteksten sier mye, den største lykken finner du i de nære ting💜