Idag kom det en kommentar på bloggen min som gjorde meg kraftig provosert. Som regel pleier jeg ikke bry meg om slike kommentarer, men denne handlet om min mann! En ting er at de går på meg som person, uenigheter om innleggene mine osv. En helt annen ting er når det er mine nærmeste som får gjennomgå, da kommer klørne ut på denne kattemoren. Under ser dere meldingen som fortsatt ligger åpentlyst under innlegget En advarsel må til og det finner du her!
Dette var ment for å være et humoristisk innlegg, men der ser dere, selv dette lille blir negativt. Er det bare meg som oppfatter dette provoserende?
Helt ærlig? Jeg synes mannen din bør skjerpe seg, banning er stygt uansett hvem det kommer fra 😒 Mannen min bannet, men fikk klar beskjed om å slutte hvis han ville være sammen med meg. Og han klarte å slutte…
Når man er forbilde for små barn ligger dette temaet under barneoppdragelse .
Dette var meldingen i sin helhet, og den provoserte meg sånn at jeg knapt vet hvor jeg skal begynne.
For det første sitter jeg her dødssyk og knapt kan bevege meg. Min mann jobber en 100% stilling bare for å komme hjem til enda mer arbeid. Men neida, her er det banningen som definerer hvem han er.
Han har stått opp tidlig med en liten gutt hver eneste dag de siste tre årene, helg som hverdag. Jeg kan telle på en hånd de gangene han har kunnet gjort noe for seg selv, men det er likevel banningen som definerer hvem han er.
Han tørker mine tårer når jeg trenger det, han gir meg nytt mot når jeg trenger det. Han bærer meg på do og i seng etter behov, og noen ganger må han stelle meg fordi ingen andre kan. Han er nattevakt når vi mangler bemanning, står opp om natten når jeg ringer på, dette til tross for at han skal på jobb neste dag. Han gjør alt dette uten å klage, men det er likevel banningen som definerer hvem han er.
Han er alene om ansvaret for fire barn, jobber hardt for å gi de tak over hodet og mat på bordet. Han lærer barna både høflighet, respekt og medmenneskelighet, han er der uansett hva. Vår lille gutt bærer han tett inntil seg, prøver å beskytte han mot alle farer som truer, gir han trygghet og glede hver eneste dag. Men det er likevel banningen som definerer hvem han er.
Han bærer på en sorg så stor , en frykt for fremtiden føler han på hver eneste dag. På tross av dette står han der så sterk, og tar vare på en hel familie. Han setter sine behov til side for oss, for han er våre behov mye viktigere. Når jeg var innlagt før jul var det han som måtte gjøre alt, samtidig som han gjorde meg trygg på at de hjemme hadde det bra. Men det er likevel banningen som definerer hvem han er.
Er det en mann som har rett til å banne så er det han, gjerne høyt og åpentlyst for min del. For om banningen gjør det lettere for han å stå i denne tilværelsen, om banningen bidrar til at han finner styrke til å bli ved min side tross denne jævlige sykdommen, ja da heier jeg frem banningen.
For min mann er fantastisk, en kjærlig ektemann og en omsorgsfull far. Han er mannen i mitt liv, en mann jeg hadde vært fortapt uten. Jeg driter i om han banner, jeg bryr meg lite om at guttungen plukker opp en ting eller to. For en liten gutt er i ferd med å bli som pappaen, sterk og kjærlig på samme tid…
Under ser dere svaret mitt, men det var egentlig dette svaret jeg ville gi. Dersom min mann ikke kan være en god far på tross av banning, ja da må vi utrydde Finnmark og Nordnorge en gang for alle. Skam deg sier jeg bare, min mann er verdt sin vekt i gull, på tross av banning eller ei…
Enig i at man bør passe på hva man sier rundt barna, men heldigvis er det mye harmløse ord som for det meste kommer ut. I mine øyne er ikke banning det verste man gjør, så lenge man behandler sine medmennesker med respekt og medmenneskelighet så ser ihvertfall jeg igjennom litt banning. At du har gitt din mann et ultimatum det får du stå for. Men jeg kunne aldri fått meg til å gjøre det, for jeg vet at min kjære er så mye mer enn noen banneord.
Banne lærer dem nok uansett , enten i skole eller barnehage. Pent er det vel ikke , men jammen kommer jeg med en glose eller to innimellom. Men tror jammen at jeg er en bra person allikevel. Stå på dere 2 ❤ med eller uten
Tusen takk Inger 💜
Jeg skjønner at du blir provosert, Vivian. For meg ser det ut som om din mann er helt fantastisk 💜 Min mann besitter og praktiserer det samme ordforrådet som din mann når det gjelder bannskap. Mine to voksne barn banner over hodet ikke, så de har ikke tatt skade av Satan i H……osv. Bannskap definerer verken din mann eller min mann som menneske., da de er som du sier, mye mer enn det 💕
Nei banning har ihvertfall ingenting å si om du er en god far eller ikke 💜
Jeg beklager at jeg provoserte deg, det var slett ikke meningen 😊 Du må vel regne med at folk kan ha andre meningen enn deg, og når du skriver om ting som engasjerer meg blir jeg lett revet med, sorry for at det påvirket deg på denne måten. Jeg skjønner jo at mannen din er verdens beste hjelper, ikke noe galt om det, jeg synes bare det er litt trist at en liten søt gutt lærer å banne, og lærer det videre til andre små barn. Beklager igjen 😊 Legger meg helt flat!
Tusen takk Synne for at du har mot nok til å be om unnskyldning, det setter jeg stor pris på. Selvfølgelig tåler jeg at andre kan ha andre meninger enn meg, men det var fomuleringen din som stakk meg rett i hjertet. Det virket mer som et personangrep enn noe annet, og beskyttelses instinktet slo inn for fullt.
Veldig glad for at du tok kontakt igjen , nå kan vi legge dette bak oss.
Ja, det måtte jeg jo gjøre, jeg vil ikke ha noe av at du blir sinna på meg, jeg er bare ei gammel dame på 70, og egentlig ganske snill 😊
Glemte å legge til at jeg mistet min mann for ett år siden etter at han hadde hatt demens i 7 år, så jeg vet litt om sykdom, bare på en annen måte enn dere. Og du, jeg angrep ikke mannen din, bare banningen hans …,
Veldig trist å høre Synne, demens er en forferdelig sykdom. Jeg har stor medfølelse med alt du har stått i, det krever en stor styrke.
Når det gjelder banningen så bryr vi oss fint lite om den biten. Den historien om barnehage hendelsen går et helt år tilbake i tid. Nå er gutten blitt større og irettesetter pappaen når de verste salvene kommer. Jeg tror ikke bannskap gjør noen skade, det har ihvertfall ikke gjort det i vårt tilfelle. Og de fleste ordene er harmløse og bare humoristisk ment.
Å salitatten, så hårsåre og blottet for humor enkelte kan være!
Dessuten mener jeg vi faktisk har behov for disse ytterpunktene av kraftuttrykk i språket vårt. Enkelte ting er eksempelvis ikke bare (typ) ‘fryktelig ille’, de er rett og slett for jævlig.
Selv er jeg ytterst takknemmelig for at fokuset ble lagt på å lære å bruke disse ordene riktig fremfor ikke å bruke de i de hele tatt under min oppdragelse. I tillegg til å gi oss et utløp for sinne, frustrasjon, osv, ‘avmystifiserte’ denne legaliteten disse uttrykkene hos oss i motsetning til hva tilfellet var hos de ungene fra hjem hvor alt sterkere enn ‘søren klype’ var tabubelagt. Av det jeg kan huske, skjedde det ikke en eneste gang at min bror eller jeg benyttet upassende språk til voksne e.l heller..
Vivian😍Jeg tror du har vært veldig heldig med mannen din, han må være en kjernekar.. Og så flott at du sa fra når du fikk en kommentar som stakk.. og så flott at hun som la inn kommentaren var tøff nok til å kommunisere med deg! Sånt liker jeg.. Du er flott Vivian , jeg heier på deg, på din kjære og resten av flokken din!!👏👏👏😃❤️
Ja det likte jeg også , hun har fått min respekt 💜
Så flott skrevet Vivian. Jeg har noen ganger sluppet ut en glose eller ti… da korrigerer barnebarna meg. Jeg har sagt at bestemor har lov til å banne fordi ho er nordfra…..
Godt svart Elisabeth , jeg banner jeg også , men jeg skylder på at jeg er sogning 🤣
Jeg må være ærlig å sin at jeg småhumret av banningen Til både mann og unge, halvt nordlending som jeg er.
På den andre siden så synes jeg ikke at kommentaren til Synne i forrige innlegg var så ille. Hun forteller at hun ikke godtok at hennes mann bannet..
Alle skjønner at din mann står på for sine, og at han helt sikkert en en skikkelig kjernekar. Hun kritiserer ikke mannen din, men ordforrådet.
Banning er egentlig ikke så fint, jeg banner dessverre selv.
Så ja, jeg synes at man må godta «kritikk» når man er uenig, og ros når det er på sin plass.
Det gjør jeg også føler jeg ihvertfall. Som jeg sa til Synne var det formuleringen jeg reagerte på. Min mann tar seg ikke nær av mye, men når han så denne meldingen reagerte selv han. “Er jeg ikke en god far selv om jeg banner” var spørsmålet han satt igjen med etter denne kommentaren.
Mannen din er den beste pappaen som finnes, tenker jeg. Reagerte ikke på bannskapen, men så er jeg nordfra, vant til litt bannskap.
Bannskap har vel heller aldri startet en krig (rett meg gjerne om jeg tar feil) men det har jaggu religion gjort. Likevel skal vi ikke forby noen av delene, vi trenger begge. Sier med Oluf (Arthur Arntzen); det kan bli mykje meir hælvete av å be einn å bainnes….
De fleste barn banner før eller siden, hvis man forteller at sånne ord ikke er så pent å si, men ellers ikke lager noe styr av det så forsvinner det litt etter litt. Nye ord er spennende, ekstra spennende om noen reagerer, da bruker gjerne små barn disse for å få oppmerksomhet.
Som jeg skrev i min kommentar på innlegget, forskere er kommet fram til at de som banner mest er de smarteste og ærligste😉
Men det et selvsagt ikke pent når det ryr ut bannskap i tide og utide, så får vi heller leve med at vi hverken kan eller skal endre andre enn oss selv.
Enig Kristin 💜