“Halve Norge gråter med deg”

Aldri har jeg grått så mye av et Tv program før , men i går kveld åpnet alle kranene seg. De av dere som ikke fikk med seg Hver gang vi møtes i går gikk glipp av noe stort , jeg skjønte at det ville bli magisk når jeg så hvem som var først ut. Hanne Krogh sa det så fint , bare navnet Maria Mena er et eventyr i seg selv. Jeg hulket meg gjennom hele programmet , og jeg var ikke den eneste som ble berørt. Gubben satt og snufset ved min side , kremtingen tydet på at også han ble berørt. Men i motsetning til meg så fikk ikke han tid til å løsne opp sine kraner , han var nemlig for opptatt med å stoppe mine.

Jeg følte meg som en druknet katt der jeg satt , ja ikke at jeg vet hvordan det føles men dere skjønner sikkert tegningen. Stakkars gubben , den lille kluten han først hadde måtte byttes ut etter første sang. Det endte med at han til slutt kom ut med den største håndduken i baderomsskuffa , men etter å ha vridd den tre ganger så ga han opp. Den ene sangen etter den andre fikk kranene til å åpne seg mer og mer ,  jeg var helt ferdig når programmet var slutt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

En liten gutt satt bare å ristet på hodet , mamma var blitt helt tullerusk. Det siste jeg tenkte før jeg la meg igår var takk og lov for at det kun går en gang i uken , men jeg hadde ikke tenkt på at Tv 2 er eksperter på repriser. For det var nemlig det første jeg sto opp til i dag , en reprise av gårsdagen program. Så da var det på an igjen , en håndduk hadde knapt rukket å tørke før det måtte finnes frem igjen.

Etterhvert fikk gubben skrudd igjen tårekanalene mine , og da rømte far og sønn huset i en fei. Her var det bare å komme seg ut av huset før mor fikk et nytt anfall , nå fikk nok være nok. Plutselig ble det liv rundt hushjørnet , det var tydelig at den siste snøen skulle nytes. Snøballene føk rundt huset her , gubben var nå i sitt ess. En liten gutt og to nabobarn løp med de klarte , og bak dem kom en svær gubbe trampende. Det var nesten så jeg kunne kjenne hvordan verandaen gynget under føttene hans , knakelyder kunne høres over et helt nabolag. Det var et øyeblikk der hvor jeg var redd for at hele verandaen skulle kolapse , ja for slike lyder har jeg aldri hørt før.

Nå sitter jeg bare her og venter , venter på melding fra min datter. Hun er nemlig på Egon i dag for å feire bursdagen sin med noen venninner , men det hun ikke vet er at mor har kontaktet de i smug. Jeg klarte ikke dy meg , selv om jeg vet hun hater oppmerksomhet offentlig så måtte jeg bare gjøre det. Jeg måtte sende melding til restauranten og be de overraske henne , og nå sitter jeg her spent og venter. Det kan jo hende det blir glemt , men det hadde vært kjekt om de husket det . Egentlig var det like greit at hun valgte dagen i dag for å feire på , for jeg er stygt redd for at det hadde blitt bråk om hun hadde vært hjemme. I dag gikk nemlig tidenes kamp på Tv skjermen , og siden jeg ikke heier på samme lag som min datter så er ikke huset stort nok når to lag møtes.

Denne kampen holdt på å ta knekken på meg , den svake stemmen min ble med ett veldig sterk. Gubben har kommet løpende opp til flere ganger gjennom disse 90 minuttene , for jeg har ropt som en hes kråke på amfetamin. Hvilepulsen er enda oppunder taket , blodpumpa har virkelig fått kjørt seg i dag. Men selv med uavgjort så er jeg strålende fornøyd , Manchester United troner på toppen av tabellen , en nordmann har fått bevise at han kan. Så i kveld skal jeg igjen legge meg med et smil rundt munn , nok en god dag går mot slutten…