Jeg nøt kvelden igår, kjente hvordan sansene grep fatt i hvert sekund. For igår begynte påskekrimmen på Nrk, og er det en ting jeg elsker så er det krim. Problemet er bare at gubben hater det, og jeg har en mistanke om hvorfor. For han hater fotball også, men ikke fordi det er kjedelig, nei her er det andre årsaker. Han liker ikke å bli engasjert, han tåler ikke spenningen, og slik er det med krim også.
Han vrir seg som et lite barn i sofaen, hadde jeg kunnet gitt han en pute hadde jeg gjort det. For han er det tortur med litt spenning, han hater å ikke vite hva som skjer. Derfor var overraskelsen stor når han satte seg ned med meg igår, og at han ble værende under hele første episode, det hadde jeg ikke trodd.
Det gikk jo ikke helt problemfritt for seg, men det hadde jeg ikke regnet med heller. For mens jeg koste meg i øyeblikket så var ikke gubben like fornøyd, han bannet og vred seg som en makk der han satt. Jeg ga han tilbud om å forlate min lille stue så kunne han gå å se på noe annet, jeg koser meg like godt alene. Men problemet var at da måtte han bare se videre, enda han ikke hadde lyst. Og da er det viktig å ha noe å skylde på, så jeg var ikke mye verdt, jeg som hadde “tvunget” han til å se.
Jeg har sovet godt inatt også, våknet bare en gang om jeg husker riktig. Så når jeg våknet imorges var jeg klar, denne dagen skulle nytes. En skyfri himmel og sol var det som møtte meg når jeg sto opp i morges, det var bare et problem. Vinden ulte rundt hushjørnet, det blåste skumtopper på havet.
Det kunne ikke være sant, skulle jeg være nødt til å tilbringe enda en dag inne? I tillegg streiket rullestolen, den ville verken frem eller tilbake. Nå i disse koronatider er det nærmest umulig å få hjelp, Nav gir ikke noen lov til å komme hjem til folk for å fikse utstyr. Dette gir en del utfordringer, og jeg kjenner hele situasjonen gjør meg frustrert.
Heldigvis var det bare assisthåndtaket bak på rullestolen som var ødelagt, og heldigvis var gubben hjemme. Han ringte opp på Nav og ble veiledet over telefonen, nå håper jeg bare det ikke skjer noe mer. For rullestolen har begynt å skape seg litt i det siste, men det er nå den eneste jeg har. Men jeg kom meg ut etterhvert, og det skulle vise seg å bli en herlig opplevelse.
For det var jo ikke kaldt, selv om det blåste mye så var vinden mild. Det var så deilig og slippe tre lag med klær og en utepose, jeg følte jeg var i et annet land der en stund. Isak var strålende fornøyd med at mamma og pappa var ute sammen, og at han slapp å bruke lue.
“Mamma mamma” var alt jeg hørte, hver gang jeg prøvde å nyte noen etterlengtede solstråler var han der. Han er bare fantastisk den gutten min, for han engasjerer meg i alle hans ideer. Faktisk så er jeg den beste lekekameraten han har, ja det er ihvertfall det han sier. Mamma er nemlig med på alt, hun bestemmer ingenting i leken, hun leker på prinsippene til en liten gutt.
Men jeg elsker det jo, for i hans verden er jeg fri. Alle lenker blir brutt, rullestol er motorsykkel og jeg er politi. I hans verden er jeg frisk, og det er der jeg vil bli for alltid. Men ingenting varer evig, og det gjelder været også. For nå er regnet tilbake i Bergen by, og allerede drømmer jeg om neste solskinnsdag…
Så flott at du sover godt om natten. Når du forteller om gubben, er det som å lese om min gubbe. Han hater fotball, og når jeg ser på tv noe han ikke liker, er det sukking, stønning og kommentarer 😀jeg må be han om enten tie stille eller forlate rommet – noe han ikke gjør 🤣😂 ønsker deg en fortsatt fin kveld 💜
Ja man kan ikke leve med dem og heller ikke uten dem Trude , nyt kvelden 💜
Jeg elsker bloggen din, du skriver så godt og levende. Her er påskekrimmen obligatorisk, jeg elsker krim og grøssere, mannen er ikke så begeistret.
Så fint at dere fikk en flott dag ute i solen. Nydelig genser.
Tusen takk Kristin , nyt kvelden videre 💜