En samtale jeg aldri vil glemme…

Categories Blogg

Forrige mandag ble en følelsesladet dag, jeg satt og fulgte med på Dronning Elisabeth sin begravelse når en liten gutt kom hjem fra skolen. Nysgjerrig stilte han seg opp fremfor Tv skjermen, to små øyne fulgte nøye med.
“Hvorfor er de så mange som bærer kisten” spurte en liten gutt uten å snu seg, rolig beveget han seg nærmere Tv skjermen. “Jo det er fordi kisten er så tung” svarte jeg uten å utdype det noe nærmere, og det virket som om en liten gutt slo seg til ro med det svaret.

Rolig beveget han seg mot sofaen, jeg måtte smile litt når han igjen dumpet ned i sitt faste hjørne av sofaen. Igjen var jeg så glad for at vi hadde tatt valget om å fjerne veggen mellom de to stuene, for nå hadde det skjedd det jeg håpet på den gangen. Rett ved siden av meg dumpet en liten gutt ned, og dersom noen prøver å ta den plassen så får de høre det.

Helt stille ble han sittende og følge med, jeg tror jeg aldri har hørt han så stille før.
Men plutselig spratt en liten gutt opp av sofaen, og jeg kjente hvordan hjertet mitt gjorde et lite hopp av den bråe bevegelsen. “Se mamma, kisten går ned i gulvet” ropte en liten gutt av full hals, og brått var en stille stund over.

Med store øyne stirret han på Tv skjermen, og jeg kunne se hvor fasinert han ble.
Plutselig snudde han seg mot meg, og når jeg så ansiktsuttrykket hans skjønte jeg hva som ville komme.
“Får du også kiste når du dør mamma” spurte han med et alvorlig utrykk i ansiktet, og det var da jeg skjønte at en liten gutt satt inne med mange spørsmål.

“Ja det får jeg” svarte jeg med et kjærlig smil rundt munnen, samtidig kjente hvordan tårene begynte å samle seg opp. “Da skal jeg bære deg mamma, men jeg tror jeg kommer til å gråte mye den dagen” sa han stille mens han viste med de små fingrene sine hvor mange tårer han kom til å ha. Ordene hans traff meg midt i hjertet, og igjen viste han meg hvor stort hjertet hans var. Med tårer i øynene så jeg på han, stille visket jeg til han “Bare gråt du vennen min, men husk på at du har meg i hjertet ditt”…. 

Foto: Eivind Senneset for Dagbladet
10 kommentarer

10 thoughts on “En samtale jeg aldri vil glemme…

  1. Livet er så brutalt! For en fantastisk mamma du er. Jeg beundrer deg virkelig. Det skal du vite. Ønsker deg virkelig alt godt sammen med den herlige flokken din, og håper det blir lenge før du må ta avskjed med dem.
    Takk for at du deler med oss, det får en virkelig til å sette livet i perspektiv.
    Linda

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *