En hektisk start…

Det første jeg merker når jeg våkner er at kroppen ikke er god, det neste jeg ser er at solen skinner ute. Typisk min uflaks, den ene dagen det er mulig å komme seg ut så klarte jeg ikke tanken på det. En liten gutt var den som vekket meg først, det var tydelig at han hadde ligget på lading inatt.

For der sto han nærmest opp ned på gulvet mens han sang, det var et øyeblikk der hvor jeg lurte på hvilken kroppsdel sangen kom fra. Jeg derimot følte meg som en innskrunket gulrot, som har ligget på tørk i ett halvt år.

Her i huset er det klin umulig og bli syk, ihvertfall om du er dødssyk fra før. Litt feber? Pytt sann, ta deg en Ibux og kom deg på beina. Jeg måtte ta tre før jeg omsider kom meg på beina, alle ledd knirket verre enn en hundre år gammel låvedør. Assistenten måtte nærmest knekke meg ut av sengen, og hodet var vridd i en ukjent positur.

Heldigvis fikk jeg etter hvert hodet vridd på rett plass igjen, jeg kunne feste blikket rett vei igjen. Isak har vært helt gal idag, noe hadde tatt over en liten kropp idag. Lydnivået har sprengt lydmuren opp til flere ganger, og lynet har slått ned med jevne mellomrom. Minn meg på og aldri starte med vår rydding når en liten gutt er hjemme.

Men plutselig var det som om han skjønte noe, for plutselig snudde han helt om. Ja for mamma var jo syk, så nå måtte han ta i et tak. Så den som begynte med helgevasken jo det var han, vaskefilla fikk virkelig kjørt seg.

Så nå er huset både ryddig og rent, det hadde jeg aldri trodd når jeg sto opp i morges. For idag har jeg følt at alt har vært imot meg, ja til og med værgudene har trosset meg idag. Solen skinte så fint når jeg sto opp i morges, og det er en magnet på en liten gutt. Han hadde bestemt seg, mamma skulle være med ut. Han bryr seg lite om formen er dårlig, og jeg har ingenting å stille opp med når to små øyne stirrer inn i mine.

Derfor ble løsningen å hive i seg enda en dose med paracet og Ibux, og vente på at virkningen skulle komme. Det så både lyst og fint ut når jeg begynte å kle på meg, og jeg så egentlig frem til å få litt luft. Men i det øyeblikket jeg satte nesa utenfor døren skjedde det, værgudene gjorde opprør.

Det var akkurat som om de ba meg få ræva mi inn igjen, for da åpnet hele himmelen seg. Vi måtte søke dekning alle mann, garasjen var neste stopp. Der måtte vi bli til det hele var over, men en liten gutt var storfornøyd. For inne i garasjen ble det spilt både fotball og lekt gjemsel, han var godt fornøyd med en liten stund i garasjen.

Nå har freden endelig senket seg, og denne fredagen er snart over. Jeg er godt fornøyd med alt assistentene har fått gjort idag, de har virkelig gjort en god jobb. Bildene i dette innlegget sier vel sitt, de er noen engler hele gjengen.

Men jeg kjenner det fortsatt, det trykker rundt brystet. Angsten har kommet for å bli, for første gang på lenge føler jeg meg redd. Nå håper jeg bare natta blir god og morgendagen enda bedre, for denne helgen vil jeg ut på tur sammen med mine. God helg alle sammen 💜