Sånn kunne jeg begynt dette innlegget, for livet er litt som et eventyr noen ganger, men det er ikke alltid det er en lykkelig slutt. Jeg vil gjerne fortelle dere en historie i dag, en historie om min oppvekst, en historie om både ungdoms kaos, gode opplevelser og indre demoner. Dette er litt av historien om mitt liv.
Mine første barneår tilbrakte jeg i Førde. Det er ikke så mye jeg husker fra denne tiden , sikkert en kombinasjon av mye sykdom og at jeg var liten. Jeg fikk epilepsi som liten jente, og dette preget meg nok en del. Min mor fortalte at jeg alltid satt og sang i baksetet når vi var ute og kjørte, men plutselig kunne det bli veldig stille, og når min mor snudde seg så var jeg helt borte. Så det er nok en av grunnene til at jeg ikke husker så mye.
Men jeg husker småglimt, små øyeblikk som har satt sine spor. Som når jeg fikk min første sykkel, den var nydelig og rød , jeg gledet meg sånn til å kunne sykle alene. Men den sykkelen ble overkjørt samme dagen som jeg fikk den, og jeg gråt mine modige tårer. Jeg husker en tid som var trygg og god, omringet av to storebrødre som alltid passet godt på meg. Jeg var en jente som var veldig sosial og kjedet meg lett, men det var lange avstander til venninner og jeg måtte bli kjørt hver gang.
Lenger nede i bakken bodde det en gutt. Han var på alder med mine brødre og de var gode kamerater Han var alltid så smilende og glad, og så var han så kul, for han hadde motorsykkel. Spesielt min nest eldste storebror pleide å være med han på kjøretur, men ikke denne dagen…. Dette ble mitt første møte med døden, men jeg visste nok ikke hva det innebar siden jeg var så liten, men jeg visste det var trist. For akkurat denne skjebnesvangre dagen døde denne livsglade gutten i altfor ung alder i en motorsykkel ulykke. Han hadde hele livet fremfor seg, og mine brødre var knust.
Men jeg husker også mange gode øyeblikk, som da jeg fikk være med pappaen min på jobb, jeg følte meg som verdens heldigste jente. Eller hva med den dagen jeg ble storesøster, jeg forgudet han, verdens nydeligste gutt og jeg var verdens stolteste storesøster.
Jeg husker ikke eksakt hvor gammel jeg var når vi måtte flytte, rundt 8 år kanskje. Min far hadde fått seg ny jobb på det “blide sørland”, nærmere bestemt Lyngdal. Jeg både gruet og gledet meg, og det ble en brå overgang for en liten jente. For i dette borettslaget bodde det en flokk med jevnaldrende jenter. Men helt fra første stund følte jeg meg litt utilpass, som om jeg ikke følte meg hjemme, jeg følte jeg måtte være en annen enn meg selv. Men sånn er det kanskje å være ny på en helt ny plass.
Denne tiden var bare kaotisk for meg, jeg havnet i puberteten allerede som ni åring, og hormonene løp løpsk. Men Lyngdal var og en fin plass og bo. Alt var liksom i nærområdet, og vi syklet eller gikk til alle aktiviteter. Det var faktisk en frihetsfølelse og bo på en sånn plass. Jeg var ikke lenger avhengig av mine foreldre for å komme meg til venninner eller trening. Men jeg slet lenge med å passe inn, med å finne min plass og finne meg selv inni pubertet kaoset. Det var vel ikke før jeg begynte på fotball og håndball at ting roet seg litt.
Pikerommet mitt må ha vært det beste rommet en jente kunne ha hatt. Jeg hadde rom på loftet med utsikt over hele borettslaget. Der brukte jeg å sitte i vinduskarmen med “ti på topp” på radioen, mens jeg fulgte med på det som skjedde utenfor. Jeg danset og sang så mye at mine foreldre må ha blitt lettere sprøe på denne tiden. Men ingenting betydde noe så lenge jeg var i min trygge lille hule.
Rett over gata bodde det en dame med fire barn tror jeg. Den damen betydde mye for meg på den tiden. Som alle jenter i puberteten så var foreldre bare til besvær i den alderen. Men hos henne sto døra alltid på gløtt, og jeg tilbrakte mye tid der. Det hjalp jo også at ene sønnen hennes var kliss lik Patrick Swayze på den tiden. Jeg tror alle tenåringsjentene i det borettslaget var litt avstands forelsket i den gutten, og jeg var intet unntak. Jeg pleide å passe de to minste barna i huset, og venninnene mine var misunnelig siden det betydde at jeg dermed fikk se mye til storsjarmøren i huset. Jeg var 12 og han var 18.
Sommeren var den beste tiden på sørlandet. Vi var ute hele dagen, syklet til stranda for å bade, sto på rulleskøyter eller hang i sentrum og spiste is. På denne tiden, rundt 12 års alderen var jeg endelig begynt å finne meg tilrette, mange venner og mange forskjellige aktiviteter bidro til dette. Jeg fikk til og med min første kjæreste, men jeg var for sjenert og litt redd, så jeg valgte heller å knuse hjertet hans, “the story of my life”.
Når jeg endelig hadde funnet meg til rette fikk min far et nytt jobbtilbud. Denne gangen i Bergen. Jeg skjønner at vi måtte flytte, det var nedskjæringer på hans daværende jobb, dessuten var det langt å reise på hytta vår i Sogn hvert år. Men for meg gikk min verden i tusen knas, jeg kom jo aldri til å overleve dette. Denne omveltningen gjorde nok noe med meg, for nå begynte jeg for alvor å gjøre opprør mot mine foreldre. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, for nye venner fikk jeg på dagen, men jeg taklet det rett og slett ikke.
Stakkars mine foreldre og brødre, de fikk virkelig gjennomgå. Jeg begynte å røyke, rømte hjemmefra og stjal penger av alle i husstanden . Når jeg rømte, så var det bestandig til Gulen, hytta vår. Der hadde jeg onkel og tante, bestemor og søskenbarn som jeg kunne bo hos. Det er ganske utrolig at jeg turte å reise alene uten å vite eksakt reiserute. Men jeg fant fort ut at båten gikk hver dag på samme tidspunkt, så det var bare å hive seg på en buss til byen. Vi hadde ikke mobiltelefon på den tiden, så skjedde det noe så var jeg overlatt til meg selv. Jeg kan faktisk minnes at jeg satt på båten og den var i ferd med å dra ut fra havn, og da får jeg øye på pappa som gikk på terminalen og lette etter meg. Jeg kan enda kjenne den klumpen i magen, og jeg satt med dårlig samvittighet resten av den turen.
Det verste med flyttingen var imidlertid at jeg fikk epilepsien tilbake. Alle de årene på ungdomsskolen med anfall nesten daglig i skolegården og utallige innleggelser bidro dette til at jeg falt enda mer ut. Derfor ble Gulen en plass jeg kunne rømme til når jeg trengte ro rundt meg. Heldigvis fant de medisin etter hvert som hjalp og ting stabiliserte seg litt etter litt.
Når jeg tenker tilbake, så ser jeg at denne tiden har formet meg som menneske, og det er ikke en tid jeg ville vært foruten. Det er bare synd at jeg måtte gi mine foreldre så mange grå hår i jakten på å finne meg selv , for det sluttet jo ikke der, jeg klarte jo og bli gravid som 16 åring også, noe som senere skulle vise seg å være noe av det beste som kunne ha hendt meg. Men den historien får vi ta en annen gang.
Nå sitter jeg og ser på min datter og tenker på hvor heldig jeg er. Selv om hun er lik meg på mange måter, så har hun sin egen personlighet og klarer seg bra. Jeg kan nesten ikke forstå at når jeg var på hennes alder så var jeg i ferd med å sette et nytt liv til verden. Tenk så ung jeg var. Heldigvis gikk det bra, på tross av alle utfordringer og hindre jeg måtte igjennom. Det bidro jo også til at jeg idag sitter med fire flotte barn og en fantastisk familie som jeg aldri ville vært foruten. Nå kan jeg endelig si at jeg har funnet en ro og føler meg heldig som har fått så mye kjærlighet tilført mitt liv. Jeg er takknemlig….
